Vi må se kysten under ett – ikke stykkevis og delt

De norske fjordene er spektakulære og unike, men det er hele fjordlandskapet som gjør kysten vår til en verdensattraksjon. På Vestlandet er vi velsignet med naturperler som Geirangerfjorden og Nærøyfjorden, der den sisnevnte er Norges første naturområde på UNESCOS verdensarvliste.

Verdensarvstatusen forplikter, men dessverre har ikke havnasjonen Norge tatt innover seg at også kysten vår trenger et skarpt, helhetlig forvaltningsblikk. Dagens kystforvaltning skjer stykkevis og delt hos kommuner, fylkeskommuner, direktorater og departementer. De ser hver fjord for seg, uten å ta hensyn til det store bildet. Miljøpåvirkningene fra gruver som den i Repparfjorden, broer, tunneller, oppdrettsanlegg og fabrikker vurderes kun lokalt.

Moloer, utfyllinger og andre utbygginger endrer sakte, men sikkert hele kystlandskapet. I tillegg kommer de andre menneskelige påvirkningene, med klimaendringene som de kanskje mest alvorlige. Vi spør oss sjelden eller aldri hvor stor totalbelastning det unike fjord- og kystlandskapet tåler.    

I Amazonas og Indonesia har slik fragmentert forvaltning ført til uopprettelig tap av regskog.
Bildene av enorme, snauhogde områder med raserte økosystemer er kjent. En sammenligning med de frodige norske fjordlanskapene kan virke søkt, men kanskje lures vi av at våre verneverdige naturtyper ligger halveis skjult under overflaten? Også her til lands risikerer vi å påføre økosystemene våre uopprettelig skade dersom vi ikke passer bedre på kysten og fjordene våre.  

Det er ingen tvil om at Norges kyst og fjorder trenger en helhetlig forvaltningsplan – som rulleres jevnlig – tilsvarende det vi har for de åpne havområdene våre. Kysten vår er imidlertid så lang og variert at vi likevel trenger en eller annen form for regional inndeling – uten at helheten slippes av syne. Inndelingen må skje etter andre prinsipper enn dagens kommune- og fylkesgrenser. Disse grensene fungerer på land, men i sjøen gjelder helt andre fysiske forhold. Regionene kan for eksempel ta utgangspunkt i de 13 produksjonsområdene basert på naturlige «barrierer» langs kysten som allerede er etablert i oppdrettsforvaltningen.  

Men nye regioner alene gir ikke helhetlig kystforvaltning. Vi trenger også kunnskap. Havforskerne vurderer hvordan menneskelig aktivitet som fiskeri og oppdrett påvirker kystøkosystemene, og spesielt fiskebestandene som lever der. Denne kunnskapen sammenstilles med det vi vet om kyststrømmer, vannutskiftning i fjordene, endringer i temperatur og saltholdighet. Det gir et samlet grunnlag for å vurdere både mulighetene og begrensningene for industri langs kysten. Til slutt er det politikerne som må veie arbeidsplasser og økonomisk gevinst opp mot hensynet til nasjonale og internasjonale miljøforpliktelser.

Med en regional, men samtidig helhetlig kystforvaltning får forvaltere og politikere et viktig og nødvendig  verktøy. Det kan hjelpe dem å gjøre disse avveiningene, og sikre at den totale belastningen ikke blir for høy. Aktivitet som tar profitten ut av fjordene, men etterlater alle ulempene bør reguleres svært strengt. Helhetsperspektivet er viktig for å sikre verdensarvverdiene også for våre barnebarn.