Jo da, strenge lusegrenser hjelper villaksen

Havforskningsinstituttet og andre forskningsmiljø i Norge har vist at i områder med mye oppdrett er det generelt mer lus på villfisk enn i områder uten oppdrett.

Lakselus er en parasitt som lever på og av laksefisk. Sammen med rømming er lakselus de to største truslene mot vill laksefisk.

Det er mange faktorer som påvirker både mengde og spredning av lusene: temperatur, saltholdighet og strøm er eksempler. Men når det gjelder mengde lus er det én hovedfaktor: antall oppdrettsfisk.

I et oppdrettsanlegg er det gjerne over en million laks og en fjord kan ha flere oppdrettsanlegg. Om hver laks har 0,2 voksne hunnlus pr. fisk, som er lovlig grense om våren, inneholder anlegget flere hundre tusen hunnlus som produserer mengder med egg. Når eggene klekkes, driver de små luselarvene av gårde med strømmen – og kan på sin vandring smitte andre oppdrettsfisk eller vill laksefisk som befinner seg i dette lusebeltet.

Dersom mengde lus i oppdrettsanleggene holdes lave, vil det hjelpe villfisken. Effekten på vill laksefisk blir overvåket og analysert med en rekke metoder i det nye Trafikklyssystemet. Det er disse analysene som legges til grunn for å vurdere statusen hos villfisken – og som avgjør om det blir vekst eller reduksjon i området.

Nye analyser tyder på at grensen må helt ned på 0,03 modne hunnlus for å komme i grønn status i problemområdene. Det kan være vanskelig å oppnå i praksis, og tyder på at en må se på lokalisering og bruk av ny teknologi for å oppnå tilstrekkelig reduksjon i smittepresset.