Resistent lakselus er like vanlig på vill sjøørret som på oppdrettslaks

Resultatet er nylig publisert av en gruppe forskere fra NTNU i Ålesund, Sea Lice Research Centre ved UiB, PatoGen AS, NINA og Havforskningsinstituttet i Nature-tidsskriftet Scientific Reports.

– Det vi har gjort er å vise at genmutasjonen Phe362Tyr er like vanlig i lakselus hentet fra vill sjøørret som fra oppdrettslaks. Denne mutasjonen gjør lakselus resistent mot avlusningsmidler basert på organofosfat, forteller Kevin Glover som er forskningsgruppeleder ved Havforskningsinstituttet og professor hos Sea Lice Research Centre ved UiB.

Aldri undersøkt før

Parasitten lakselus er en av de store utfordringene for norsk oppdrettsnæring. Avlusingsmidler med organofosfat har vært mye brukt av næringen, men lakselus har altså utviklet en genetisk mutasjon som gjør den resistent mot dette stoffet slik at den kan overleve behandlingen.

– Tidligere er mutasjonen Phe362Tyr funnet i stort omfang i lakselus i oppdrettsanlegg, men dette er første gang en har undersøkt og påvist forekomst av mutasjonen i lakselus hos vill laks og sjøørret, sier Glover.

Viser at lus kommer fra oppdrettsfisk

Siden lakselus på vill sjøørret ikke blir direkte eksponert for organofosfater slik som lus på oppdrettsfisk blir, vil det heller ikke være seleksjon for denne mutasjonen hos lus på villfisk. Likevel finner forskerne mutasjonen i like stort omfang i lakselus fra vill sjøørret som på laks i oppdrettsanlegg innenfor alle områdene langs kysten som nå er undersøkt.

– Den eneste gode forklaringen på at vi finner så mye av mutasjonen på lus fra villfisk, er at oppdrettsfisk over tid har vært den dominerende kilden til lusesmitte i områder med mye oppdrett. Dersom mesteparten av lusene hadde kommet fra villfisk i disse områdene, hadde vi ikke sett en så høy frekvens av den resistente genmutasjonen hos lus samlet fra vill sjøørret, sier Glover.

Han påpeker at det likevel er klart at lus fra vill laksefisk også smitter oppdrettsfisk. Trolig vil lus fra villfisk kunne bidra til å opprettholde resistens i et område som er brakklagt, altså uten oppdrettsfisk, i henhold til gjeldende regler om jevnlig brakklegging.

Som en del av overvåkingen av lakselus på vill laksefisk, bruker forskerne kilenot for å fange villaks.

Foto: Helene Børretzen Fjørtoft

Forskjell på villaks og sjøørret

I arbeidet med å kartlegge mutasjonen i lakselus på villfisk er det samlet inn lus langs hele norskekysten. Analysene er gjort som en del av doktorgraden til Helene Børretzen Fjørtoft som er stipendiat ved NTNU i Ålesund og UiB. Resultatene fra analysene viser at mutasjonen er mer vanlig hos lakselus som blir funnet på vill sjøørret enn hos villaks. Denne forskjellen skyldes trolig at villaks vandrer ut i havet, i motsetning til sjøørreten som hovedsakelig oppholder seg i fjordene.

– I havet møter norsk villaks laks fra andre deler av Europa og Nord-Amerika som også har med seg lakselus. Der kan den bli smittet av lakselus som kommer fra områder uten bruk av organofosfat, dermed er mutasjonen Phe362Tyr sjeldnere hos disse, forklarer Fjørtoft.

Det kan også være en annen forklaring til at det finnes færre resistente lus på villaks:
–  Vi kan ikke utelukke at resistensen mot organofosfat har en kostnad for lusen, og at en større del av de resistente lusene dør før villaksen er tilbake ved kysten sammenlignet med de ikke-resistente lusene, presiserer hun.

Analysene er foretatt hos PatoGen AS i Ålesund ved å bruke deres patenterte metode for å påvise denne mutasjonen. Forskergruppen jobber nå videre med nye analyser inn mot resistensutvikling og -spredning for lakselusmidler basert på pyretroider, også utenfor Norges grenser.

– Selv om bruken av kjemikalier i kampen mot lakselus er på vei nedover i Norge, er det viktig å ha kunnskap om hvordan resistens oppstår og sprer seg i lakseluspopulasjonen. At vill sjøørret og oppdrettslaks har den samme lakselusen er viktig informasjon for forvaltningen av norsk oppdrettsnæring, avslutter Helene Børretzen Fjørtoft.