Berit var første kvinne på HI-tokt

I august 1968 blir studenten Berit Hoffstad ansatt som fiskeriassistent på Havforskningsinstituttet. Der skal hun jobbe på et prosjekt med sildelarver og egg.

På et kontor i 8. etasje i høyblokken får hun opplæring i å studere sildelarver i mikroskop. En dag sitter hun og observerer noen av de mannlige kollegaene sine som holder på å pakke til tokt med «Johan Hjort». Hun ser iveren deres, og hører hvor mye de gleder seg.

Til slutt blir fristelsen og tanken om å dra ut på havet for stor.

– Jeg ville også være med ut på havet for å hente prøvene. Det var jo dette jeg skulle jobbe med, sier Berit Hoffstad.

Berit pensjonerte seg fra jobben på HI i 2005, og het den gangen Brigtsen etter sin daværende ektemann.

Fikk kun bruke forbokstaven

Toktet skulle gå langs Mørekysten, og Odd Nakken var toktleder. Berit kjente Odd fra studietiden, og nølte ikke med å fortelle han at hun også ville være med på tokt.

– Jeg husker veldig godt Berit fra denne tiden. Da hun sa hun ville være med på tokt, tenkte jeg ikke så mye mer over det. Jeg førte navnet hennes opp på toktplanen sammen med de andre, forteller Nakken.

Men så lett var det ikke. Prosjektlederen som skulle godkjenne toktplanen påpekte at de bare kunne bruke forbokstaven på alle som skulle være med. Nakken undret seg over hvorfor det var slik på akkurat dette toktet.

– Det viste seg at direktøren den gangen, Gunnar Rollefsen, ikke var så glad i å ha med damer på tokt. Derfor kunne vi ikke bruke hele fornavnet hennes i toktplanen, forteller Nakken.

Og slik ble det. Toktplanen ble omsider godkjent, og B. Brigtsen og O. Nakken var dermed klare for sildelarve-tokt.

Mennene bannet mindre og vasket seg mer

Selv om verken lugarer eller toalettfasiliteter var bygget med hensyn til at det skulle være to kjønn om bord, husker Berit toktet som vellykket. Som eneste jente på realfagslinjen på gymnaset, var hun allerede vant til å være alene blant menn.

 – Jeg hadde på mange måter vært vant til å ta egne, ensomme avgjørelser, så jeg vurderte aldri å trekke meg. Jeg dro på tokt, gjorde jobben min og mannskapet behandlet meg bra. Ingen problemer, forteller hun.

Det var først i ettertid at hun hørte historiene fra toktet, som for eksempel at maskinsjefen sjekket båten for vannlekkasjer fordi det ble brukt uvanlig mye ferskvann på toktet.

Det viste seg at mennene vasket seg mer. Og bannet mindre.

– Det hadde også vært diskusjoner om bord om hvem som skulle gå vakt sammen med meg, men dette løste seg også veldig fint, sier Hoffstad.

 «Hva med barna?»

Da Berit dro på tokt ble ektemannen og deres to små barn igjen hjemme. Underveis på toktet fikk Berit mange spørsmål om hvor barna hennes var.

– Da svarte jeg bare tilbake at «hva har du gjort med dine?»

– For meg var det en selvfølge at de var sammen med sin far, men det var jo ikke like vanlig på den tiden, sier hun.

I årene som fulgte ble det mange flere toktdøgn på Berit. Enkelte år var hun med på to til tre tokt. Og etter hvert fulgte flere og flere kvinner i Berits fotspor.

Første kvinnelige toktleder i Barentshavet

Men selv om mye har forandret seg siden den gangen, har det ikke alltid vært like lett å være kvinne på tokt.

I 1996 var doktorgradsstudenten Kathrine Michalsen på 0-gruppetokt i Barentshavet. Hun var tekniker på laben, og fikk opplæring av Odd Nakken som var toktleder.

– En dag sa han høyt i styrehuset at han ville ha meg som toktleder neste år. Det var tydelig at han hadde en plan om å lære meg opp til jobben, sier forsker Kathrine Michalsen.

– Men kapteinen den gangen ble helt bestyrtet, og sa at den dagen det kom en kvinnelig toktleder om bord skulle han gå av med pensjon.

Hun forteller at det ble sagt med et glimt i øyet, men neste år var kapteinen gått av med pensjon. Og Michalsen var klar for sitt første tokt som toktleder.

Ville få studentene opp og fram

Hun husker det første toktet som toktleder godt, og siden den gang har det blitt mange tokt. Til slutt ble også Michalsen ansvarlig for det årlige økosystemtoktet i Barentshavet, i tillegg til å ha vært toktleder på mange forskjellige tokt rundt i verden.

– Jeg er veldig takknemlig for at Odd Nakken hadde troen på meg den gangen, og så potensialet i meg, sier Michalsen.

Odd Nakken sier at det alltid har vært viktig for han å få studentene sine opp og fram på instituttet.

– Det er noe jeg har hatt stor glede av. Det å snakke med dem, og lese ting de har skrevet gjorde at jeg lærte mye av å ha studenter, forteller Nakken.