Første samlerapport: Velferd for triploid laks i Nord-Norge

Høsten 2014 fikk NRS Farming AS og Wilsgård Fiskeoppdrett AS tildelt «grønne tillatelser» for oppdrett av steril laks i Troms og i Finnmark. Disse tillatelsene krevde at det blant annet skulle brukes smolt over 100 g, luseskjørt rundt merdene, «rømningssikre»-nøter, rensefisk og steril laks. Per i dag er det bare triploid laks som er kommersielt tilgjengelig som steril oppdrettslaks, og bruk av triploid oppdrettslaks anses som et miljøtiltak for å beskytte ville laksestammer mot innblanding av gener fra oppdrettslaks.

Laks triploidiseres ved at rognen utsettes for høyt trykk rett etter befruktning. Trykket gjør at det ene kromosomsettet fra moren som normalt skilles ut av egget etter befruktning blir værende i egget, og dermed forblir som en del av genomet. Ved triploidisering får eggene dermed tre kromosomsett, to fra mor og ett fra far. Normal diploid laks har ett fra hver av foreldrene. Dessverre knyttes det flere velferdsutfordringer til triploid laks, som forhøyet forekomst av deformiteter og katarakt. Forsøk tidlig på 2010-tallet viste imidlertid at dette kan motvirkes ved å inkubere eggene ved lave temperatur (6°C) og ved å tilsette mer fosfor og histidin til fôret. Disse forsøkene viste også at risikoen for katarakt økte ved høye sjøvannstemperaturer, at triploid laks hadde høyere appetitt enn diploid laks ved lave temperaturer (<12 °C) og lavere appetitt ved høye temperaturer (>12 °C).

Det var imidlertid flere kritiske røster mot kommersiell produksjon av triploid laks både fra næringen og fra fagmiljø. Det ble blant annet hevdet at triploid laks er mindre resistent mot sykdom og parasitter enn diploid laks.  I tillegg hadde en studie vist mer antibiotika resistente bakterier i triploid enn i diploid laks. For å belyse om produksjon av triploid laks tilfredsstilte dokumentasjonskravet til velferdsmessig egnethet i henhold til akvakulturdriftsforskriftens §20, sendte Mattilsynet en bestilling til Havforskningsinstituttet om å vurdere tilgjengelig dokumentasjon med hensyn til dette. Havforskningsinstituttet svarte at det (per juli 2014) ikke fantes tilstrekkelig erfaringsgrunnlag til å vurdere konsekvensene av fullskala merdproduksjon av triploid laks. Det ble også anbefalt at utsett med triploid laks burde ha økt tilsyn og egne overvåkingsprotokoller for fiskevelferd. Med basis i dette konkluderte Mattilsynet med at all produksjon av triploid laks i grønne tillatelser krevde dispensasjon fra dokumentasjonskravet om at metoden var velferdsmessig forsvarlig. I dispensasjonsvedtakene ble det satt vilkår om at produksjonen i de grønne tillatelsene skulle være med på å danne grunnlag for velferdsdokumentasjon av metoden, slik at dette sammen med annen forskning og uttesting, kunne gi grunnlag for å vurdere om metoden er egnet ut fra hensynet til fiskens velferd. Det ble samtidig satt krav om særskilte protokoller for å overvåke fiskevelferd, særskilte prosedyrer i tilfelle uforutsette hendelser og at hvert utsett måtte ha tillatelse fra Mattilsynet på lokalitetsnivå.

For å dokumentere og analysere velferd til triploid laks i forbindelse med de grønne konsesjonene ble det opprettet et samarbeid mellom Marin Helse AS, NRS Farming AS, Nor Seafood AS, Wilsgård Fiskeoppdrett AS og Havforskningsinstituttet som uhildet faginstans allerede i 2014, med formell prosjektstart i 2015. Målet med prosjektet var å skaffe datagrunnlag for en velferdsmessig vurdering av oppdrett av triploid laks i Troms og Finnmark og kunne gi råd om hvilke produksjonsformer og lokalitetstyper som eventuelt er best egnet for produksjon av triploid laks. I denne rapporten begrenser vi oss til utsettene av triploid laks som ble foretatt fra sommeren 2014 til og med høsten 2017. Utsettene fra 2018 og 2019 er fortsatt i sjøen når denne rapporten ble skrevet, og er derfor ikke inkludert. For å få best mulige sammenligningsgrunnlag var det et mål å sette ut parallelle merder med triploid og diploid laks på lokalitetene, men siden dette i utgangspunktet var ordinære produksjoner og ikke forsøk var dette ikke alltid mulig å få til. Tidlig i perioden var det også problemer med å få produsert tilstrekkelig med triploid egg og yngel. Nedsatt egg- og yngelkvalitet kan derfor ha påvirket disse produksjonene på en slik måte at de ikke er representative for hva som er mulig med triploid laks. I senere produksjoner var egg- og yngelkvalitet langt bedre.

For hvert utsett av triploid (og diploid) laks ble fiskedødeligheten registrert daglig av oppdretter og sykdomssituasjonen overvåket fortløpende av fiskehelsetjenesten. I tillegg ble fiskevelferden overvåket ved å sample fisk gjennom produksjonen og evaluere de ved hjelp av Havforskningsinstituttet sitt Salmon Welfare Index Model (SWIM)-system (Tabell 1). Ved hvert uttak samplet fiskehelsetjenesten sammen med oppdretter 20-200 fisk ved hjelp av orkastnot og beskrev deretter tilstanden til hver enkelt fisk ved hjelp av velferdsindikatorene i SWIM. Fire ganger i løpet av hver produksjon utarbeidet fiskehelsetjenesten ved Marin Helse AS egne fiskevelferdsrapporter for ettersyn og vurdering av Havforskningsinstituttet.

For utsettene fra 2014-2017 har vi fulgt 24 grupper av triploid laks på 13 ulike lokaliteter i produksjonsområde 10-12 (Tabell 2). For noen av gruppene som ble satt ut var det tilgjengelig grupper med diploid laks på samme lokalitet (Tabell 1). I tilfeller hvor den diploide gruppen var av samme avstamming og opprinnelse har disse blitt brukt som kontroller, i tilfeller hvor de har hatt ulik avstamming eller opprinnelse enn de triploid omtaler vi de som referanser. Dette gjenspeiles i gruppebenevningene sammen med lokalitet. Fiskegruppe av samme avstamming og opprinnelse har fått samme gruppenummer, f.eks. L2-T1 og L2-D1, der L2 er lokaliteten, T og D angir ploiditeten og tallet gruppenummeret. Dette gruppenummeret er kun et løpenummer per lokalitet og angir ikke en overordnet gruppering. Ved ulik avstamming eller opprinnelse har de fått ulikt gruppenummer på den respektive lokaliteten, f.eks. L1-T1 og L1-D2.

En oversikt over tilstandene til fiskegruppene som ble satt ut er gitt i Tabell 3 og 4. Noen av de tidlige triploide smoltproduksjonene var kjennetegnet av lav eggkvalitet og høy dødelighet i startfasen (egg, klekking, plommesekkstadeiet til og med første fôring). For tre av de triploide gruppene konstaterte fiskehelsetjenesten yersiniose i settefiskfasen. Det ble generelt ikke notert noen avvik for de diploide gruppene, men i starten av prosjektperioden ble de diploide med unntak av gruppe L2-D1 ikke fulgt spesielt i settefiskfasen. Totalt sett tyder dataene på at kvaliteten til den triploide fisken ble betydelig bedre utover i prosjektperioden.

 

 

 

 

Lokalitet 1: Triploid (T1) og diploid (D2) fisk med ulikt opphav ble satt ut på lokalitet 1 (L1) sommeren 2014 (Tabell 2). D2-fisken var betydelig mindre enn T1-fisken ved utsett, stod på mye høyere tetthet, og dødeligheten var høy det første halvåret for denne gruppen. Dette ble tilskrevet at det var mye usmoltifisert og mye liten fisk i D2-gruppen. Første vinter i sjø oppstod det vintersår (Moritella viscosa) i begge grupper. Men fra da av var det høyere dødelighet i merden med triploid fisk enn i merdene med diploid. I sum ble imidlertid akkumulert produksjonsdødelighet for L1-D2 18 % vs. kun 14 % for L1-T1 etter 18 måneder i sjø. Andre vinter i sjø ble det observert mye snutesår på den triploide fisken. Den diploide ble ikke undersøkt, men hadde høyt innslag av snutesår ved samplingen på slaktelinjen i juni. Et uventet resultat var at det var mange fisk med korthaledeformitet i den diploide gruppen.

Lokalitet 2: Triploid (T1) og diploid (D1) fisk med samme opphav ble satt ut på lokalitet 2 (L2) høst 2014 (Tabell 2). Akkumulert dødelighet ble høy for både T1- og D1-fisken, henholdsvis 44 % og 30 % etter 18 måneder i sjø. Det var særlig etter utsett i november og hele den første vinteren i sjø som var preget av høy dødelighet. Både D2 og T2 hadde et sykdomsbilde preget av sår infisert med Tenacibaculum og Moritella viscosa, men T1-fisken hadde også yersiniose etter utsett og et mindre utbrudd av parvikapsulose den første våren i sjø. Det var et pågående Tenacibaculose utbrudd i merdanlegget når L2-T1- og L2-D1-gruppene ble satt ut. Smittepress fra dette utbruddet og i tillegg problemer med osmoregulering kan ha vært årsaken til mye av den tidlige dødeligheten, som var høyest hos T1-fisken (SWIM-evaluering før overføring til merd viste at 12 % av T1-fisken og 3% av D1-fisken ikke hadde naturlig smoltdrakt).

Lokalitet 3: Triploid laks (T1) med samme opphav ble satt ut i tre merder på lokalitet 3 (L3) høsten 2015 (Tabell 2), og gikk gjennom to vinterperioder før slakt i august 2017. Begge vinterperiodene var preget av høy dødelighet, sår og bakterielle sårinfeksjoner (Moritella viscosa, Tenacibaculum). Akkumulert dødelighet etter 18 måneder i sjø varierte fra 19 til 25 % mellom merdene. Første tiden etter utsett døde noe fisk som var dårlig smoltifisert eller fra skader etter kollisjon med utstyr. Den første vinteren var det et mye uvær og mye fisk ble skadd av kontakt med notvegg og fuglenett og utviklet i etterkant sår og døde. Den siste vinteren ble fisken på lokaliteten avluset og da oppstod det også dødelighet i etterkant knyttet til sår grunnet selve håndteringen. I tillegg døde en del fisk fra hjerte- og skjelettmuskelbetennelse (HSMB).

Lokalitet 4: På lokalitet 4 (L4) ble det satt ut to grupper med triploid laks (T1 og T2) fra to forskjellige settefiskanlegg høsten 2015 (Tabell 2). Gruppe L4-T1 som hadde fått påvist yersiniose i ferskvannsfasen fikk også dette påvist i sjøfasen. I starten var dødeligheten relativt lav, men i løpet av november-desember utviklet det seg sår og det ble konstatert både Moritella viscosa og Tenacibaculum. I mars ble det besluttet å destruere fisken pga. for høy dødelighet, mye fisk med sår og nedadgående sjøtemperaturer. Da var akkumulert dødelighet for L4-T1 og L4-T2 gruppene satt ut i oktober fra 28 til 37 %, mens for L4-T2-fisken som ble satt ut i desember ble akkumulert dødelighet før destruksjon hele 55 %. Denne fisken utviklet raskt sår etter utsett og dødeligheten var høy fra starten av.

Lokalitet 5: To grupper triploid (T1 og T2) og en gruppe diploid fisk (D3) med ulikt opphav ble satt ut på lokalitet 5 (L5) sommeren 2016 (Tabell 2). På grunn av utsatt utsettetidspunkt og desmoltifisering fikk L5-T1-gruppen meget høy dødelighet og to av merdene ble destruert allerede etter tre uker. L5-T2-gruppen fikk akkumulert dødelighet etter 18 måneder i sjø på henholdsvis 16, 32 og 33 % for de respektive merdene, mens merden med den diploide referansen L5-D3 fikk akkumulert dødelighet etter 18 måneder på 42 %. Parvikapsulose forårsaket mye av dødeligheten, i tillegg til fisk med sår og taperfisk. L5-T2 fisken i merden med lavest dødelighet hadde generelt mindre sår og bedre SWIM-skår gjennom hele produksjonen.

Lokalitet 6: En gruppe med triploid fisk (T1) og to grupper med diploid fisk (D2 og D3) ble satt ut på lokalitet L6 i månedsskiftet juni-juli 2016 (Tabell 2). Den første tiden etter utsett forårsaket yersiniose forøket dødelighet, og etter noen uker oppstod det såkalte «sommersår» på fisken. Det var generelt gjennom hele produksjonen høyere dødelighet i merdene med triploid fisk enn i merdene med diploid fisk. I vinterperiodene var vintersår et større problem for den triploide fisken enn de to diploide gruppene, i tillegg var det høyere dødelighet etter avlusingsoperasjoner i merdene med triploid fisk. Hos den diploide fisken ble det konstatert HSMB. Akkumulert dødelighet etter 18 måneder ble fra 18 til 26 % for merdene med triploid fisk, mens den for merdene med diploid fisk ble 10 % eller lavere.

Lokalitet 7: Tre grupper med triploid laks (T1, T2a og T2b) ble satt ut på lokalitet 7 (L7) juli-august 2016 (Tabell 2). Dødeligheten første tid i sjø var lav, bortsett fra for L7-T1 hvor noe av fisken hadde blitt skadet under transport fra settefiskanlegget. Det var imidlertid relativ høy dødelighet første vinter i sjø på grunn av parvikapsulose. Fisken ble slaktet desember 2017 – januar 2018 pga. utbrudd av infeksiøs lakseanemi (ILA). Total akkumulert dødelighet for de tre gruppene varierte fra 12 til 35 %.

Lokalitet 8: To grupper med triploid (T1 og T3) og en gruppe med diploid laks (D2) ble satt ut på lokalitet 8 (L8) oktober-november 2016. Dataene fra disse fiskegruppene viste generelt lavere dødelighet og bedre velferd hos diploid sammenlignet med triploid laks. Den triploide fisken fulgte de samme trendene i velferdsutvikling og dødelighet som den diploide, men utslaget var større hos triploidene med høyere andel berørt fisk og økt alvorlighetsgrad. Særlig første vinter i sjø var preget av mye fisk med sårinfeksjoner. T1-fisken fikk også påvist parvicapsulose. Akkumulert dødelighet etter 18 måneder varierte fra 19 til 40 % i merdene med triploid fisk, mens merdene med diploid fisk alle hadde under 8 % akkumulert dødelighet etter 18 måneder i sjø.

Lokalitet 9: En gruppe med triploid laks (T1) og en gruppe med diploid laks (D3) ble satt i sjøen første halvdel av oktober 2016, i tillegg ble det satt ut en gruppe med triploid laks (T2) første halvdel av november 2016 (Tabell 2). Særlig den første gruppen med triploid laks hadde høy dødelighet etter utsett, men også den andre gruppen med triploid laks fikk forøket dødelighet utover vinteren. Den triploide fisken hadde også mer sår, lavere SWIM-skår og høyere innslag av parvicapsulose og vintersår enn den diploide referansegruppen på lokaliteten. Både den diploide og den triploide fisken hadde dødelighet tilknyttet HSMB. Merdene med L9-T1-fisk som ikke ble blandet i løpet av produksjonen hadde akkumulert dødelighet etter 18 måneder fra 30 til 50 %, merdene med L9-D3 fisk fra 11 til 21 %, og merden med ren L9-T2 fisk 32 %.

Lokalitet 10: En gruppe med triploid (T1) og en gruppe med diploid laks (D1) med samme opphav ble satt i sjøen første halvdel av juni 2017, i tillegg ble det satt ut en ekstra leveranse med triploid laks fra samme opphav i starten av august (T1a) (Tabell 2). Utsettene hadde et komplisert sykdomsbilde, men særlig L10-LT1a-fisken hadde mye sår og jevnt over høyere dødelighet enn de andre gruppene. Ved produksjonsslutt (16-19 måneder i sjø) hadde merden med L10-T1a-fisk akkumulert dødelighet på 18 %, merdene med L10-T1-fisk under 10 %, og merdene med L10-D1-fisk fra 11 til 19 % akkumulert dødelighet. Mye av dødeligheten hos L10-D1-fisken skjedde helt mot slutten av produksjonen i forbindelse med uttak til slakt.

Lokalitet 11: En gruppe med triploid (T1) og en gruppe med diploid (D1) med samme opphav ble satt ut på lokalitet 11 mai-juni 2017, i tillegg ble det satt ut en ytterliggere gruppe (T2) med triploid fra samme settefiskanlegg, men med annet opphav, i en enkelt merd (Tabell 2). Utsettene hadde generelt lav dødelighet, ingen vesentlige sykdomsutbrudd og generelt gode velferdsskår. Men påslåg av skottelus førte til at fisken måtte avluses i begge høstperiodene. Etter avlusingene var det økt innslag av fisk med negativ hudtilstand. Ved produksjonsslutt (17-19 måneder i sjø) hadde merdene med L11-T1-fisk akkumulert dødelighet fra 5 til 8 %, begge merdene med L11-D1-fisk 3 %, og merden med L11-T2-fisk 4 % akkumulert dødelighet.

Lokalitet 12: Tre grupper med triploid (T1, T3 og T4) og to grupper med diploid laks (D1 og D2) ble satt ut på lokalitet 12 fra midten av mai til midten av august 2017 (Tabell 2). L12-T1 og L12-D1 hadde samme opphav og ble satt ut først og hadde begge en vellykket produksjon med en akkumulert dødelighet etter 14 måneder på under 4 %, da merdene på lokaliteten måtte slaktes ut pga. ILA. De to andre gruppene med triploid laks L12-T3 og L12-T4 hadde da gått gjennom en vinter med dødelighet fra vintersår og parvicapsulose. Det var også denne fisken som først fikk påvist ILA. Helt i starten, rett etter utsett hadde L12-T3-fisken høy dødelighet pga. sjøvannscostia, og den ene merden med L12-T4-fisk hadde noe forøket dødelighet den første tiden pga. ufullstendig smoltifisert fisk. Ved destruksjon hadde merden med L12-T3 fisk akkumulert dødelighet på 16 %, merdene med L12-T4-fisk fra 9 til 17 %, og de to merdene med L12-D2 fisk under 6 % akkumulert dødelighet.

Lokalitet 13: To grupper med triploid laks (T1a og T1b) ble satt ut på lokalitet 13 i midten av oktober 2017. Fisken ble satt ut sent for å unngå Parvicapsula smitte og sikre at det var stor robust fisk som ble satt ut. Særlig den største fisken som ble satt ut (L13-T1a) viste tegn til stress og endret atferd etter utsett. Dette førte til en del risttap og snutesår, og påfølgende Tenacibaculum infiserte sår. Utover vinteren utviklet dette seg til sår med Moritella viscosa og til tross for iherdig fjerning av sårfisk fortsatte såruviklingen, sammen med høy dødelighet, og det ble besluttet å avslutte produksjonen. Akkumulert dødelighet var da fra 30 til 37 % etter kun litt over 5 måneder i sjø.

Vi utførte kontroll av hvor vellykket triploidiseringen hadde vært (andel av populasjonen med 3 kromosomer) for gruppe L3-T1, L6-T1, L8-T1 og L10-T2 (Tabell 5). Disse dataene viser at den triploide gruppen ble satt ut i 2015 (L3-T1) hadde et stort innslag av diploid fisk og at triploidiseringen for denne gruppen må ansees som mislykket. For gruppe L6-T1, L8-T1, L8-T3 og L10-T2 var imidlertid triploidiseringsgraden nær 100 %. Dataene tyder på at triploidiseringssuksessen fra og med 2016 har vært bra, men at suksessen kan ha vært mer varierende for de tidligere utsettene.

Akkumulert dødelighet er her regnet som funksjon av prosent døde og destruerte fisk per måned per merd. Hvis en ser bort fra grupper som ble destruerte, varierte akkumulert dødelighet etter 18 måneder fra 3 til 42 % for de diploide, og fra 8 til 50 % for de triploide gruppene (Tabell 6). Det var særlig to lokaliteter som hadde høy akkumulert dødelighet for de diploide gruppene: L2 og L5 (Tabell 6). For L2 fikk også den triploide gruppen høy dødelighet (Tabell 6). Det var et pågående tenacibaculose utbrudd i merdanlegget når L2-D1 og L2-T1 ble satt ut og smittepress fra dette utbruddet kan ha vært mye av årsaken til den høye dødeligheten hos disse to gruppene de seks første månedene i sjø. Både L2-D1 og L2-T1 hadde et sykdomsbilde preget av sår fra Tenacibaculum og Moritella viscosa , men L2-T1-fisken fikk også yersiniose etter utsett og et lite utbrudd av parvikapsulose den første våren i sjø. I tillegg kan problemer med osmoregulering fra ufullstendig smoltifisering ha ført til forøkt dødelighet for L2-T1-gruppen de første 1-3 månedene i sjø. For L5-D3 skyltes mye av dødeligheten parvikapsulose.

Både de triploide og diploide gruppene på lokalitet L2, L5 og L6 hadde moderat til høy dødelighet første måned i sjø, men denne dødeligheten var likevel vesentlig høyere hos de triploide enn de diploide på de respektive lokalitetene (Tabell 6). For L2-T1 skyltes mye av dødeligheten første måned problemer med osmotisk balanse og yersiniose. L5-T1 var en gruppe der manglende tillatelse for å sette ut den triploide fisken sannsynligvis førte til at fisken desmoltifiserte, og det ble svært høy utsettdødelighet for denne gruppen. For L5-T2 var det kun en av merdene som fikk utsettdødelighet over 5%. I denne merden ble det notert at det var en del svak fisk, men ingen andre tydelige årsaker til den forøkte dødeligheten. Den forøkte dødelighet for L6-T1-fisken skyltes yersiniose, men også noe dårlig smoltifisert fisk og noe fisk med sår. Den ene merden med T2 fisk på lokalitet L4 hadde over 30 % dødelighet første måned i sjø. Denne gruppen viste sterkt avvikende atferd ved utsett og det utviklet seg snart sår med påfølgende høy dødelighet.

Det var en markant forbedring i utsettdødelighet fra høsten 2016 og fremover (Tabell 6). Av disse gruppene hadde ingen av merdene med diploid fisk høyere akkumulert dødelighet etter 1 måned enn 2 %, men det var tre merder med triploid laks med høyere akkumulert dødelighet etter 1 måned enn 2 %: L9-T1, L12-T3 og L12-T4 (Tabell 6). L9-T1 ble diagnostisert med yersiniose og ufullstendig smoltifisering, L10-T1a. L12-T3 fikk påvist sjøvannscostia etter utsett, mens L12-T4 fisken i merd 6 fikk forhøyet dødelighet pga. ufullstendig smoltifisert fisk.

Nær 50 % av merdene med triploide fisk hadde to eller flere seks måneders perioder med økning i dødelighet på mer enn 5 %-poeng, mens dette bare gjaldt for 7 % av merdene med diploid fisk (Tabell 6). For de diploide var dette gruppene L1-D2 og L5-D3. L1-D2 hadde først en periode med forøket dødelighet grunnet innslag av liten og usmoltifisert fisk, etterfulgt av en periode med vintersår. L5-D3 hadde forhøyet dødelighet fra parvikapsulose, i tillegg til fisk med sår og taperfisk. For de triploide var det gruppene L3-T1, L5-T1, L5-T2, L6-T2, L8-T1, L9-T1, L9-T2 og L9-T1/T2. L3-T1 hadde to vinterperioder med sår og bakterielle infeksjoner. L5-T1 og L5-T2 er allerede omtalt over med høy utsettedødelighet, i tillegg fikk de utbrudd av parvikapsulose andre vår i sjø. L8-T1 hadde høy dødelighet og mye sår særlig første vinter i sjø og fikk også parvicapsulose. L9-gruppene hadde også sårproblematikk og høy dødelighet første vinter i sjø, men periode to med høy dødelighet skyltes at det oppstod høy dødelighet i forbindelse med en avlusing andre vinter i sjø.Selv om det var enkeltgrupper med diploid fisk som hadde høy dødelighet så viser dataene generelt høyere dødelighet for de triploide enn de diploide, men med bedring i resultatene utover i prosjektperioden.

Fiskehelsetjenesten samplet fisk regelmessig for SWIM-registrering. Dette gav lav total SWIM-skår (<0.80) for kun 1 av de 21 merdene med diploid laks (Tabell 7), mot 15 av 51 (29 %) av merdene med triploid laks (Tabell 8). Innslaget av ryggradsdeformiteter var generelt lavt (<1,3 %) for de diploide, unntatt for L1-D2-fisken (Tabell 8). Dette var en spesiell gruppe med mye korthaledeformitet. For de triploide var innslaget av tydelig ryggradsdeformitet typisk mellom 0,4 og 3,2 % (25-75 persentil). Innslaget av vesentlig redusert hudstatus lå typisk (25-75 persentil) mellom 2 og 13 % for de diploide, mens det lå mellom 11 og 30 % for de triploide. Innslaget med vesentlig snutesår lå typisk mellom 11 og 34 % for de triploide, mot mellom 23 og 54 % for de triploide. Innslaget av vesentlig negativ øyestatus lå mellom 0 og 3 % for de diploide, mot mellom 1 og 5 % for de triploide. Tilsvarende, var innslaget av vesentlig underkjevedeformitet typisk mellom 0 og 1 % for de diploide, mot mellom 2 og 11 % for de triploide. Hvis analysen begrenses til lokaliteter med både diploid og triploid fisk blir det typiske innslaget av tydelig ryggradsdeformitet mellom 0 og 0,3 % for diploid, mot mellom 1 og 3 % for triploid, vesentlig redusert hudstatus mellom 2 og 13 % mot mellom 20 til 30 %, vesentlige snutesår 11 til 34 %, mot 24 til 47 %, vesentlig negativ øyestatus 0 til 3 % mot 1 til 4%, og vesentlig underkjeve deformitet 0 til 1 %, mot 3 til 12 % for triploid. SWIM-samplingene viste altså tydelig redusert fiskevelferd for de triploide i forhold til de diploide.

Fiskehelsetjenesten fulgte og diagnostiserte fisken i alle gruppene fortløpende gjennom produksjonen. I denne overvåkingen ble det identifisert en rekke virussykdommer, bakterielle sykdommer og parasitter (Tabell 9). For de bakterielle sykdommene hadde typisk alle gruppene på lokalitetene et visst innslag, men alvorligheten og andel fisk angrepet var typisk høyere for de triploide.

I denne analysen er alle merdproduksjonene delt opp etter relativ månedlig dødelighet (akkumulert dødelighet etter 18 måneder / 18 eller hvis kortere produksjonstid totaldødelighet / antall måneder). Hver merdproduksjon er kategorisert som lav (fargekode: grønn) hvis relativ månedlig dødelighet har vært under 0,9 %, moderat (fargekode: gul) hvis den har vært fra 0,9 til 1,1 %, og høy (fargekode rød) hvis relativ månedlig dødelighet har vært over 1,1 % (se Tabell 6). Merk at en gruppe (LX-DX) kan ha vært satt ut i flere merder og at det dermed også kan være ulik relativ dødelighet innad i en gruppe. Totalt var det 11 diploide grupper og 24 triploide grupper (Tabell 2). Av disse var det totalt 16 grupper som hadde merder med lav dødelighet, 6 grupper som hadde merder med moderat dødelighet, og 20 grupper som hadde merder med høy relativ dødelighet (Figur 1). Av 11 diploide grupper hadde 8 merder med lav dødelighet, 2 merder med moderat dødelighet, og 4 merder med høy relativ dødelighet (Figur 1). Av 24 triploide grupper (NB: L9-T1/T2 er ikke inkludert som egen gruppe) hadde 8 merder med lav dødelighet, 6 merder med moderat og 16 merder med høy (Figur 1). Med andre ord så hadde 72 % av de diploide gruppene merder med lav relativ dødelighet, mot kun 33 % av de triploide gruppene.

Alle fem grupper med diploid fisk satt ut om våren hadde merder med relativ månedlig dødelighet på under 0,9 % fra utsett til slakt (Figur 1, Tabell 10). En stor fordel med vårutsett er at en kan unngå å ha fisken to vintre i sjøen og risikoen det kalde vannet bringer med hensyn på lav hudstatus og vintersår. Det var også en diploid merd med høy relativ dødelighet: L10-D1 i merd 11 (Tabell 10). Dette skyltes imidlertid høy dødelighet helt mot slutten av produksjonen i forbindelse med slakt, og det kan derfor argumenteres at også denne merdproduksjonen burde klassifiseres som å ha hatt lav dødelighet. Alle diploide grupper satt ut om våren hadde lav dødelighet.

For de seks triploide gruppene som ble satt ut om våren hadde 2 høy dødelighet i alle merder (Figur 1, Tabell 10). Gruppe L5-T1 hadde svært høy dødelighet etter utsett, særlig merd 3 og 4 som derfor ble destruert etter kun 23 dager. Høy dødelighet gjorde også at merd 2 ble slått sammen med merd 6 etter 12 mnd. Dette var en gruppe som hadde blitt stående lenger enn planlagt på settefiskanlegget pga. manglende godkjenning fra Mattilsynet. Det var ingen tydelige tegn til at fisken hadde desmoltifisert før utsett, men det var antagelig likevel dette som førte til den høye dødeligheten de første fire ukene etter utsett. Hvis en for merd 6 tar bort dødeligheten den første måneden fra beregningene er snitt dødeligheten per måned likevel høy (ca. 1,7 %). Dette skyltes først og fremst at oppdretter sorterte ut og destruerte mye fisk fra denne merden utover i produksjonen. Merdene med L10-T1, L11-T1, L11-T2 og L12-T1 fisk fikk alle lav dødelighet. Noen av disse merdene hadde også lavere dødelighet enn for produksjonene med diploid fisk på samme lokalitet (Tabell 10). Merden med L12-T3-fisk hadde imidlertid relativ månedlig dødelighet på 1,48 % (Tabell 10). Denne gruppen ble satt ut på et litt annet tidspunkt enn de andre utsettene på lokaliteten (Tabell 2) og den ble smittet av sjøvannscostia som ga høy dødelighet første måned i sjø (4,1 %, Tabell 6). Korrigert for denne dødeligheten blir snittdødeligheten redusert til rett over 1,1 %. Dette skyltes høy dødelighet fra vintersår andre vinter i sjø. Utpå våren fikk L12-T1- og L12-T3-fisken påvist klinisk ILA og måtte destrueres, det ble senere også påvist smitte på L12-D2-fisken. Det kan argumenters for L5-T1 og L12-T3 er «uteliggere», men de er likevel viktig å ha med i en totalanalyse. Totalt sett synes vårutsettene av triploid laks til å ha gått bra.

Det var kun 3 diploide grupper satt ut om sommeren, og av disse var det 1 med lav dødelighet, 1 med moderat og 1 med høy, respektivt: L6-D3, L1-D2 og L5-D3 (Figur 1, Tabell 11). Det var 9 grupper med triploid fisk satt ut om sommeren, og av disse var det 4 grupper som hadde merder med lav, 4 grupper som hadde merder med moderat dødelighet og 5 grupper som hadde merder med høy dødelighet (Figur 1, Tabell 11). Gruppene L1-T1, L5-T2, L7-T1 og L7-T2a hadde merder med lav dødelighet, L6-T1, L7-T2a, L8-T1, L10-T1a og L12-T4 hadde merder med moderat dødelighet og L5-T2, L6-T1, L7-T2b, L8-T1 og L12-T4 merder med høy relativ dødelighet (Tabell 11). Ved utsettet av diploid og triploid fisk på L1, var L1-T1 fisken både betydelig større og mye færre fisk i merden enn i de to merdene med L1-D2 fisk (Tabell 2). Dødeligheten var høy det første året for L1-D2 fisken. Både den triploide og diploide fisken som ble satt ut om sommeren på L5 fikk parvicapsulose, og mye fisk med sår og mye tapere som ble fisket ut og destruert. Alle utsettende på lokalitet L5 kan kalles mislykket, bortsett fra L5-T2 i merd 4, der fisken hadde mindre sår og lavere dødelighet gjennom produksjonen (Tabell 6). Den triploide gruppen som ble satt ut på L6 fikk moderat til høy dødelighet for alle fem merdene (Tabell 11). Dette til forskjell fra den diploide gruppene som ble satt ut 14 dager før (L6-D2, Tabell 10) og L6-D3 som ble satt ut samtidig (Tabell 11) som begge fikk lav dødelighet. L6-T1 fisken hadde hatt yersiniose noen måneder før på settefiskanlegget og måtte stå en periode på sjøvann på settefiskanlegget i påvente av godkjenning for utsett. For denne fisken konstaterte fiskehelsetjenesten nytt utbrudd av yersiniose etter utsett og forhøyet dødelighet første tid i sjø. Den triploide fisken hadde også jevnt mer vintersår og høyere dødelighet enn de diploide gruppene på lokalitet L6. På lokalitet L7 fikk de triploide gruppene L7-T1 og L7-T2a lav til moderat dødelighet i alle merder, mens L7-T2b fikk høy dødelighet (Tabell 11). Dette ble forklart med at L7-T2b ble satt ut litt seinere enn de to andre triploide gruppene og i den forbindelse ble hardere smittet med Parvicapsula. Mot slutten av andre høst i sjø økte dødeligheten og det ble påvist ILA og alle merdene på lokalitet L7 måtte slaktes ut. For gruppe L8-T1 ble det påvist både sjøvannscostia og parvicapsulose. Dette sammen med ulike typer sår medførte høy dødelighet for denne fisken. Den triploide gruppen som ble satt ut på lokalitet L10 om våren fikk lav dødelighet (Tabell 10), mens L10-T1a som ble satt ut i august fikk moderat (Tabell 11). Denne fisken hadde samme opphav, og forskjellen skyltes at T1a-fisken fikk en del skader i forbindelse med transport til lokaliteten og utsortering og destruksjon av liten fisk to måneder etter utsett. Gruppe L12-T4 hadde en merd som jevnt over hadde lite sår og moderat dødelighet, men to merder med høy dødelighet (Tabell 11). Til forskjell fra de andre gruppene med triploid fisk (som hadde blitt satt ut om våren) på denne lokaliteten, fikk L12-T4 påvist parvicapsulose, i tillegg til sår, før fisken ble destruert utpå våren pga. ILA. I forhold til vårutsettene synes sommerutsettene å ha økt risiko for høy dødelighet pga. parvicapsulose.

Parvicapsulose var en sterk medvirkende faktor til den forøkete dødelighet i alle tre sommerutsettene av triploid laks i produksjonsområde 12 (lokaliteter L5, L7, L12), et av to av utsettene i produksjonsområde 10 (L8). L6-T1 som ikke fikk påvist parvicapsulose skiller seg ut ved at lokaliteten ligger langt ut mot kysten, og ved at utsettet skjedde tidlig i sommerperioden (månedskiftet juni-juli) i forhold til de andre utsettene (Tabell 2). L10-T1a fikk heller ikke parvicapsulose til tross for at den ligger i produksjonsområde 11 og ble satt ut i august. Parvicasulose har historisk vært kjent å være en risiko i produksjonsområde 11 og nordover (L8 ligger nord i produksjonsområde 10) for fisk som blir satt ut august-september.

For fisk satt ut om høsten (måned 10-12) er bildet mer entydig. Her fikk samtlige utsett av triploid laks moderat eller høy dødelighet (Tabell 12). For L2-D1 og L2-T1 kan høyt smittepress fra andre fiskegrupper på anlegget ha vært sterkt medvirkende til at begge disse gruppene fikk mye sår, bakterielle infeksjoner (Tenacibaculum og Moritella viscosa) og høy dødelighet første vinter i sjø. L2-T1-fisken hadde også utbrudd av yersiniose etter utsett. For L3-T1 og L8-T2 var begge vinterperiodene, men særlig den første, preget av høy dødelighet og sårinfeksjoner (Tenacibaculum og Moritella viscosa). L4-T1 fisken fikk påvist yersiniose etter utsett, og L4-T2 fisken som ble satt ut i midten av desember fikk raskt mye sår med påfølgende høy dødelighet. Utover vinteren fikk samtlige merder høyt innslag av fisk med sårinfeksjoner (Tenacibaculum og Moritella viscosa) og all fisken på lokaliteten ble derfor destruert. For utsettene på L9 var dødeligheten høy for aller merder med triploid laks, men også for noen av merdene med diploid laks (Tabell 12). Dette skyltes i stor grad en kjemisk avlusing andre vinter i sjø som ga store utslag for dødeligheten i mange av merdene i en periode som ellers var preget av lav dødelighet for dette utsettet. Hvis en istedenfor tar utgangspunkt seks måneder tidligere og benytter 12 mnd akkumulert dødelighet blir forskjellen tydelig (Tabell 6-del3). For merdene med L9-D3 fisk ligger akkumulert dødelighet etter 12 måneder under 9 % for samtlige 8 merder, mens akkumulert dødelighet etter 12 måneder ligger mellom 29 og 42 % for de triploide. L9-T1-fisken ble diagnostisert med yersiniose etter utsett, hadde anormal atferd som ga en del sår og fikk forhøyet dødelighet etter utsett. L9-T1-fisken som ble satt ut i oktober fikk påvist parvicapsulose, mens dette ikke gjaldt L9-T2-fisken som ble satt ut i november. Både L9-T1 og L9-T2 fisken hadde høy andel fisk med negativ hudtilstand og sårinfeksjoner (Moritella viscosa) første vinter i sjø. Også L13-T1a fisken hadde anormal atferd etter utsett og pådro seg sår og Tenacibaculum. Både L13-T1a og L13-T1b fikk svært mye vintersår (Moritella viscosa) og ble destruert etter kun 5 måneder i sjø. Et fellestrekk med gruppene som ble diagnostisert med yersiniose var at de hadde historie med yersinioseutbrudd i settefiskfasen (Tabell 4), dette gjaldt også L6-T1-fisken som ble satt ut i sommerperioden.

Dataene fra utsett av triploid laks i Troms og i Finnmark 2014-2017 viser høy dødelighet og høyt innslag av sår og sårbakterier for triploid laks satt ut om høsten (november-desember). For triploid laks satt ut om våren (mai-juni) og sommeren (juli-september) er resultatene mer nyansert. For vårutsettene hadde 4 av 6 grupper lav dødelighet, og for de to som om hadde høy var det spesielle omstendigheter. Den ene triploide vårgruppen med høy dødelighet hadde forsinket utsett pga. manglende godkjenning, noe som kan ha ført til at deler av denne fiskegruppen desmoltifiserte, mens den andre gruppen ble diagnostisert med sjøvannscostia. Viktige fordeler med vårutsett er at denne fisken rekker å bli stor og å bli godt tilpasset merdmiljøet før første vinter i sjø, i tillegg kan den slaktes før andre vinter i sjø og en unngår dermed en kaldtvannsperiode. For den triploide fisken satt ut om sommeren hadde 5 av 9 grupper merder med høy dødelighet, men for mange av disse skyltes mye av dødeligheten smitte av Parvicapsula. Denne parasitten er først og fremst et problem i gitte områder i Nord-Norge og smitter typisk fisk som blir satt ut i perioden august-oktober. Andre tilfeller av høy dødelighet for sommerutsettene skyltes forsinket utsett eller at fisken hadde hatt yersiniose i settefiskanlegget som så kom tilbake i sjøfasen. Dataene så langt tyder altså på at det for vår- og sommerutsett kan oppnås produksjoner med lav dødelighet, men foreløpig er det for få vellykkete produksjoner til å komme med en generell anbefaling. Videre kommersiell uttesting bør derfor konsentrere seg om vårutsett, tidlig sommerutsett, og sene sommerutsett i områder uten Parvicapsula. Hittil er det relativt få utsett som har blitt satt ut under disse betingelsene og her er det derfor ønskelig med en videre oppfølging.

Et generelt bilde er at den triploide fisken var mer utsatt for både virus- og bakteriesykdommer enn de diploide. I tilfeller hvor både de triploide og de diploide gruppene på samme anlegg fikk påvist sykdom, kom gjerne sykdommen først, hadde høyere prevalens og kraftigere symptom og dødelighet for de triploide enn for de diploide. De triploide gruppene var i nesten alle tilfeller vesentlig mer plaget av sår og sårbakterier enn de diploide kontroll- eller referansegruppene. Det bør derfor utføres forskning for å finne løsninger som kan gi økt skinnhelse og robusthet til triploid laks. Dette gjelder særlig for triploid fisk som skal bli satt ut om høsten. Triploid laksesmolt som har hatt problemer i settefiskfasen har ofte også fått økt dødelighet i sjø. Erfaringene viser at det er behov for mer kunnskap fra ferskvannsfasen og en optimalisering i forhold til utsett av robust triploid smolt. Flere av utsettene av triploid laks hadde høy dødelighet første måned etter utsett. Det bør derfor utføres forskning for å avdekke risikoelementer for triploid laks i den kritiske utsettsfasen og i forhold til smoltifisering og mulig desmoltifisering av triploid laks.

Utover i prosjektperioden ble det satt ekstra fokus på å være føre var og ta ut fisk ved første tegn til sårutvikling. Dette kan ha gitt noe oppblåste dødelighetstall i forhold til hva som ellers ville ha vært tilfelle. Gitt den reduserte robustheten til skinnet til triploid laks bør videre uttesting av metoder for kommersiell røkting av triploid laks fokusere på hvordan en kan minimere risikoen for at det oppstår hudskader som så infiseres. Viktige risikofaktorer å inkludere i protokoller for slik uttesting er håndtering, fisketetthet, strømstyrke, nottype, luseangrep og rensefisk. For at triploid laks skal fungere som kommersiell oppdrettsfisk i Troms og i Finnmark må den settes inn under en helhetlig produksjonsplan som særlig tar hensyn til utfordringene knyttet til hudhelse og sårutvikling.

Samarbeidet mellom Havforskningsinstituttet, Marin Helse AS, NRS Farming AS, Nor Seafood AS, Wilsgård Fiskeoppdrett AS har så langt fungert godt. Fiskehelsetjenesten har jevnlig utført velferds- og helseundersøkelser og levert rapporter til Havforskningsinstituttet. Oppdretter har fortløpende levert dødelighetstall til Havforskningsinstituttet og har aktivt etablert systemer og prosedyrer for ivaretakelse av den triploide fisken. Dette har resultert i et stort datamateriale, men fortsatt relativt få datapunk (enkeltgrupper) i forhold til influerende faktorer, og det er derfor fortsatt flere ubesvarte spørsmål for hvilke produksjonsstrategier og lokalitetstyper som er best egnet for produksjon av triploid laks. Noen flere spørsmål kan bli besvart når utsettene fra 2018 og 2019 blir inkludert i analysen i neste rapport, men sannsynligvis vil det være ønskelig med en videre oppfølging der vi følger de produksjonsstrategiene som så langt har vist seg å gi best resultat.