Turistfiske og organisert miljøkriminalitet er to ulike ting

Den siste tiden har det vært en rekke oppslag i media om «turister» som blir fersket mens de forsøker å smugle store mengder fisk ut av landet.

I den påfølgende debatten ser jeg et sammensurium av påstander om utenlandske fisketurister. I VG krever kommentator Egon Holstad hardere regulering av turistfisket.

I over et tiår har vi på Havforskningsinstituttet (HI) forsket på turistfiske. Nå ønsker jeg å rydde opp i begrepsbruken.

Misforstå meg rett. Det er selvsagt bra at smugling av fisk skaper debatt. Som havforsker blir jeg glad for å se engasjementet folk har for fisken langs kysten vår.

Men: De personene som tollerne stopper på grensen med mobile fryselagre fulle av fiskefilet, er ikke turistfiskere. Det er folk som driver organisert miljøkriminalitet.

De må ikke blandes sammen med de faktiske fisketuristene.

Egon Holstad skriver i VG at «turistene» tar med seg hundrevis av kilo rene ryggfileter og kaster de resterende sytti prosent av fisken. Dette er en påstand jeg hører ofte, men en praksis som overhodet ikke er utbredt, fra hva vi har sett i våre feltundersøkelser.

Vi har besøkt rundt 100 turistfiskebedrifter langs norskekysten. Vi har intervjuet flere hundre turister, både norske og utenlandske.

Vi har aldri observert utbredt «loinsskjæring» hos seriøse turistfiskebedrifter.

I forskningsprosjektet vårt har vi dokumentert at fisketuristene kan det norske regelverket bedre enn fastboende fritidsfiskere. For eksempel har turistene langt bedre kunnskap om minstemålet for torsk.

Det skyldes trolig informasjonsarbeidet turistfiskebedriftene er pålagt å drive med.

Så ser vi at det totale fritidsfisket av fastboende og turister i noen områder står for et stort uttak av enkelte fiskearter.

Men det er ikke nødvendigvis problematisk – så lenge vi har pålitelige tall over hvor mye de fanger.

Dersom det totale uttaket ikke er bærekraftig, kan myndighetene ta hensyn til det.

Og her har Holstad et poeng. For vi har systemer i dag som ikke treffer godt nok.

I teorien skal vi ha oversikt over turistfiskebedriftene i myndighetenes register.

Dette skal blant annet gi oss havforskere et grunnlag for å regne ut hvor mye turistfiskerne faktisk fisker.

Men dessverre preges registeret av feil og mangler. Vi har observert at registrerte bedrifter som egentlig har vært nedlagt i flere år, har ført seg opp i feil fylke, eller ikke driver med turistfiske i det hele tatt.

I tillegg er det i dag et krav om at alle turistene rapporterer fangsten sin. Det har resultert i tall som er upålitelige, både når det gjelder art og mengde. En slik rapporteringsordning krever tett oppfølging og kvalitetskontroll, noe som er svært ressurskrevende.

For eksempel rapporterte et par fisketurister ved en feil at de hadde sluppet ut 1,7 milliarder sei.

Og apropos er det riktig som mange kritikere påpeker, at turistene slipper ut mye av fisken de fanger. Men dette er ofte bra. Våre undersøkelser tyder på at de i hovedsak slipper ut fisker som er for små, slik som torsk under minstemål. Det er pålagt. Vi havforskere er avhengige av ryddige register og rapportering for å kunne gi gode, vitenskapelige råd for turistfiske. Intensjonene bak dagens system er gode, men det funker ikke i praksis. Her har vi gitt råd til myndighetene om å rydde opp.

Så trenger vi også en ryddig debatt.

Egon Holstad vil ikke henge ut de seriøse aktørene i turistfiskebransjen. Men ved å blande begreper, er det det som skjer.

«Turistene» som i realiteten er på jobb i Norge med mobile fryselagre, salgsbrosjyrer i varebilen og tonnevis med filet, er ikke turister, men organiserte kriminelle. Jeg tror alle enige om at de må stoppes.