Gå til hovedinnhold

Fjordene i nord kan bidra til å løse den globale matutfordringen


HI 044434

Hans K. Strand er HI-forsker. Foto:Tor Even Mathisen / HI

Kronikk i Nordnorsk debatt, 12.12.2019: De nordnorske fjordene bør bidra mer til verdens matproduksjon, enn de gjør i dag. Innovasjon, insentiver, regelverk og bærekraft er nøkkelord for realisering av vekstpotensialet, skriver havforsker Hans Kristian Strand. 

Verdens befolkning øker, og den blir stadig mer velstående. Dermed vil ifølge FAO (FNs organisasjon for ernæring og landbruk) etterspørselen etter kjøttmat øke fra dagens omtrent 400 millioner tonn, til 470 millioner tonn om 30 år.

En nylig utkommet fagfellevurdert ekspertrapport fra The High Level Panel for a Sustainable Ocean Economy, der Norges statsminister sammen med 13 andre kyststatsledere sitter i panelet, sier en betydelig andel av veksten kan og bør komme fra havet.

Det betyr at de nordnorske fjordene bør bidra mer enn de gjør i dag. Innovasjon, insentiver, regelverk og bærekraft er nøkkelord for realisering av vekstpotensialet. I Porsangerfjorden er arbeidet allerede i gang.

Produksjonen i havet kan økes

I havet fiskes det globalt omtrent 80 millioner tonn fisk årlig, og tallet har vært nokså stabilt de siste tre tiårene. Mesteparten av det oppfiskede kvantumet går til direkte humant konsum, mens noe blir produsert til mel og olje, som igjen benyttes til å fôre oppdrettsfisk og landdyr. Om vi fortsetter dagens forvaltningsregimer med høyt fiskepress og dårlig kunnskap om produksjonspotensialet i mange av de de ulike bestandene, forventes utbyttet fra fiskeriene å synke til 67 millioner tonn, mens det med optimaliserte forvaltningsregimer kan øke til 98 millioner tonn.

Fiskeriene er i dag en viktig global leverandør av høykvalitetsproteiner, men tallene viser også at bidraget fra fiskerisektoren for å dekke den økte etterspørselen vil være relativt beskjedent. 

Beskjedent antas derimot ikke bidraget fra oppdrett å bli. Globalt produseres det i dag i havet omtrent 30 millioner tonn fisk og skalldyr. I et optimistisk scenario kan fiskeri- og oppdrettsnæringen ifølge ekspertrapporten produsere hele 364 millioner tonn spiselig vare årlig.

Det vil si at oppdrett sammen med fiskeriene kan forsyne verden med mer enn to tredjedeler av det forventede behovet for animalsk fett og proteiner i 2050. 

Det er imidlertid to fundamentalt forskjellige måter å drive oppdrett på; enten må du fôre organismene du har i kultur eller så må du det ikke. I kategorien organismer som må fôres finner vi fisk som den viktigste bidragsyteren. Den videre veksten i oppdrett har én vesentlig begrensing, og det er tilgang på fôr. Derfor er det i første omgang i den andre kategorien det store potensialet ligger, nemlig i produksjon av organismer som ikke må mates, som tare og skjell.

Tare absorberer næringssalter og skjell filtrerer planteplankton ut av vannmassene, og de finner dermed sin egen mat om vi legger til rette for det. Ekspertrapporten anslår at det globalt kan produseres hele 768 millioner tonn skjell (tilsvarer 128 millioner tonn spiselig skjellmat, etter at skallet er fjernet) og 60 % av denne mengden vil det være lønnsomt å produsere om man oppnår dagens blåskjellpriser. 

Markedet bestemmer

Det produseres globalt årlig 30 millioner tonn tare per år. Nesten alt er fra oppdrett og omtrent halvparten går til humant konsum. Tareoppdrett er i vekst, men hoveddelen av den økningen vi ser nå går til industriprodukter, som fortykningsmidler i mat, til gjødsel og dyrefôr. Vekstpotensialet er stort, men det er usikkert hvor mye av den nye produksjonen som kommer til å bli spist av mennesker, som normalt gir den best betalte bruken. Tilsvarende for skjell; hvor mye vil folk spise, og hva er de villige til å betale for det? Det globale sjømatkonsumet per person har mer enn doblet seg siden 1961, og forventes å øke ytterligere med økt befolkning og velstand.

Men selv om vi kan øke utbudet av spesifikke sjømatprodukter til en relativt lav pris, er det ikke nødvendigvis sånn at folk har preferanse for disse artene, noe som ifølge rapporten vil begrense opptaket i markedet.  Så vi må ha i bakhodet at type sjømat og mengden vi kan produsere vil være avhengig av både produksjonspotensialet til den aktuelle arten og forbrukerpreferansen.

Vi må unngå å fyre for kråka.

Bærekraft

Ingen matproduksjon vil skje uten påvirkning på det omkringliggende miljø. Det gjelder både på land og i sjø.

Men produksjonen må ikke skje på en slik måte at den ødelegger for seg selv eller omgivelsene. Fra oppdrett av fisk kan rømming, parasitter, bakterier og virus føre til genetisk påvirkning og sykdom hos villfisk. Tare- og skjellanlegg kan ha en positiv innvirkning på miljøet ved at de tar opp næringssalter tilført gjennom avrenning fra land eller fra fiskeoppdrett, enten direkte i tilfelle tare eller indirekte via planteplankton, som hos skjell.

I beste fall kan produksjon av tare og skjell bidra til at vi får til noe som ligner på den evigvarende syklusen til Moder Natur; det som er avfall i den ene enden blir til ressurser i den andre enden. Men tare- og skjellanlegg kan også bidra negativt gjennom å kaste skygge, redusere bølgeenergien, eller fjerne så mye næringssalter og mikroalger at de utkonkurrere det lokale plante- og dyrelivet. Det må forskes for å klarlegge best mulig plassering og akseptable rammer for slike anlegg.

Innovasjon

Forskning og utvikling av nye fôrmidler kan ta oppdrett av fisk til uante høyder. Laksen er i dag langt på vei vegetarianer, og forbruker i forhold til tidligere lite marine ressurser per kilo produsert fisk. De landbaserte vegetabilene er imidlertid i stor grad av en slik kvalitet at de også kan benyttes som menneskemat.

Men det er også vegetabilene som brukes i husdyrproduksjon, og man får mer proteiner tilbake om man gir dem til fisk heller enn landdyr. Men skal produksjon av fisk realisere potensialet sitt må det forskes fram nye fôrmidler.

For produksjon av tare og skjell må det utvikles effektive metoder for såing og høsting, og produksjonen må skje i en skala som er stor nok til å være lønnsom. Regelverket må også innoveres. Ekspertgruppen trekker fram uklare og ulike regelverk som en av de største hindringene for utvikling av den globale sjøbaserte matproduksjonen. Om man trenger 10 år på å oppnå en produksjonstillatelse vil det være drepende for lysten til å ta initiativ, og ikke minst på muligheten til å tiltrekke seg investorer.

Standarder for vannkvalitet, sonering, økosystemødeleggelse, forurensing, sykdomsspredning og fiskerømming, samt systemer for å overvåke relevante parametere foreslås som en mulig vei ut av uføret. 

Porsangerfjorden

Uttaket av fisk i Porsangerfjorden i Finnmark er i dag betydelig lavere enn i tidligere tider, og det er overveiende sannsynlig at nedgangen skyldes overfiske. For å øke bestandene har Porsanger kommune sammen med Havforskningsinstituttet utarbeidet en mulighetsstudie, som ser på ulike forvaltningsregimer og tiltak som kan iverksettes for å få stor fisk tilbake i hele fjordsystemet.

Lykkes prosjektet vil det bli mer fisk, høyere verdiskaping, større bolyst, bedre matsikkerhet og et økt bidrag til den globale matkurven. Med hilsen fra Porsangerfjorden. Men i denne fjorden, som globalt, er det oppdrett som kan løfte verdiskapingen og bidraget til de store høyder. Kongekrabben er en invaderende art med betydelig påvirkning på den lokale faunaen. I utgangspunktet burde det fått alle alarmklokker til å ringe.

Det gjør de imidlertid ikke, og det skyldes at krabben er så eksepsjonelt verdifull, med en pris til fisker på mer enn 200 kr per kilo. Det er derfor bestemt at vi skal leve med den. Krabbene har spist opp en stor del av den lett tilgjengelige maten, og det forventes ikke at uttaket kan økes utover dagens. Snarere det motsatte. Med mindre vi gjør noe med det. Potensialet for skjellproduksjon er ifølge ekspertpanelet svært godt, men markedspotensialet usikkert.

Hva om vi foredler blåskjellene lokalt ved å sluse dem gjennom andre og mer verdifulle og etterspurte arter?   Krabbene spiser blåskjell med stor appetitt, og om vi dyrker blåskjell i hengende hager og slipper disse ned til krabbene i passe porsjoner vil de alltid ha mat tilgjengelig. Vi kan gjøre tilsvarende for gråsteinbit, som også er en habil blåskjellspiser.

Den halvfete fileten til gråsteinbit vil ta opp i seg fettsyrer og fettløselige vitaminer fra skjellene, og kan markedsføres som et velsmakende, bærekraftig og helsebringende produkt. Kan produksjonen skje fritt i havet, må den foregå i merder eller endog på land for å være bærekraftig? Det må uansett innoveres på produksjonslinjeutvikling, og det må også på plass regelverk for hvordan rettighetene og tilgangen til produksjonen skal forvaltes. 


Og så er det selvsagt en risiko for at man ikke lykkes med det man forsøker å få til! Men som det framgår av rapporten; det også knyttet en betydelig risiko til å stå på stedet hvil.