Menneskelig forflytning av arter er regnet som en av de største truslene mot global biodiversitet, og det er av stor betydning å vite noe om hvilke faktorer som sikrer en arts suksess i et nytt miljø.

I Norge ble japansk sjølyng først funnet nær Bergen i 1996. Siden da har den spredd seg raskt til det meste av norskekysten sør for Trondheimsfjorden, og har på kort tid blitt en av de vanligste algeartene på Vestlandet. Arten finnes nå også langs kysten av de fleste land i Europa. Husas avhandling fokuserer på hvilke mekanismer som påvirker det raske spredningsmønsteret og den massive etableringen av arten på mange lokaliteter. En viktig medvirkende årsak synes å være artens evne til å spre seg ved hjelp av små sidegreiner som felles og danner nye småplanter. Disse fragmentene har høy stresstoleranse og kan overleve i ballastvanntanker. Japansk sjølyng har, som så mange andre stillehavsarter, mest sannsynlig kommet til Frankrike med importert stillehavsøsters på 1970 og 80 tallet og har spredd seg videre ved hjelp av østerstransport, båttrafikk, ballastvann etc.

Når en ny art etablerer seg langs kysten vår, er det av interesse å finne ut i hvilken grad den påvirker vår lokale marine flora. Undersøkelser av algesamfunn i Sogn og Fjordane før og etter etableringen av japansk sjølyng, viste ingen negativ effekt på opprinnelig artsrikdom. Studien viser derimot at vi har fått en betydelig høyere andel av sørlige varmekjære arter, noe som må tilskrives mildere vintre og varmere somre siden 1994. Selv om det ikke kunne påvises noen negativ effekt på artsrikdom i denne studien, kan det ikke utelukkes at japansk sjølyng vil kunne ha lokal effekt på sårbare samfunn eller langtidseffekter i marine habitat.

Personalia:

Vivian Husa er født i 1960. Hun er utdannet naturfaglærer og tok Cand. Scient. graden i marin botanikk ved Universitetet i Bergen i 2003. Hun har jobbet med doktorgraden ved Havforskningsinstituttet i Bergen.

Tidspunkt og sted for disputasen:

25.09.2008, kl. 10.15, Auditorium 101, Jahnebakken 5