«Dr. Fridtjof Nansen»: Nesten 50 år på tokt and still going strong

– I noen av de områdene vi opererer, har det vært gjort lite eller ingen forskning før de fikk besøk av forskningsfartøyet «Dr. Fridtjof Nansen».

Det sier Nikos Nikolioudakis, havforsker og prosjektleder, om Nansenprogrammet. I nesten 50 år har utviklingsprogrammet bidratt med havforskning og bærekraftig fiskeriforvaltning i mer enn 60 land i Afrika, Asia og Sør- og Mellom-Amerika.

Skip nummer tre

Helt siden oppstarten av Nansenprogrammet har skipet «Dr. Fridtjof Nansen» spilt en sentral rolle. Eller skal vi si skipene? Dagens skip er nemlig det tredje i rekken, og ble sjøsatt i 2016.

Da forskningsfartøyet forlot Norge i 2017, var målet at det skulle utføre arbeid i varmere farvann i mange år. Asia og Afrika er nemlig områdene der skipet har operert siden sjøsettingen, med et lite unntak under koronapandemien.

– Vi har bidratt med verdifulle data og kunnskap om økosystemene utenfor kysten til mange land i Afrika, Asia, Sør- og Mellom-Amerika. På den måten styrker vi den kunnskapsbaserte fiskeriforvaltningen, ikke bare i enkeltland, men også i nabolandene som deler en felles fiskeriressurs, sier Kathrine Michalsen, toktkoordinator for Nansenprogrammet.

I tillegg til å samle inn forskningsdata i områder med lite datainnhenting, bidrar Nansenprogrammet også til opplæring av forskere og teknikere i landene hvor skipet opererer. Sammen med forskere, teknikere og mannskap fra Havforskningsinstituttet, pleier «Dr. Fridtjof Nansen» å ha med seg opp mot 19 lokale forskere på toktene. Totalt kan de være rundt 45 stykker om bord.

– I løpet av den siste femårsperioden har vi hatt mer enn 1000 mennesker fra mer enn 35 ulike land med oss om bord. Og de lokale forskerne får opplæring i hvordan prøver og data skal håndteres, sier Michalsen.

– Vi drar nytte av kompetansen til hele Havforskningsinstituttet og har hatt med oss forskere og teknikere fra nesten alle forskningsgruppene. Dette er et skikkelig lagarbeid som Havforskningsinstituttet er stolt av å ha ansvaret for, legger hun til.

Tidsserier fra 1975

Michalsens første tokt om bord «Dr. Fridtjof Nansen» var i 2009, med det forrige skipet. Da gikk toktet utenfor Komorene i Det indiske hav.

– På det toktet handlet det om å kartlegge havstrømmene rundt øyene og forstå hvordan disse ville kunne påvirke rekrutteringsmekanismene for fiskebestandene. Det handlet altså om egg og larver, og hvordan de blir transportert mot kysten av Øst-Afrika, forteller hun.

Nansenprogrammet opererer hovedsakelig i områder med store fiskebestander og store oppstrømsområder, og er derfor viktig for matsikkerheten. Derfor går de fleste av toktene jevnlig tilbake til områder der fartøyet har vært før.

– I mange land har vi kun hatt sporadiske tokt, mens i land som Angola, Namibia og Sør-Afrika har vi hatt toktvirksomhet hvert år. Så derfra har vi tidsserier som strekker seg helt fra 1975. Og de er meget verdifulle, ikke minst for å se hvordan økosystemene forandrer seg, sier Michalsen.

Nesten mat-opprør

Det kan by på en del utfordringer å være mange ulike mennesker om bord på et skip. I ukesvis. Med ulike kulturer. Og religioner. For ikke å snakke om mattradisjoner. Liker de maten, vil de jobbe bedre.

– I 2018 hadde vi et tokt utenfor Sri Lanka. Da kjøpte stuerten inn det vi nordmenn anser som veldig god ris: jasminris fra Sri Lanka. Men det neste toktet gikk ut fra Myanmar, og der likte de ikke risen og de ville ikke spise den. Ris betyr like mye for folk i Myanmar som potet betyr for nordmenn, forteller Michalsen.

Heldigvis anløp skipet en ny havn ikke så lenge etter, og da fikk de ta om bord flere sekker med lokal ris fra Myanmar.

– Så en liten krig over ris ble avverget og stuerten unngikk å måtte gå planken, forteller Kathrine og smiler.

– Etterpå hadde de lokale toktdeltakerne kokkekurs for stuerten vår, for det er mange måter å koke ris på, legger hun til.

Hai i mikroen

I Myanmar er det også populært med fermentert mat. Så under det samme toktet, da de fikk en død hai i trålen, ble den skåret opp og puttet i mikroen.

– Det skjedde om natten og det luktet så fælt at frokosten ble avlyst. Ingen orket å gå inn i messen for å spise eller lage seg mat, sier Michalsen og humrer.

– Men stort sett er folk kjempefornøyde med maten, som er veldig viktig om bord. Maten er tilpasset norsk kosthold, men gjengen i byssa er veldig flinke til å tilrettelegge og justere rettene etter ønske fra de lokale deltakerne.

Multinasjonalt lag på dekk

Men når det er syv-åtte nasjonaliteter om bord, kan det bli mer enn bare matutfordringer.

– Når vi er ute på tokt, er det viktig at alle som er om bord føler seg trygge, blir forstått og respektert for den de er. Men samtidig må de følge spesifikke regler og prosedyrer slik at arbeidet blir gjennomført. Derfor er vi veldig oppmerksomme på kulturforskjeller, sånn at vi kan redusere og aller helst unngå unødige konflikter om bord, forteller Michalsen.

Å få hele laget om bord til å fungere godt sammen er en viktig oppgave for toktlederne, mener Michalsen, som selv har vært toktleder flere ganger.

– Og samtidig se at toktdeltakerne har det kjekt til tross for det harde arbeidet, alle ulikhetene og utfordringene, sier hun.

Noen av de lokale toktdeltakerne har kanskje aldri vært på sjøen før, noen får hjemlengsel, noen blir sjøsyke. I tillegg kan det være store språkbarrierer, politiske uenigheter og ulike syn på religion eller kjønnsroller. Det er mange vanskelige situasjoner som kan oppstå om bord i et fartøy som «Dr. Fridtjof Nansen».

– Det viktigste er å lytte og se på reaksjoner, og så håndtere det deretter. Man må rett og slett føle seg litt frem og ha åpne antenner, sier Nansen-veteranen.

Ikke inn i konfliktområder

Siden «Dr. Fridtjof Nansen» opererer i fjerne farvann, langt hjemmefra, blir det alltid gjort en grundig sikkerhetssjekk når toktplanen for det kommende året blir laget.

Da tar rederiet hos Havforskningsinstituttet, som er ansvarlig for driften av skipet, kontakt med firmaer som er oppdatert på sikkerhetssituasjonen i de områdene forskerne planlegger å gå inn i.

– Der det er stor fare for kapring, går vi ikke inn i det hele tatt. De samme reglene gjelder for aktive krigssoner, forteller prosjektleder Nikolioudakis.

Går inn i en ny fase

I 2024 har Nansenprogrammet entret en ny femårsfase. Målet til programmet de kommende årene er å støtte partnerlandene slik at de kan oppnå sine forpliktelser når det gjelder økosystemtilnærming til fiskeriene.

– Hvis vi forbedrer fiskeriforvaltningen, så vil det kunne øke matsikkerheten – altså mengden sunn og trygg mat som er tilgjengelig for folk. Men dette må implementeres av landene som Nansenprogrammet støtter og ikke av oss, sier Nikolioudakis.

– Men vitenskapelige råd er nødvendige for å sikre at fiskeriforvaltningen er forsvarlig, legger han til.