Havets tilstand: Se havforskningsdirektørens årstale 2020

Sissel Rogne trekker spesielt frem mulighetene havet kan by på for for helse, økonomi og internasjonalt samarbeid i årets tale.

Årstalen blir holdt om bord i forskningsfartøyet "Dr. Fridtjof Nansen" i Bergen, på World Oceans Day 8. juni.

Talen starter klokken 10.

SE ÅRSTALEN:

Havets tilstand: Havforskningsdirektørens årstale 2020

Velkommen til havtalen. 

Havtalen «Havets tilstand» gir noen sentrale trekk ved tilstanden til havet og kysten vår. Og jeg har det privilegiet at jeg kan snakke om det som akkurat nå ligger mitt hjerte nærmest. 

Denne gang har jeg latt meg inspirere av at vi har hatt NORADS skip «Dr. Fridtjof Nansen» liggende til kai her i Bergen i et par måneder. I tillegg er det FNs internasjonale dag for verdens hav. Da kunne vi ikke la anledningen gå fra oss til å holde havtalen 2020 om bord på dette skipet. Skipet er oppkalt etter toppforskeren, polfareren, oseanografen, nobelprisvinneren og statsmannen Fridtjof Nansen. Fridtjof Nansen symboliserer koblingen mellom fag, diplomati, politikk og utviklingshjelp. En kobling som også må prege havforskningen og havforvaltningen fremover. 

Det er litt over tre år siden statsministeren vår døpte dette skipet og la frem stortingsmelding 22: «Havet i utenriks- og utviklingspolitikken». 
Stortingsmeldingen er viktig i arbeidet med FNs bærekraftsmål. Vi nærmer oss nå en kritisk fase i helsen til havet. Klimaforskere og havforskere snakker om at vi er i ferd med å nå et tippepunkt. De unge bekymrer seg med rette for fremtiden. Vi i dette rommet kan gjøre en forskjell. 

Dette skipet er ikke bare et viktig forskningsverktøy. Det er også et samlingspunkt for samarbeid, erfaringsutveksling og institusjonsbygging. Men det er kun ett skip, mens havet er stort og variasjonene er enorme. Derfor har vi lansert programmet «Ocean Capacity». I mange utviklingsland ligger forskningsfartøyene til kai og ruster fordi eierlandene mangler kompetente sjøfolk, forskere og forvaltere. Uten kompetanse kan de ikke forvalte egne ressurser, ei heller delta i de krevende forhandlingene om bærekraftig ressursforvaltning.

Det er et bilde som har fulgt meg siden jeg så det for mange år siden. Det er av søstrene Soha og Suhala. De står tett sammen, og ser sjenert inn i kamera. Soha er syv år og Suhala er tre år eldre, men de er jevnhøye. 10-åringen Suhalas manglende vekst skyldes feilernæring. Hun risikerer ikke bare å bli forbigått av søsteren i høyde. Feilernæring går også utover den kognitive utviklingen og setter disse barna tilbake for resten av livet. Det snakkes om tapte generasjoner. «Fattigdom går i arv», heter det.  Nå vet vi at sult kan påvirke genene våre gjennom epigenetikken. Sult kan ha ødeleggende helseeffekter også for kommende generasjoner. 

Det finnes løsninger for barn som Suhala. Så lite som 30 gram fisk kan dekke hele dagsbehovet og vel så det for flere viktige næringsstoffer. Men det er ikke så enkelt som det høres ut. Det finnes ikke noen «quick fix» som gjelder for hele verden. 

En fersk studie presentert i Nature Sustainablity viser at vi må angripe problemene forskjellig i nord og i sør for å få gode og raskere løsninger for hav og helse. I vår del av verden snakker vi om bærekraftige fiskerier, mens i sør handler det i større grad om tilgjengelighet. Utfordringen er ikke bare data og bestandsestimat, men også hvordan vi får til velfungerende sjømatmarkeder med matvarer som faktisk blir spist. 

Her i nord har vi institusjoner og systemer for forvaltning av havressursene. Kontrollen kunne selvsagt vært bedre. Ulovlig, uregulert og urapportert fiske – såkalt IUU-fiske – finnes også hos oss.  Det er estimert at mellom 20-50% av fangstene globalt muligens er IUU-fiske. Det sier seg selv at disse tallene er usikre. IUU-fisket er ikke bare ødeleggende for fiskebestandene og fiskeriforvaltningen, men det fôrer også den svarte økonomien. Vi har teknologien og kunnskapen for å bekjempe dette ondet, men den vanskeligste oppgaven gjenstår: Å få systemet til å fungere. 

Bærekraftig høsting blir ikke enklere av de raske klimaendringene. I år er jeg veldig stolt over å fortelle at vi for første gang har gjort en grundig og systematisk undersøkelse av hvor sårbare de 37 viktigste fiskebestandene i norske farvann er for klimaendringer. Vi har rangert dem på en sårbarhetsskala. 

Resultatet viser at 70 prosent av bestandene befinner seg i den positive delen av skalaen. De vil kunne tåle varmere vann. De to største klimaendringsprofitørene er skreien og hysa. Det er også spennende at lysingen kommer som en kule inn i norske farvann. Den varmekjære lysingen sprer seg nordover i Nordsjøen hvor den trives godt nå som temperaturene stiger der. 

Analysen viser også at makrell, sild og kolmule forventes å klare seg bra frem mot 2050. De er tilpasningsdyktige og er vant til å ha et bredt register både med tanke på leveområde og diett. 

Dersom klimaet endrer seg med uforminsket styrke frem mot 2050, kan imidlertid selv torsken få det vanskeligere. Torsken er knyttet til kontinentalsokkelen som setter grenser for hvor langt nord den kan trekke i Barentshavet for å finne nok og riktig føde. 

Barentshavet varmes hurtigere opp enn noe annet sted på kloden og langt raskere enn FNs klimapanel har anslått. Dette fører til et krysspress på de stedbundne arktiske artene. De har lite å stille opp med når sørlige arter inntar deres leveområder. Det forklarer langt på vei hvorfor polartorsken er taperen i sårbarhetsanalysen vår. Den gyter under havisen, og vokser seg stor og fet på en diett av dyreplankton før den selv blir mat for både fisk, sjøfugl, sel og hval. Når polartorsken ikke får formert seg på grunn av mindre havis om vinteren – samtidig som færre larver vokser opp på grunn av varmere vann om sommeren – er det dårlig nytt for mange andre enn bare polartorsken selv. 

Men vi kan ikke bare se på hvordan klimaendringene påvirker fiskebestandene. Klimaendringene kommer nemlig på toppen av alle de andre belastningene vi utsetter havområdene for: Transport, fiskerier, havbruk, petroleumsvirksomhet, turisme, havvind, og gruvedrift. Vi ser følgelig frem til den politiske debatten om de viktige havforvaltningsplanene. I forvaltningsplanene gjør vi opp status for havmiljøet på tvers av mange fagdisipliner og estimerer tålegrensene for de ulike havområdene. I år blir forvaltningsplanene for Nordsjøen og Barentshavet revidert. I begge disse havområdene konkurrerer fiskeriene og oljebransjen om plassen. Debatten om iskanten i Barentshavet kan synes teknisk, men som vanlig ligger djevelen i detaljene. Vi må vite forskjellen på iskant og iskantsone når vi skal se på spesielt sårbare og viktige områder. Kunnskapsgrunnlaget er levert, og nå er det opp til politikerne å prioritere. 

Et nøkkelord for Havforskningsinstituttet er risikovurderinger eller rettere sagt konsekvens-vurderinger.  Vi styrer etter mottoet «Vern gjennom bærekraftig bruk». Fiskeri og havbruk er investeringstunge næringer, og beløpene øker desto lenger til havs man går. I 2019 eksporterte vi for første gang sjømat for mer enn 100 milliarder kroner. Sammenligner vi sjømateksporten opp mot verdien av all vareeksport på 906 milliarder og all tjenesteeksport på 260 milliarder, utgjør sjømaten 11 prosent av totalverdien. Med andre ord: Sjømaten er viktig når AS Norge gjør opp regnskap.

Den bør kunne bli enda viktigere. 

I fjorårets tale trakk jeg frem at i 2016 var en 4-5 kilos laks verdt mer enn et fat olje. Det er ikke usannsynlig at vi ser noe lignende igjen, sa jeg – intetanende om at det skulle gå troll i ord mindre enn et år senere. I april i år var en torsk på fem–seks kilo verdt like mye som et fat olje. Det er et godt bilde på tiden vi lever i – og viser også at fornybare ressurser som fisk og annen sjømat står oss bi i urolige tider. 

Men: En torsk er ikke en torsk. Vi har kysttorsk, fjordtorsk, nordsjøtorsk og skrei. Sistnevnte står det som sagt bra til med. Kysttorsken – særlig den sørlige – er det verre med. Her har vi satt strenge reguleringer – ja til og med total fredning i enkelte områder. 

Og dermed er vi midt i kystsoneforvaltningen, der havbruksnæringen er sentral. Havbruk – enkelt sagt lakseoppdrett – utgjør størstedelen av de over 100 milliardene fra sjømateksporten. Lakselus er fremdeles et stort problem som begrenser vekst for oppdrett i enkelte områder. Vi har delt Norges kyst i 13 produksjonsområder for oppdrett. Grensen er trukket ut fra landskapet som skaper naturlige barrierer for smittespredning av lakselus, og vi fargelegger områdene i rødt, gult og grønt basert på hvor stor lusebelastning det er på villaksen.Det problematiske produksjonsområde 3, fra Karmøy til Sotra, har vært i rødt. Her ser vi nå en positiv utvikling. Området er nå farget gult. Nord-Hordaland til Stadt – produksjonsområde 4 – er derimot gått i rødt. De øvrige er heldigvis i grønt.

Som forvaltningsinstitutt ønsker vi ikke bare å påvise miljøproblemene, men også å bidra til bedre løsninger for miljøet. Derfor har vi tatt initiativ til en stor forvaltningsdugnad. Produksjonsområde 3 er pilotområde fordi det har størst tetthet av oppdrettsanlegg med sine over 130 matfisklokaliteter. Forskerne har sett på hvordan strømmene i fjorden og på kysten frakter lakselus og virus fra anlegg til anlegg – eller til villfisken. Enkelte av disse anleggene er «supersmittere». Dersom supersmitterne fjernes – enten ved at de flyttes eller slås sammen med andre – reduseres smittespredningen mellom anleggene kraftig. 

Havet er en viktig del av klimaløsningen om vi forvalter havets ressurser riktig. Ikke minst må vi spise mer mat fra havet. Dette viser Havpanelets rapporter. 

I mange år har jeg hatt stor glede av å sitte i styret til Fridtjof Nansens institutt som holder til i hjemmet hans Polhøgda. Under et styremøte en gråkald oktoberdag oppdaget jeg en liten gruppe mennesker i hagen utenfor huset. De var armenere. Hvert år på Nansens fødselsdag kom de for å legge ned krans for hans store innsats for flyktninger etter 1. verdenskrig og sultkatastrofen i Armenia. 

Ser vi på verdens befolkning under ett, er over 800 millioner mennesker underernærte og sultne. Tendensen er svakt økende fordi vi også blir flere. I følge WHO er om lag 150 millioner barn så feilernærte at de er synlig mindre i vekst i forhold til sin aldersgruppe. Etter fylte to år er effekten av feilernæringen irreversibel. Feilernæringen skyldes mangel på viktige mikronæringsstoffer, proteiner og fettstoffer. Det har betydning for mental utvikling og læringsevne og dermed evne til å greie seg godt i verden. Går vi nærmere inn i de grimme tallene er omtrent 40 prosent av alle barna i verden anemiske. Ca. 50 millioner barn er underernærte. Nesten like mange barn er overvektige, en annen form for feilernæring.  Ingen skulle tro at vi er midt i FNs ernæringstiår. Storsamfunnet har bidratt med energirike matvarer uten alltid å ta høyde for innholdet av vitaminer og mineraler. Nok kalorier, men ikke næringsrikt nok. 

For å skaffe nok og riktig mat må vi tenke annerledes på flere måter: for eksempel kan vi ikke fortsette å bare spise ryggfileten på store fisker. Det har skjedd evolusjon rundt hva som kalles «avfall». Gode eksempler finnes i den moderne industriflåten, der man tar vare på rubbel og bit fra fiskeriene og lager fiskemel av disse fantastiske råstoffene. Fiskemelet kan blandes inn i alt fra maismel til kjeks og bakervarer, med dokumentert helseeffekt. Her er det mange gryteklare prosjekter, og Havforskningsinstituttet har ambisjoner om å lede an: Maten må være trygg å spise og komme fra robuste bestander. 

Jules Verne nevnes som oppfinner av science fiction-sjangeren med bøker som «En verdensomseiling under havet». På Havforskningsinstituttet har vi selv drevet litt med science fiction med våre reiser dypt i havet, på jakt etter ukjente arter og fremtidens matressurser. Jeg snakker om de enorme mesopelagiske bestandene - som lever i tussmørket på mellom 200 og 1000 meters dyp. Det er verdens største biomasse, en underlig blanding av småfisk, krepsdyr og maneter, som vi ser vi på sonaren som et magisk slør. 

Nå kan vi ta bort fiction, og bare snakke om science. Resultatene fra vårt mesopelagiske initiativ begynner nemlig å komme. Under prøvefisket i fjor sommer ble det for første gang tatt rundt 1500 tonn laksesild og krill i norske farvann. Det er altså mulig med brukbare fangster av laksesild og krill langs vestkanten av Norskerenna i sommerhalvåret.

En annen viktig milepæl er nådd da vi i år fikk det første bestandsestimatet for laksesild i Norskerenna-området. Bestandsestimatet er på 15 000 tonn og gjelder for toktområdet. Sett opp mot prøvefisket i fjor er 15 000 tonn meget respektabelt for dette relativt lille området. Jeg kan røpe at laksesilda er god på smak. Men den er altså så ny, at Mattilsynet ikke har rukket å godkjenne den for offentlig servering. Så i dag får dere se laksesild, men altså ikke spise den. Havforskning og havforvaltning krever langsiktighet og tålmodighet. Det krever også kompetansebygging langs mange flater, fra infrastruktur til kultur og kunnskap om regionale forhold. Det er komplisert og infrastrukturen er kostbar. Den krever dessverre også kontinuerlig fornyelse. Vi er derfor takknemlige for at vi nå får rustet opp kystforvaltningen vår med hypermoderne observasjonsteknologi, og ikke minst et nytt kystfartøy. 

Vi fikk ikke noe 17. maitog i tradisjonell forstand i år. Det fikk vi ikke i 1930 heller. På 17. mai det året ble Nansen bisatt. Kisten sto mellom søylene ved inngangen til Universitetet i Oslos storslåtte aula. Barnetoget gikk stille forbi og senket flaggborgen med sørgebånd til ære for Fridtjof Nansen.  På 17. mai i år, nøyaktig 90 år, etter seilte «Dr. Fridtjof Nansen» først i Bergens båttog! En bra måte å feire tradisjon. Samtidig har vi vist at nye tider krever nye løsninger.  

Vi har gode havtradisjoner, vi har nytenkningen, ressursene og teknologien. 
Men vi har dårlig tid - vi som vil ha rene og rike hav inn i evigheten. 

Takk for oppmerksomheten!