"Havets tilstand": Se havforskningsdirektørens årstale 2019

I talen gir Rogne en en status av havets helse og produktivitet, og peker på utfordringer og muligheter for havnasjonen Norge.    

Havforskningsdirektøren holdt sin årstale som en del av Hjortsymposiet 2019 i Bergen. 

SE HELE TALEN HER: 

Havets tilstand: Havforskningsdirektørens årstale 2019 

Velkommen til havtalen – en ny tradisjon som vi har døpt Havets tilstand. Hvert år vil vi gi de helt sentrale trekkene ved tilstanden til havet og kysten vår, og ta opp spesielle tema som forklarer havets tilstand – og hjelper oss å forstå de komplekse sammenhengene mellom hav, klima og næring.

Havtalen er en nyvinning, og med det følger det noen privilegier for meg som taler. Jeg velger denne første gangen å snakke aller mest om havene våre. Det betyr ikke at kysten og hvordan den påvirkes av oppdrett, gruver og andre aktiviteter ikke er viktig. Utfordringen er store – også her. Men blant alt som haster, er det noe som haster mer – og det har vært førende for den første havtalen.  

Interessen for havet har gått i bølger. Når vi nå er på en bølgetopp, så henger det sammen med en ny forståelse av at havet ikke bare er et oljefat og matfat. Havet er som den ene lungelappen til kloden vår. Ikke bare skjer halvparten av verdens oksygenproduksjon i havet, havet er også jordens termostat, og har tatt opp i seg brorparten av den siste tids oppvarming. 

Den økende oppmerksomheten om havet og viljen til å ta inn over seg de menneskeskapte klimaendringene og konsekvensene av disse, gjør at Stortinget og den norske regjering vektlegger en omlegging i tråd med FNs bærekraftsmål. Statsministeren har også ambisjoner om å løfte den internasjonale havforvaltningen i samme retning.  

Samtidig ser vi stadig flere interessekonflikter i bruk av havets ressurser. Vi er nødt til å bli enige eller tydeliggjøre uenighetene om utfordringene, kunnskapsbehovene og samarbeidsformene vi trenger for en fremtidsrettet havforvalting og havforskning.

Med den store betydningen havet har, savner jeg en mulighet for et dypdykk i vår nye forståelse av havet og dets tilstand. En samtale over tid om bærekraftig høsting av havets ressurser. Håpet er at denne samtalen skal hjelpe oss å forstå hvordan vi mennesker må arbeide for at vår bruk holder havet – og dermed jorden – sunn. 

Talen i år er inspirert av Johan Hjort som vi hedrer med en havkonferanse 150 år etter hans fødsel.  Denne pioneren innen moderne havforskning så hvordan nærmere ¼ av arbeidsstokken i Norge på en eller annen måte var involvert i Lofotfisket, og var avhengig av det.  

La oss ta en av disse mange: 

Hans Jacobsen er våt til skinnet – han har åpne sår i håndflatene – det har vært tomme garn i ukesvis.  Det er februar 1864. Lofotfisket er godt i gang, men fangsten lar vente på seg. Svart hav betyr at gjelden vil vokse. Taket vil ikke tekkes. Det blir ingen ny ku. 

Året ble hardt, for hverken vinden eller lykken snudde. Det var ikke mange spesidalere Hans hadde med seg hjem til kona Jonette.   

Frykten for langvarig svikt i de viktige sesongfiskeriene på torsk og sild var foranledningen til norsk havforskning. Johan Hjort og G.O Sars var pionerne. Som den gang, er de store variasjonene innen fiskeriene fremdeles et puslespill, selv om vi nå vet mye mer.  

Også i dag registrerer fiskerne endringene. Båtene er større og tryggere, teknologien bedre. Også nå skal bruket betales og nå er det snakk om 100talls millioner.

Da er man avhengige av robuste bestander som gir sikker og forutsigbare inntekter og arbeidsplasser.

På Havforskningsinstituttet følger vi 104 bestander av fisk og andre marine arter. 

Bare et lite fåtall av dem; som den nordøstarktiske seien og kysttorsken er helt og holdent norske. 

Resten av bestandene har ingen respekt for nasjonale grenser. Det betyr at de i praksis bare kan forvaltes gjennom diplomati og god havpolitikk som bygger på råd fra havforskerne – som forstår hvordan fisken vandrer mellom gyteområder og oppvekstområder, og på kryss og tvers av nasjonale grenser.  

Det går ofte hardt for seg i fiskeriforhandlingene mellom land og næringer. Og det er opplagt når vi tar en titt på de store variasjonene i fangst-statistikken for de viktigste fiskeriene. 

Det handler om nasjonaløkonomi og levebrød.

Havforskningsinstituttets visjon – hva betyr den? 

Vi på Havforskningsinstituttet nøyer oss ikke bare med en visjon om RENE OG RIKE HAV – vi har gjort det enda vanskeligere ved å føye til INN I EVIGHETEN. Det er fordi havet kan endres raskt, men ikke gjenopprettes raskt. Derfor må havforvaltningen ha et langsiktig perspektiv, ja et generasjonsperspektiv; akkurat som FNs bærekraftsmål.  

Havets biologiske ressurser som fisk og skalldyr kan vi forvalte i et slikt evighetsperspektiv. Vi har gjort dette sammen med en annen type havnæring, olje- og gass – som nettopp ikke kan vare evig. 

Gjennom god forskning og forvaltning har vi i Norge fått til en god, men midlertidig sameksistens mellom disse næringene. Midlertidig fordi vi må se det store bildet. Er for eksempel denne sameksistensen mulig eller overførbar til nye og sårbare havområder, slik som i Lofoten, hvor de potensielle skadevirkningene er større og bestandene vandrer fra kyst til kyst og mellom land?

Det skal jeg komme tilbake til, for først vil jeg snakke om hva jeg gleder meg over som Havforskningsinstituttets direktør.

I 2018 eksporterte Norge sjømat for rett under 100 milliarder kroner.  Både i verdi og volum var det en vekst på mellom 4 og 5 prosent fra året før. 

Det er havbruk som sørger for størsteparten av inntekten. Laks er den klart viktigste fisken i Norge. Oppdrettsfisk stod for 71 milliarder av den totale eksportverdien. Olje og gass gir mest inntekter, men dette varierer stort med prisene på både olje og fisk. En januardag i 2016 kunne vi se at en 4-5 kilos sløyd og pakket laks var verdt mer enn et fat olje. Det er ikke usannsynlig at vi ser det igjen. 

Torsk og torskefisk generelt står med sine 10 milliarder for halvparten av totalverdien i norske fiskerier. Sei og spesielt lodde sørget for økningen i volum i året som gikk, mens torsk og hyse og pelagiske arter som sild og makrell hadde en merkbar nedgang. Totalverdien på fiskeriene holdt seg likevel stabil på grunn av generelt gode priser. 

I tillegg til å gi velferdsstaten Norge en solid økonomi, er også havnæringene med på å gi arbeidsplasser langs kysten. 

Olje- og gassnæringen er Norges største havnæring, etterfulgt av maritim sektor og sjømatsektoren. Det er betydelig overlapp mellom olje og gass og maritim sektor og maritim sektor og sjømatsektorene. 

Hvor mange som arbeider innen havnæringene er et studium i seg selv fordi her snakker man om direkte og indirekte ansatte. 

Jeg velger det enkleste: de direkte ansatte: olje- og gass 23 000, skipsfart 19 000 og sjømatnæringen 18 000.  Det er ikke veldig stor andel av den norske arbeidsstokken, men de har stor betydning for landet vårt fordi ringvirkningene er store. Kampen om hvor store ringvirkninger dette har for de respektive næringer, blir ren tallmagi og ikke noe jeg vi gå inn i. 

Men så vil jeg tilbake til det området der vi virkelig må ta fatt: 

På Hans Jacobsens tid var det ikke menneskeskapt klimaendringer, men det var svingninger så det holdt! Opp gjennom tidene har menneskene sett store naturlige variasjoner, både gjennom året og mellom årene. I dag vet vi at de naturlige variasjonene kommer i et slags system. Heldigvis behøver vi i mindre og mindre grad å argumentere for at de menneskeskapte klimaendringene kommer i tillegg til det naturen selv står for. 
Selv om mange fremdeles opplever det som merkelig at gjennomsnittlige «små endringer» kan ha noe betydning på det store havet, så har de nettopp det. Selv små gjennomsnittlige temperaturøkninger betyr at de organismene som liker kaldt vann, ikke trives så godt lenger. 

La oss se på våre viktige farvann der endringene er størst: 

I 2015 publiserte våre medarbeidere med Maria Fossheim i spissen en artikkel som viste forandringene i økosystemene våre. Hele økosystem er på vei nordover. For meg var det helt uforståelig at dette kunne skje så raskt. Men det kan forklares om vi går inn og ser på havstrømmene og næringsveiene for de forskjellige fiskebestandene. For her henger «alt sammen med alt». 

Når havstrømmene blir varmere, ja da smelter polisen raskere. Når det blir mindre is og mer og varmere saltvann, blir brakkvannslaget tynnere og tynnere og saltere. Vi vet alle at ferskvann fryser lettere enn saltvann, så om brakkvannslaget med ferskvann gradvis blir borte, ja da kan vi risikere at vi ikke får vinteris i Polhavet. 

Det gir store klimaendringer, noe vi ikke har opplevet før. 

Dette er det berømte «tippepunktet» i Arktis, når vi ikke lenger får vinteris i Polhavet.

La oss derfor se litt nøyere på økosystemet i Barenshavet:

Den viktige lofottorsken, som vi hørte om tidligere, lever faktisk det meste av livet sitt i det grunne Barentshavet. 

Barentshavet varmes hurtigere opp enn noe annet sted på kloden. Som tidligere nevnt fører varmere vann til at torsken trekker lenger nordover og østover sammen med resten av fiskesamfunnet i Barentshavet.

Denne forflytningen skjer fire ganger så raskt som FNs klimapanel har anslått. 

Barentshavet blir mindre arktisk etter som det minker på havisen. I flere år har Barentshavet vært nesten helt isfritt ved slutten av sommersesongen. Det er dårlig nytt for ringsel, isbjørn og andre dyr som lever i og på isen, og får også negative konsekvenser for bunnlevende dyr. 

De store innvandrende fiskeartene fra sør konkurrerer med de arktiske artene om maten. De kan til og med komme til å beite direkte på de små og mer forsiktige fastboende – som har lite å stille opp med mot den glupske torsken og andre sørlige arter. Arktiske fiskearter kjennetegnes gjerne av at de er små, stedbundne og har en mer spesialisert diett. Det gjør dem mer sårbare for klimaendringer. De blir dermed presset fra to kanter, havmiljøet endrer seg som følge av temperaturøkningen og de må hanskes med nye konkurrenter og rovfisk. 

Så langt har torsken profitert på klimaendringene. Den har fått langt større areal å beite på, og fått styrket rekruttering. Særlig ble det produserte meget sterke årsklasser i 2004-2006 som gav en rekordstor torskebestand i 2013.  God norsk-russisk forvaltning med et moderat fiskepress har vært et viktig element for torskens suksesshistorie. Vi får neppe en gjentakelse av rekordkvoten i 2014 på nærmere en million tonn torsk med det første, men torsken er i god forfatning. I morgen kommer kvoterådet for torsk og de andre arktiske bestandene, og uten å røpe for mye kan jeg si at situasjonen er stabil med fremdeles solide bestander.    

Lodda lever hele sitt korte liv i Barentshavet. Fire loddekollapser har denne bestanden gjennomlevd og overlevd siden midten av 80-tallet. Grunnene er flere, men rekrutteringssvikt på grunn av økt predasjon fra spesielt ungsilda på loddelarver spiller en avgjørende rolle. 

Men det er også en ny art, og som det betales godt for: Snøkrabben som er i rask bevegelse! Femten år etter at vi første gang observerte snøkrabbe hos oss finnes den nå i stort monn på den østlige delen av kontinentalsokkelen vår. Tar bestanden ut sitt veldige potensial, har den snart spredt seg over hele det nordlige Barentshavet. 

Og dette gode ar at havforskerne våre har vist at dette ikke er noen ulempe for de fiskeslagene vi har i nord/ tvert om fordi de virvler opp bunden slik at mattilgangen øker. 

Men det er i Norskehavet vi har de store pelagiske fiskeriene

I det store, dype Norskehavet har vi vårens vakreste eventyr.

Når vårsolen varmer og dagene blir lenger, da blomstrer planteplanktonet, slik at havet grønnes, ja det er faktisk synlig fra verdensrommet.

På denne tiden våkner raudåta fra sin vinterdvale i de store dyp i Norskehavet og stiger til overflaten for å formere seg. Avkommet til raudåta lever av den nye generasjonen planteplankton, akkurat passe for en ørliten fersking av en ny raudåte. Planteplanktonet er regulert av lyset og av lagdelingen av vannmassene. Hva som får raudåta til å våkne er mer uklart; tomme fettreserver og temperatur er medvirkende årsaker.

Dette vakre våreventyret sammenfaller akkurat med skreiens gyting i Lofoten og Vesterålen, og mang en fersk raudåte ender sitt liv i magen til en fiskelarve. 

Hele 70% av fiskene som utgjør våre store kommersielle fiskebestander gyter eller driver forbi nettopp i Lofoten-Vesterålen-området og er avhengige av at temperatur og lys samspiller for å få det riktige startfôret.

Det må til for å få til fantastiske fiskerier. Men som jeg snakket om innledningsvis; vi har erfart at årsklassene varierer stort. Det gir store svingninger i bestanden og får konsekvenser for fiskeriene. Derfor følger vi nøye med på årskullene for fiskebestandene våre. 

Men: Med temperaturøkning i havet skjer det også en annen endring. Den viktige raudåta som liker kaldt vann erstattes i økende grad av sin mer varmekjære fetter helgolandicus. 

De to ser kjedelig like ut, men som startfôr er raudåta en skikkelig godbit med sin høye og gode fettsammensetning. Dessuten kommer helgoladicus senere på året og ute av synk med den vårgytende fisken. 

Vi vet alle at skikkelig god ernæring tidlig i livet har stor effekt for helsen. Slik er det også i havet.  Mer sørlige arter bidrar også til en generelt lavere produksjon av dyreplankton som det viktige startfôret, og følgelig kan dette få større ringvirkninger for de fiskebestandene avhengig av god tilgang på raudåte. 

Silda har for eksempel ikke klinket til med en god årsklasse på mange år.  Vi fisker nå på skikkelig gammel sild, ca. 30 prosent av bestanden er fra 2004 – et heidundrende år. Ok årsklasser fra 2009, 2013 og 2016 gjør at bestanden likevel har holdt seg nokså stabil de siste årene, men det begynner å haste med en ny superårsklasse. Dette bekymrer, selv om vi kan slå fast at situasjonen for de kommersielle fiskebestandene i Norskehavet er tilfredsstillende.

Går vi så enda lenger sør og til Nordsjøen; 

Travle, trafikkerte Nordsjøen – ligger nært og er i stor grad påvirket av oss mennesker.   

I Nordsjøen er temperaturen høy på grunn av endringer i sirkulasjon i Atlanterhavet og menneskeskapte klimaendringer. 

God fiskeriforvaltning har bidratt til at tilstand hos sei, tobis, øyepål og de andre kommersielt viktigste fiskeartene i Nordsjøen er bedre enn på mange år. Men det kompenserer ikke for den generelle nedgangen disse bestandene risikerer som følge av klimaendringene. Men rødspetta ser ut til å klare seg godt under det varmere klimaet og har økt i mengde de senere årene. 

Det økte innslaget av sørlige dyreplanktonarter lokker sørlige fiskearter som havabbor, ansjos og sardiner til Nordsjøen. Tidligere forekom disse artene bare sporadisk her, men nå er de i ferd med å etablere seg mer permanent. 

Lavere produksjon av dyreplankton reduserer også næringstilgangen til bunnsamfunnene. Det får negative konsekvenser for reke, hummer og kamskjell og andre bunndyr. 

Samlet har alle disse endringene gitt et økosystem som er rikere på arter, men hvor produktiviteten går ned.   

Et fellestrekk for de tre havområdene er at sjøfuglen sliter med til dels dramatisk bestandsnedgang for enkelte arter. Den negative utviklingen har vart i flere tiår. Det er ingen entydig forklaring på nedgangen, men redusert mattilgang og klimaendringene er blant årsakene.  

Når det gjelder forurensning, så er det overordnede bildet at vi har lave nivåer. Selv om de mest trafikkerte områdene skiller seg negativt ut, og vi dessverre finner plast over alt. 

De gode nyhetene: 

Det unike samspillet mellom hav og kyst skaper de store kommersielle fiskebestandene – som vi har sett er de i all hovedsak robuste og i god forfatning. 

Vi er en stolt fiskerinasjon, og vi har langt på vei rike og rene havområder, med kanskje verdens beste havforvaltning. Og det gode er at flere går inn for bedrehavforvaltning, og ikke minst en vilje til endring for å ta vare på havet, må vi begynne på land!  

Det som er menneskeskapt av klimaendringer, bør vi også kunne gjøre noe med. Å skaffe oss mer tid til omstilling er vesentlig for et godt samfunn med trygge rammer. 

De store utfordringene: Men hvor endringsvillige er VI egentlig? 

I Barentshavet spesielt, men også i Norskehavet og i Nordsjøen ser vi at havet forandrer seg – vi er i en risikosone – og klima endres raskere på vår halvdel av kloden. Det er dramatisk når de varme økosystemer har krabbet nordover på få år og med en fire ganger høyere hastighet enn forutsatt.  Klimamodellene våre viser at det ikke er sikkert at vi lenger får vinteris i Barentshavet. Gleden over den store torskebestanden kan bli kortvarig.

Også makrellen som brer seg i enorme mengder i nye områder kan komme til å påvirke økosystemene på en dramatisk måte. Forskningen vår indikerer at nå nærmer vi oss et tippepunkt hvis vi ikke tar fatt. Greier vi å trekke kunnskapen til hjerte og hjerne, en blanding av fornuft og følelser? 

På Havforskningsinstituttet legger vi kunnskapsgrunnlaget for at samfunnet også i fremtiden skal kunne utnytte de store verdiene i havet på en bærekraftig måte i disse endringstidene. Hva betyr det i praksis. La meg gi dere to eksempel – som langt på vei representerer et skifte i rådgivningen vår.   

For første gang har vi – i et nylig brev til Olje- og energidepartementet – gått til det skritt å trekke inn den helhetlige påvirkningen av petroleumsaktiviteten på norsk sokkel. I motsetning til tidligere uttalelser ser vi ikke bare på den mulige lokale effekten av utvinningstillatelsene, men påpeker at petroleumsaktiviteten på norsk sokkel har konsekvenser for det globale klimaet. Våre forskere bidrar til arbeidet med FNs klimarapporter, der det kommer frem at verdens forbruk av olje og gass må reduseres dersom den globale oppvarmingen skal kunne holdes under 1.5 grader. Med den kunnskapen vi nå har om globale klimaendringer og hvordan de påvirker de marine økosystemene må vi – etter vårt syn – ta hensyn til den samlede belastningen i større områder og effekter på globalt klima når vi vurderer områder for petroleumsvirksomhet. Det gjelder både opp mot tildelingen av forhåndsdefinerte områder og mer generelt. 

Det er en direkte konsekvens av at vi i økende grad legger opp til integrert økosystemforvaltning, fordi dette både gir et mer korrekt bilde av hva som påvirker harvet og dermed også for hva som bør gjøres på land for å ivareta havet helse og rene og rike hav. Denne forvaltningstilnærmingen tar i økende grad samlet belastning og menneskelige handlinger – uavhengig av næring – med i diskusjonen om hvor mye vi kan høste og hvordan vi kan bruke fra havet til mat. 

Med den nye kunnskapen om klimaendringenes betydning har Havforskningsinstituttet startet klimarisikovurderinger av alle våre kommersielt viktigste bestander. Rapporten fra dette arbeidet vil være klar tidlig neste år.

En slik faktisk, helhetlig økosystembasert tilnærming er selve bærebjelken i forvaltningsplanene for havområdene våre – og også i samsvar med internasjonale konvensjoner som Norge har forpliktet seg til å følge.

Jeg er stolt over å kunne si at våre råd lever opp til disse standardene. 

Tilbake til fisker Hans Jacobsen som rodde lofotfiske for en halv lott i et garnbruk. Et lodd i Lofotlotteriet var hans eneste sjanse for en bedre fremtid. I 1864 ble det dårlig utbytte, og de påfølgende årene var stort sett like magre for Hans og Jonetta – det strakk aldri til hvor mye de arbeidet. Men slitet og uvissheten var ikke fånyttes for de som kom etter. 

Det ga startskuddet for fiskerstatistikk og havforskning i Norge. Vi skal lære av historien, vi skal stå i nåtid og vi skal opptre som advokater for fremtidens generasjoner innen næringsliv og samfunnsliv og legge grunnlaget for at samfunnet også i fremtiden skal kunne utnytte de store verdiene i havet på en bærekraftig måte.