Bærekraftig blå vekst i nord krever kunnskap

Noen aktører har høstet av kystens ressurser i lang tid, andre er kommet til i det siste og bruker kyst- og fjordområdene på nye måter. De belaster naturen i varierende grad, og noen tjener mer penger enn andre. Har vi tilstrekkelig kunnskap til å forvalte ressurser, arealer og miljøet i fjorder og langs kysten i nord til beste for hele samfunnet? Skjer det på en måte som tar hensyn til kommende generasjoner når det er så mange forskjellige og til dels motstridende bruksområder og interesser?

Jo nærmere kysten, jo flere aktører

Når vi beveger oss fra havet og inn mot kysten, blir det adskillig flere interessenter og forvaltningsorganer å forholde seg til. Til havs styres det meste av direktorater for oljeutvinning og fiske, i kystnære områder skal staten, fylker og kommuner ha et ord med i laget innen alle kategorier av bruk, høsting, regulering og utslipp. De fleste tenker på de biologiske verdiene som finnes i vannmassene, men på kysten blir også bunnen – med tareskogen, tidevannssonen og fjordbassenger – mer og mer betydningsfull for økosystemene vi forvalter.   

Gjennom målinger og prøvetaking over lang tid, kan vi skille mellom det som er menneskets påvirkninger og naturens egne variasjoner, både gjennom året og mellom år. Det er derfor viktig at man samler inn data før det settes i gang aktivitet i en fjord, og at en lik nabofjord brukes som referanse for å kunne skille mellom naturlig variasjon og menneskelig påvirkning. Avanserte overvåkningsteknikker og redskaper er i bruk, og de utvikles stadig. Innsamlete data settes inn i økosystemmodeller for å beregne mulige effekter eller konsekvenser over tid.

Gode forutsetninger

Norge har, på grunn av rene og rike vannforekomster på kysten og i havet, spesielt gode forutsetninger for både å etablere flere arbeidsplasser i marine næringer og gi et viktig bidrag til å løse de globale oppgavene knyttet til matforsyning til en økende befolkning.

Nesten tre firedeler av jorda er dekket av hav, men den biologiske produksjonen er relativt lik mellom land og hav, jordkloden sett under ett. Imidlertid kommer kun to prosent av kaloriinntaket og 15 prosent av proteininntaket til befolkningen på verdensbasis fra havet. Fremtids­beregningene fra Verdenes matvareorganisasjon (FAO) viser at næring fra havet vil være en viktig forutsetning for å øke jordas matproduksjon.

Politikerne avgjør

En bioøkonomi som kan gi kystnasjonen Norge ren mat, produkter og energi fra havet står høyt på den politiske dagsordenen. Et av de viktige spørsmålene er hvordan vi kan finne balansen mellom vern og bruk, og det på en måte som sikrer bærekraftig mathøsting og produksjon fra havet, langs kysten og i fjordene – nå – og i all evighet.

Nord-Norge har lange og solide fiskeritradisjoner, men relativt lite fiskeoppdrett. Fjordene er rene, og nå er det mange som ser store muligheter for oppdrett. Det kan kollidere med annen bruk av kystallmenningen. Vi har for eksempel fått en ny stor debatt om deponering av gruvemasse i Repparfjorden.

Hvordan ser samfunnsregnskapet ut for åtte kvadratkilometer ødelagt Repparfjord? Hvordan kan effektene begrenses, kompromisser inngås, og ikke minst; hvordan kan fortjeneste og ulempe fordeles eller betales?

Neste spørsmål blir da; hva skal veie tyngst når beslutninger om naturbruk skal tas? Hvordan ser samfunnsregnskapet ut for åtte kvadratkilometer ødelagt Repparfjord? Hvordan kan effektene begrenses, kompromisser inngås, og ikke minst; hvordan kan fortjeneste og ulempe fordeles eller betales? Det er politikerne som må svare på dette og ta beslutninger. 

Kunnskapen må brukes

Forut for beslutningene må lokalbefolkningen, næringsaktører, forskere, forvaltere og politikere møtes for å diskutere hvordan blå vekst kan fremmes uten at naturen påføres varige men. Da må den tilgjengelige kunnskapen brukes. Med en ekspanderende akvakulturnæring i nord, kan vi lære av våre feil og suksesser.  Slik kan kunnskapen om økosystemer og hav- og fjordstrømmer brukes til best mulig plassering av oppdrettsanlegg. Slik begrenser vi det økologiske fotavtrykket.

Myndighetenes klare miljøkrav er samtidig en forventing til industrien om nyskaping. En mer helhetlig kystsoneforvaltning krever at sektorene også blir bedre samkjørt. Mange aktører betyr fragmentering, samt langsomme og uoversiktlige prosesser. I Agder har de poliske nivåene besluttet at de skal bli de beste regionale kystsoneforvalterne i Norge og samler seg rundt konseptet Blått kompetansesenter SØR.

Inviterer til dialog

Økosystemene i nord er unike. Bestandene i Barentshavet er nå blant de best forvaltede i verden, takket være god norsk-russisk forvaltning, kraftfullt forskningssamarbeid over lang tid og politisk vilje på alle plan for å få til dette.

Nå inviterer Havforskningsinstituttet til dialog om næringsutvikling i våre nordnorske fjorder; Fjord i nord. Komplekse økosystemer, der ressursene varierer stort i både tid og rom, gjør at høsting og bruk må tilpasses deretter. Kompetanse er avgjørende. Kravet stilles med rette til alle som er opptatt av bærekraftig bruk av havet og fjordene våre.

Lis Lindal Jørgensen er leder av Framsenterets flaggskip Fjord og kyst og Jan Atle Knutsen er leder for Havforskningsinstituttets kystprogram