Tetter kunnskapshull på kartet

– Etter flere tokt for å kartlegge i disse områdene begynner vi nå å få oversikt over hva som skjuler seg på havbunnen, forteller Frithjof Moy som er forsker på Havforskningsinstituttet.

Når et område kartlegges gjennom Mareano-programmet, blir det først samlet inn store mengder data om dybdeforholdene. Det gjøres ved at et fartøy kjører fram og tilbake mens det måler opp havbunnen med flerstråleekkolodd.

– Resultatet av denne kartleggingen er et detaljert dybdekart. Landskapet som er på havbunnen kommer tydelig fram, og vi bruker det til å finne ut hvor vi bør gjennomføre ulike undersøkelser for å avdekke hvilke dyr som lever på havbunnen og hva bunnen består av, forteller sivilingeniør Hanne Hodnesdal ved Kartverket.

Målinger med multistråleekkolodd viser også om det er hard eller bløt bunntype i et område. Ofte måles det også med sedimentekkolodd som gir informasjon om geologien i den øverste delen av havbunnen.

Etter at dybdekartet er på plass, og de ulike stasjonene er valgt ut, starter neste fase: tokt for å kartlegge geologi, biologi og kjemi. Her utgjør video en viktig del av kartleggingen:

– Videofilming av havbunnen med sitt yrende liv, er en viktig metode for å samle informasjon om arters utbredelse og sammenheng mellom arter og det bunnmiljø de lever i, forteller Moy.  

Tar prøver av bunnen

– Etter videofilming tar vi, bokstavelig talt, ut prøver av havbunnen, forklarer geolog Lilja Run Bjarnadottir fra Norges geologiske undersøkelse.  

Ved hjelp av ulike typer redskap henter forskerne opp bunnsedimenter som de tar prøver av for å se på geologi, hvilke dyr som lever i sedimentet og for å analysere mulig forurensing (kjemi-prøver).

– Her er det avgjørende at vi vet hva slags bunntype som er under oss, ellers risikerer vi å ødelegge redskapene, forklarer geologen.

Det er et stort team kjemikere, geologer og biologer som jobber med bunnprøvene.

– Her må kjemikerne følge godt med. For å unngå forurensing av prøvene må materialet de pakkes inn i velges med omhu ut fra hvilke stoffer vi skal analysere for.

I tillegg blir det også brukt trål for å samle biologiprøver.

– Trålen samler inn dyr som lever på bunnen, mens grabbprøver av bunnsedimenter samler inn dyr som lever i sedimentet, forklarer Moy.

Når trålen kommer på dekk strømmer både forskere og teknikere til for å sile og sortere ut dyrene som ligger sammen med bunnsedimenter.

– Dyrene blir artsbestemt så langt som mulig om bord på forskningsfartøyet, deretter blir prøver pakket ned slik at de kan undersøkes nærmere i laboratoriet på land, forteller Moy.

– Sammen med video og bilder av havbunnen får vi et godt bilde av utbredelsen av ulike arter.

• les mer om hva som skjer når bunnprøvene kommer om bord i Vi finner skattene i gjørmen

Noen av dyrene som ble filmet på bunnen av Rijpfjorden på Svalbard kan du se her:

Flere nye arter er blitt oppdaget gjennom Mareano, noen av disse kan du les om her:

• Ny børstemark
• Ny flerbørstemark
• MAREANO finner flere ukjente dyrearter
• 16 nye arter i Norge
• Ny havedderkopp i norsk farvann

Lager kart over landskap og dyreliv

Siste fase skjer på land – da skal alle prøvene analyseres. Etter bare ett tokt kan forskerne ha med seg flere hundre prøver av ulike dyr og sedimenttyper. Alt skal analyseres på veien fram mot mer kunnskap.

– Dette er på mange måter den mest tidkrevende jobben, det krever helt spesiell kompetanse for å klare å artsbestemme en del av disse dyrene som ofte må studeres i mikroskop før vi kan si hvilken art det er, forteller Moy.

• les om Detektiven som finn svar i små klør og rare mønster

Sluttresultatet er ulike typer kart. Når alle resultater er analysert og satt sammen, kan det lages naturtypekart.

– Disse kartene viser det marine landskapet og hva som lever på bunnen over store områder, blant annet til bruk i forvaltning av havområdene våre, sier Bjarnadottir.