Tema: Marint vern

Vi har store beskyttede områder der det er sterke begrensninger på eller forbud mot fiske eller høsting (se faktaboks).

Det er vitenskapelig dokumentert at marint vern bevarer biologisk mangfold, beskytter habitater, øker biomasse og tetthet av vernede arter, gjenoppbygger bred alders- og størrelsessammensetning hos vernede arter, styrker motstandskraften i økosystemet og kan bidra til mer bærekraft i fiskerier. Men effektene avhenger av hvor strengt vernet eller beskyttelsen er.

Marint vern er viktig for at vi skal kunne fortsette å høste av og bruke havet bærekraftig over hele verden. I FN diskuteres nå et mål om effektivt vern eller beskyttelse av 30 prosent av verdens kyst- og havområder innen 2030.

Havforskningsinstituttet (HI) bidrar med kunnskap om økosystemene på kysten og ute i havet ved å sette sammen informasjon om det marine dyrelivet og artsmangfoldet, fra overflaten til habitater og artssamfunn på bunnen. Denne kunnskapen gir viktige faglige bidrag i beslutningsprosesser knyttet til marint vern og beskyttelse.

Hvorfor blir områder vernet? 

• For å bevare livet på havbunnen slik at koraller, svamper og store oppreiste arter kan fungere som økosystem med leveområder for mange andre arter
• For å bevare et representativt utvalg av naturtyper i norske kyst- og havområder  
• For å bevare arter og bestander som er kompliserte å forvalte med generelle regler for fiske og høsting   
• For å sikre at vi har uberørte leveområder for arter fra plankton til topprovdyr, og at de er knyttet sammen til et næringsnett. Dette er viktig fordi vi i dag ikke har full oversikt over hvordan alle våre aktiviteter, sammen med klimaendringer, påvirker økosystemene.

Hva kan forskerne lære fra områder med vern eller beskyttelse?

• Ny kunnskap om hvordan enkeltarter og økosystemer responderer ved etablering av marine verneområder/beskyttede områder
• Overvåking av utvalgte korall- og svampområder langs kysten og i fjorder for å følge naturlige svingninger i fravær av direkte menneskelig påvirkning
• Større forståelse av hva menneskelig påvirkning fører til utenfor verneområdene og de beskyttede områdene.

Hvordan etableres marint vern?

Før forskerne kan anbefale vern eller beskyttelse trenger de grunnleggende kunnskap om økosystemet, for eksempel gjennom bunnkartlegging i Mareano, Marine grunnkart i kystsonen, eller økosystemtoktet i Barentshavet og langs kysten. De må også ha kunnskap om Sårbare og ;verdifulle områder (SVO-er), i tillegg til gyteplasser, oppvekstområder, næringsområder og utbredelse av marine arter.

Etter at forskerne har gitt sine vitenskapelige råd om hvor og hva som bør vernes eller beskyttes, er det norske myndigheter som tar den endelige beslutningen.

Spesielle og sårbare arter og naturtyper kan gis vern gjennom naturmangfoldloven eller beskyttelse gjennom havressursloven. Naturmangfoldloven gir anledning til vern av natur på havbunnen og i vannsøylen innenfor den norske territorialgrensen (12 nautiske mil). Havressursloven regulerer fiskeriaktiviteter i norsk økonomisk sone, på norsk kontinentalsokkel og norske fiskefartøyers virksomhet uansett hvor i verden de fisker.

Marint vern kan også skje under andre lovverk og gjennom internasjonale avtaler. Dersom naturtyper og leveområder skal gis vern og beskyttelse mot all menneskelig aktivitet (som fiskeri, mineralutvinning, vindkraft og oljeboring) må lovverkene sees i sammenheng, gjennom samarbeid mellom berørte myndigheter.

Marint vern og menneskelig aktivitet

I Norge lever mange av kysten og havet, og det er mange næringsinteresser knyttet til områdene som vernes eller beskyttes. I mange tilfeller vil det derfor være svært konfliktfylt å etablere strenge regler. For å oppnå tilstrekkelig grad av marint vern og/eller beskyttelse må de ulike sektormyndighetene samarbeide.

For fiskeriene kan vern og beskyttelse oppfattes som begrensende på deres fangstmuligheter. Men det er ikke nødvendigvis slik at fangsten øker med økt tilgang på areal. Snarere kan områder med forbud mot fiske bidra til mer bærekraft i fiskerier i områdene rundt og sikre et høyere langtidsutbytte for fiskeriene. Slik sett kan marine verneområder og beskyttede områder være et verktøy både for biologisk mangfold og for fiskeriforvaltning.

Norge har erfaring med at marint vern i små områder på kysten lettere oppnår samfunnsmessig aksept enn store områder. Men strengt vern i større områder som kan strekke seg fra en fjord og ut i havet vil være nyttig med tanke på langsiktig bevaring av sårbare ressurser, og for å kunne beregne effekter av menneskelige aktiviteter.

Marint vern og klima

Noen kyst- eller havområder kan fungere som «klimarefugier», med større sannsynlighet for å bevare gunstige miljøforhold under klimaendring. Havmodeller kan anslå hvor like refugier er og bidra til kunnskapsgrunnlag i verneprosesser.

Den geografiske utstrekningen til et verneområde må kunne ivareta økosystemets funksjon og tåleevne også under klimaendring. Beskyttende havområder, der fiskepresset er mindre eller fraværende, kan være gunstige «landingsplasser» der arter på flyttefot kan etablere bestander.

Sårbar natur på stort dyp

Havbunnen dypere enn 1000 m er vernet mot fiskeripåvirkning gjennom havressursloven for å ta vare på sårbare arter og habitater på havbunnen. Det samme gjelder grunnere områder i nordlige Barentshavet og korallrev langs kysten. 

Forskning tyder på at ikke bare fiskeri, men også andre større fysiske inngrep på havbunnen påvirker habitater og biologisk mangfold. Innenfor dagens lovverk kan det etableres områder med begrensninger på annen type menneskelig aktivitet, som gruvedrift på havbunnen, oljevirksomhet og havvind. 

Slike verneområder gjør det mulig å sammenligne vernet natur med områder som utsettes for ulike typer menneskelig aktivitet.