Velkommen til hvalenes forunderlige verden

Denne saken var først publisert i 2019, men er løftet frem igjen til glede for lesere som er nysgjerrige på havets kjemper. 

– Det som er spesielt med hvaler er at de er pattedyr, men likevel lever et liv i vann – fra A til Å.

Det sier Nils Øien, hvalekspert ved Havforskningsinstituttet. Han har forsket på hvaler i mer enn 30 år, men havets kjemper slutter aldri å fascinere.

– Jeg tenker ofte på grønlandshvalene, som kan bli forferdelig gamle. Tenk å bli 250 år og leve i vannet hele tiden, sier hvaleksperten.

Hvalenes paradoks: Hvorfor lever de i vann?

De store pattedyrene tilbringer bare en brøkdel av livet ved overflaten, det eneste stedet de kan puste. Så hvorfor har de endt opp med å leve i havet?

– Det har jo skjedd en evolusjonær tilpasning, og så har de nok funnet ut at der er det veldig bra å være, sier Øien.

Én av fordelene med å leve i vann er at de ikke må «kjempe» mot tyngdekraften på samme måte som landdyr.

– Det er ikke tilfeldig at blåhvalen er det største dyret som noensinne har levd. I vann får den støtte for kroppen. Det hadde aldri gått an å ha en slik kropp hvis den måtte bli holdt oppe av bein, sier Øien.

Den lengste blåhvalen i verden ble målt i Sørishavet til mellom 33 og 34 meter. Dette er likevel ikke den tyngste hvalen som er registret. Den hadde en matchvekt på 180 tonn. Til sammenligning finnes det dinosaurer som kan måle seg med lengden til blåhvalen, men ingen av fortidsøglene kan matche kroppsmassen til havets gigant.

Dypdykkerne strander

Selv om hvaler tilbringer det meste av livet under havoverflaten, er det bare noen få arter som er ordentlige dypdykkere. I nordområdene er det spesielt to arter: spermhvalen og nebbhvalen.

– De dykker ned til i hvert fall 2000 meter. Der beiter de blant annet på blekksprut, sier Øien.

Hvalene svømmer ganske rett opp og ned, de har jo nesten samme fasong som en ubåt, forklarer Øien. Men ting tyder på at oppstigningen ikke alltid går bra.

Med jevne mellomrom hører vi historier om massedød, der grupper med hvaler har strandet på uforklarlig vis.

– Dette dreier seg nesten alltid om dypdykkende hval. Så forskere har begynt å lure på om de er blitt skremt av militærøvelser, seismikk, sonar eller noe lignende som har gjort at de har hatt en annen type oppstigning, og som har gitt dem en slags dykkersyke, sier Øien.

– Årsakssammenhengen er ikke klarlagt, men det har vært slående at det har vært dypdykkerne vi har sett massedød av, og disse tilfellene kan ofte knyttes til militær aktivitet i området, legger han til.

Trøtte hvaler tar en duppende dupp

Som alle pattedyr må også hvaler hvile. Men det gjør de på litt forskjellige måter.

– Noen delfinarter slukker halvparten av hjernen om gangen, og kan på den måten erstatte søvn, forteller Øien.

Når det gjelder de større hvalene er det imidlertid mye som tyder på at de tar seg en blund mens de ligger og dupper i overflaten. De tar seg rett og slett en duppende dupp.

– Under hvalmerkingstoktet vårt i Barentshavet i fjor høst så vi blant annet en flokk med seks-syv knølhvaler som lå på rekke og rad og bare lå der i overflaten og duppet, sier hvalforskeren.

– De sov ikke så veldig lenge, men de tar nok noen sånne pauser innimellom.

Vandrer over enorme avstander

At hvaler trenger en hvil i ny og ne er ikke overraskende. De er nemlig noen ekstreme vandrere.

– Den lengste vandringen vi har dokumentert ble gjort av en satellittmerket knølhval som tilbakela en distanse på 7000-8000 kilometer, sier Øien.

I fjor høst satellittmerket forskere fra UiT Norges arktiske universitet og Havforskningsinstituttet knølhval i Barentshavet for å spore vandringen deres til Karibien. Det tilsvarer en tur på omtrent 6000 kilometer.

– I Sørishavet har forskere også sett en hval som beitet helt sør ved Antarktis, og så dro til kalvingsområder nord for Australia, sier hvaleksperten.

Herr Porter kom på besøk

Også norskekysten har fått besøk av langveisfarende hval. I 1999 ble det observert en hval i Kvænangen som var litt merkverdig, forteller Øien. Det viste seg at det var en retthval, så da sendte han bilder av dyret til forskerkollegaer i USA. De hadde nemlig et godt arkiv på de 300-400 dyrene i retthvalbestanden som lever utenfor den amerikanske østkysten, en av de mest sårbare bestandene i verden.

– De kunne med én gang fastslå at det var Herr Porter, en hval som ble observert der borte for første gang i 1983.

Året etter besøket i Kvænangen ble Herr Porter igjen observert på den amerikanske østkysten.

– Så den kom seg vel tilbake etter ferieturen, sier Øien.

Svipptur til Karibien

Forskningen på hvalenes vandringsmønstre har opplevd et kvantesprang etter at satellittmerking har tatt over for tradisjonelle, mer direkte observasjonsmetoder.

– Før trodde vi det var veldig enkelt: Hvalene kom hit for å spise maten sin, og så hadde de et område hvor de overvintret og fødte kalvene sine, men så enkelt er det ikke, sier Øien.

Tidligere trodde forskerne at spekkhoggerne i Lofoten overvintret i Tysfjorden, men så satte de satellittmerker på noen av dem.

– Vet du hva som skjedde? De føk ut. Noen tok en juleferie nede på Møre, mens andre føk ut i Norskehavet før de kom tilbake. Så dette har åpnet opp et helt nytt perspektiv, sier Øien.

Satellittmerkingen har også gjort at forskerne har begynt å klø seg i hodet over hvorfor knølhvalene vandrer fra Barentshavet til Karibien hver høst. Det begynte med en islandsk knølhval som gikk ned til Karibien, og så var den der bare en god uke før den dro nordover igjen.

– Vi har også et eksempel fra Norge, med en hval som var der nede i noen få timer før den dro nordover igjen. Da begynner vi å lure på hva de egentlig gjør der nede, sier Øien.

– Evolusjonsmessig kan vandringen ha blitt en så sterk del av instinktet at det ligger i deres naturlige syklus.

Unngår innavl

De største hvalene lever ofte enslige liv ute på havet, men tannhvaler, som spekkhoggere, danner ofte familiegrupper.

– Dette er ofte matriarkalske grupper. Det vil si at mor og døtre jobber sammen, mens hannene lever et mer omflakkende liv, sier Øien.

Genetisk forskning har vist at hannene som går sammen med en familiegruppe ikke er fedrene til kalvene. Når det blir parringstid forlater de gruppen og oppsøker andre grupper.

– Det er nok en mekanisme for å opprettholde en viss genetisk diversitet, rett og slett unngå innavl, sier Øien.

At hanndyrene blir utstøtt fra flokken er også vanlig blant pattedyr på land.

– Når hanner blir kjønnsmodne, blir de jaget vekk fra flokken.

«Snakker sammen» over flere tusen kilometer

Havets kjemper er sosiale dyr som bruker lyd til å kommunisere med hverandre.

– Hos bardehvalene vet vi at noen av artene produserer en slags sang. Jeg vet ikke riktig om jeg vil kalle det sang, men det er i hvert fall noen grynt, sier Øien og smiler.

– Dette skjer på veldig lave frekvenser, faktisk under det vi mennesker kan høre.

Den lave frekvensen gjør at hvalene kan «snakke sammen» over enorme avstander.

– De kan kommunisere selv om de er flere tusen kilometer fra hverandre, sier Øien.

Den første gangen han la merke til det var for mange år siden da islandske forskere hadde merket noen finnhvaler med radiomerker. Plutselig så de at den ene hvalen dro fra kysten av Island tvers over Danmarkstredet til kysten av Grønland, der det var en annen ansamling med finnhvaler.

– Da hadde de sikkert sendt noen signaler om at her er det mat å få og gode forhold, sier hvalforskeren.

Forføres av propeller

Hvaler kan også la seg forføre av lyder som ikke er hvalsang. Dette gjelder ikke minst unge vågehvaler.

– Ungdyr har det med å være litt nysgjerrige, det går jo igjen overalt. Og da utsetter man seg gjerne for fare, sier Øien.

– Så da kommer de unge, nysgjerrige hvalene ofte til en båt fordi de kanskje synes den høres koselig ut, fortsetter han.

Spesielt gamle fangstbåter kan være forførende. Noen av dem egnet seg bedre til hvalfangst fordi nysgjerrig hval oftere kom til dem. Dermed var dyrene lettere å skyte.

– Noen av båtene hadde rett og slett mer tiltrekkende lyder, og det tror vi hadde noe med propellene å gjøre. Noen båter er også bedre til å drive hvalforskning fra, nettopp fordi de ikke skremmer bort hvalene, sier Øien.

Ødelagt blåhvalbestand

Hvalfangst har hatt store konsekvenser for noen arter, spesielt i Sørishavet.

– I 1930 var årsfangsten av blåhval rundt 30 000. Det er helt enormt, helt ufattelig. De desimerte bestandene totalt, sier Øien.

Resultatet ble at blåhvalbestanden i Sørishavet er kjørt ned til rundt én prosent av det den opprinnelig var. Også finnhvalen og knølhvalen ble tatt av hvalfangere i Sørishavet, men knølhvalbestanden er i dag tilbake på nivåene fra før fangsten begynte.

Så hvorfor har knølhvalen klart å blomstre igjen, men ikke blåhvalen?

– Jeg tror det har å gjøre med at blåhvalen kun er en planktonspiser, mens knølhvalen er en alteter. Den spiser det meste den finner. Og ikke minst, knølhval kan ha en mer effektiv beitestrategi fordi flere individer ofte samarbeider om å finne og konsentrere maten, sier Øien.

Ekspertens favoritthval

I dag drives det fangst av vågehval i norske farvann, og det var forvaltningen av denne fangsten som gjorde at Nils Øien begynte med hvalforskning. Men etter å ha forsket på havets kjemper i mer enn 30 år, hva er favoritten?

– Det må være knølhvalen, fordi det er den letteste hvalen å komme innpå, sier hvalforskeren før han legger til:

– Jeg burde jo svart vågehvalen, siden det er den vi egentlig jobber med, men det er en fortærende vanskelig hval å jobbe med. Den gjør veldig lite av seg. Mens knølhvalen er spektakulær, den er en ekshibisjonist som viser mye av seg selv.