Steinkobben hviler mens den er i vannet, viser ny forskning. Dermed spiser den mindre enn tidligere beregnet. Samtidig bekreftes tidligere kunnskap om at steinkobben foretrekker småfisk framfor store individer.
Den økologiske rollen til steinkobbebestanden i Porsangerfjorden er nylig undersøkt i forbindelse med en ny doktorgradsavhandling ved Havforskningsinstituttet og Universitetet i Tromsø. Femten steinkobber ble utstyrt med GPS/GSM–merker i perioden 2009–2013. Utstyret sendte SMS om selenes posisjon og dykkemønster og gjorde det mulig å studere beiteadferden til disse dyrene. Samtidig ble fiskeressursene i fjorden kartlagt ved hjelp av forskningsfartøy med standard metodikk for akustisk mengdemåling (ekkolodd og tråltrekk). Arbeidet var en del av et større prosjekt hvor formålet var å kartlegge de viktigste økologiske sammenhengene mellom de marine artene i Porsangerfjorden (EPIGRAPH). I avhandlingen er det undersøkt hvilke fiskearter steinkobben spiste og om den spiste stor eller liten fisk.
Hviler i sjøen
Det er velkjent at steinkobben hviler på land, men nå vet vi at arten også hviler mens den er ute i sjøen. Der hviler den på to måter; i lengre perioder i overflaten og under dykk. Det vil si at selene synker sakte ned i vannsøylen, for så å svømme opp til overflaten igjen – en adferd som aldri tidligere er blitt dokumentert hos denne arten. At dyrene hviler også mens de er i vannet, medfører at de er mindre aktiv enn vi har visst tidligere. Dette betyr at energibehovet til steinkobbe er lavere og at den dermed spiser litt mindre enn tidligere beregnet.
Avhengig av tettheten
Senderne ga også innsikt i hvor steinkobben i Porsangerfjorden hovedsakelig beiter. Steinkobbens tilgang til fisk er avhengig av hvor tett fisken står, avstand fra kobbenes liggeplasser på land og om det var mulig for selen å få tak i fisken. Beiteområdene ble derfor sammenlignet med de akustiske målingene som viste hvor tett fisk som sild, lodde, liten og stor torsk, samt ulkefisker sto i de samme områdene. Analyser av selens diett tyder på at steinkobben i Porsangerfjorden spiser småfisk (5–20 cm). Det ble funnet 18 forskjellige arter i dietten om høsten. Mer enn 50 prosent var ulker, mens torsk, sei og hyse til sammen utgjorde rundt 30 prosent. I analysene av hvordan steinkobben overlapper med de aktuelle fiskeartene, ser vi at den spiser småfallen torsk, sei og hyse (under 20 cm) om høsten. Tidlig om vinteren dominerer småvokste arter som lodde og sild menyen til steinkobben.
I Porsanger samler lodde og sild seg i tette konsentrasjoner i de indre delene av fjorden for å overvintre på kaldt, dypt vann. Disse områdene dekkes av is om vinteren. Dermed blir lodde og sild utilgjengelig for steinkobben, og den må endre menyen til små torsk, sei og hyse. Når isen smelter om våren, søker steinkobben igjen inn til de indre områdene for å beite på sild og lodde. Resultatene tyder på at arten foretrekker små pelagisk fisk, særlig stimer i nærheten av liggeplassene. Steinkobbens beiting på småtorsk i Porsangerfjorden endres altså i løpet av året og avtar med økt tilgjengelighet av sild og lodde i tette konsentrasjoner. Resultatene viser også at steinkobben ikke oppsøker gyteområdene for stor torsk lenger ut i fjorden. Det er heller ikke funnet adferd som tyder på at steinkobben er spesielt interessert i laksefisk.
