Havforskningsinstituttet fyller 120 år

Bergen, 15. oktober 1900: Med Jens O. Dahl, Gabriel Westergaard og Johan Hjort i ledelsen blir Norges fiskeristyrelse opprettet.

Noen år senere blir styrelsen omgjort til Fiskeridirektoratet med Johan Hjort som landets første fiskeridirektør. Og det var under hans virke at havforskning utviklet seg til et eget fagfelt, både nasjonalt og internasjonalt.

I 1947 ble Fiskeridirektoratet omorganisert, og Fiskeridirektoratets Havforskningsinstitutt ble en egen avdeling. Slik var det fram til 1989 da instituttet ble skilt ut som en egen enhet, direkte under Fiskeridepartementet.

Det begynte med Johan Hjort

I 1914 presenterte Johan Hjort sin banebrytende teori om de naturlige årsakene til vekslingene i de store fiskebestandene.

Denne teorien har lagt grunnlaget for forskning i over hundre år for å forstå hvilke fysiske og biologiske faktorer som er med på å bestemme årsklassenes størrelse. Den er også bestemmende for dagens kvotefastsettelser.

Arbeidsmetodene som Hjort innførte brukes fortsatt i moderne havforskning. Han dokumenterte blant annet at det var mulig å lese fiskens alder på øresteiner og skjell, og disse metodene brukes fortsatt i dag.

I dag har Norge verdens lengste tidsserie for bestandsstørrelsen hos marin fisk, og Havforskningsinstituttet har lagret hyllemeter etter hyllemeter med fiskeskjell og otolitter.

Les også: Sigmund holder styr på flere millioner fiske-ferdskrivere

Viktig å se fremover

– Når Havforskningsinstituttet fyller 120 år, så har det en verdi langt utover selve tallet. Vår virksomhet er nettopp tuftet på lange linjer og unike tidsserier – som viser utvikling og endringer i bestander, miljø og klima. Dette er arvesølvet vårt, og i seg selv noe å feire, sier havforskningsdirektør Sissel Rogne.

Havforskningsdirektøren er likevel opptatt av at jubileet ikke bare skal brukes til å skue bakover.

– Havforskningsinstituttet står i nåtid og ser fremover. Vi leter alltid etter hvordan vi kan gjøre overvåkingen og datainnhentingen vår enda sikrere og mer effektiv. Så dette er en hundreogtjue-åring som står med ett bein i god havforskningstradisjon og ett bein i digitaliseringens og teknologiens tidsalder.

Plast i havet – da og nå

Da Havforskningsinstituttet ble grunnlagt i 1900, fantes knapt plast. I dag er det voksende plastproblemet en viktig forskningsoppgave for instituttet.

Det var først i 1907 at Leo Baekeland oppfant den første fullsyntetiske plasttypen; bakelitt. Fullsyntetisk vil si at den ikke inneholder molekyler som finnes i naturen, og brytes dermed ikke ned like lett i naturen. Suksessen med de første plasttypene sparket liv i investeringer og forskning av store kjemiske firmaer, og ikke lenge etter ble det oppfunnet flere typer plast.

Fra 1950 økte plastproduksjonen betraktelig, og i 1960 ble det første plastsøppelet i havet rapportert. HI har vært i gang med vann- og havbunnsobservasjoner av plastsøppel i en rekke år, i tillegg til forskning på mikroplast.

I 2018 åpnet HI et toppmoderne plastlaboratorium som er utstyrt med avansert analyseutstyr for å finne mengde og type plast av nettopp den minste og farligste mikroplasten.

Les også: Byrådsleder åpnet nytt plastlaboratorium

Les også: 80 prosent av søppelet i Barentshavet er plast.

Den gangen kyllinger ble brukt til vitamin D-analyse

I 1900 var det ingen som visste om vitaminer. Lenge trodde man at man kun trengte bestemte mengder proteiner, fett, karbohydrater og mineraler for å ha god helse.

Rundt den tiden da Havforskningsinstituttet ble grunnlagt, var det forskere som begynte å se sammenhengen mellom vitaminer og mangelsykdommer.

Etter hvert oppdaget man at D-vitaminet, altså tran, kurerte rakitt. Norge ble etter hvert en stor produsent og eksportør av tran. I 1947 ble det derfor opprettet et vitaminlaboratorium under Fiskeridirektoratet.

I 1975 ble vitaminanalysene omorganisert til Fiskeridirektoratets vitamininstitutt, som så i 1985 skiftet navn til Fiskeridirektoratets Ernæringsinstitutt, som i 2003 ble skilt ut fra Fiskeridirektoratet med navnet Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES).

– Metoden som ble brukt til vitamin D-analyse kan virke ganske merkelig, men den var ekstremt stabil og ga nøyaktige resultater, forteller forsker Nina Liland.

Metoden bestod av å gi bestemte mengder av den prøven en ville analysere, til kyllinger. Etter en gitt tid ble avstanden mellom to knokler i foten til kyllingen målt. Når en så sammenlignet med kyllinger som hadde fått kjente nivåer av vitamin D, kunne en da regne seg fram til hvor mye vitamin D som var i prøven.

Ny forskning ved hjelp av 100 år gamle tegninger

Men selv om teknologi og digitalisering fører til nye metoder i havforskning, er det mye som fortsatt er slik som før. 

HI er nå i gang med et 3-årig kartleggingsprosjekt på hoppekreps, der ett av målene er å bygge et DNA-referansebibliotek for hoppekrepsene. Alle arter skal DNA-strekkodes og deretter registreres inn i referansebiblioteket.

Men før dette er mulig må alle artene artsbestemmes, og til dette brukes 100 år gamle tegninger.

Professor Georg Ossian Sars' hovedverk "An Account of the Crustacea of Norway" beskriver de fleste krepsdyr i Norge, og er et internasjonalt standardverk den dag i dag. Verket kom ut i perioden 1895–1928 og består av ni bind på ca. 4 000 sider, illustrert med briljante tegninger.

– For alle som jobber med artsbestemmelse av krepsdyr, er publikasjonene og tegningene til Georg Ossian Sars et uunnværlig verktøy, sier forsker Tone Falkenhaug.

– Til tross for 100 år med internasjonal forskning på krepsdyr, regnes de fleste artene Sars beskrev, fremdeles som gode arter. Når vi i dag sitter og skal artsbestemme hoppekreps, er det altså Sars sine skuldre vi bygger arbeidet vårt på.