I forrige uke publiserte Fiskeribladet flere artikler med fokus på fangstutviklingen og mulige årsaker til bestandsnedgang og -oppgang av dypvannsreker langs kysten og i Barentshavet.

Det er veldig bra at det rettes oppmerksomhet mot at det kan være mange årsaker til svingninger i rekebestanden langs kysten, men det er behov for noen kommentarer og presiseringer på det som kommer fram i Fiskeribladets framstilling.

Temperatur

Rekene i Barentshavet og langs norskekysten nord for 62°N hører til samme forvaltningsenhet, men genetiske undersøkelser har imidlertid vist at dette er to forskjellige genetiske bestander. 

Kystreker nord til Kvænangen hører til den samme biologiske bestanden som reker i Skagerrak og Nordsjøen, mens reker i Barentshavet utgjør en annen genetisk bestand. 

Dette er et viktig moment å ta med seg i undersøkelser av reker i norske farvann siden rekene sannsynligvis er tilpasset de lokale miljøforholdene der de oppholder seg, inkludert temperaturer.

Rekebestander er spredt

Derfor kan man ikke generalisere over så store områder som Fiskeribladet gjør i sin artikkel. Det stemmer at rekebestanden i Barentshavet har forflyttet seg østover og at det ser ut til å ha en sammenheng med økende temperaturer i de vestlige delene, men de temperaturene som rekene i Barentshavet ser ut til å unnvike, er de samme temperaturene som rekene lenger sør lever og trives i.

Det er viktig å være klar over at utviklingen over større områder ikke nødvendigvis sier noe om tilstanden til enkeltfelt av reker. Større områder kan gi gode landinger slik Fiskeribladet påpeker for fangstområde 0618 ved Kjeller og ut Hortafjorden, men rekene kan likevel være helt borte fra enkeltfelt i det samme området. 

Kart over området viser at tettheten av oppdrettsanlegg er høy sør i området men lav nord i området, og at flere rekefelt ligger langt fra oppdrettsanlegg.

Landinger og bestandsstørrelse

I samme artikkel framstilles det som at det har vært en kollaps i rekebestanden i Porsanger- og Tanafjorden i perioden før 2017. Dette er nok ikke korrekt. Reketråling har vært forbudt i disse fjordene siden begynnelsen av 1970-tallet. 

Data fra tokt som Havforskningsinstituttet har gjennomført i disse to fjordene, viser at det er bra med reker her. Teinefangst etter reker er derimot ikke omfattet av trålforbudet, og de gode fangstene av reker fra Porsangerfjorden de siste årene er tatt med teiner. Disse fangstene kommer fra et lite felt innerst i fjorden med helt spesielle miljøforhold og en eksepsjonell stor tetthet av reker.

Fiskeribladet bruker landingstall for å gi et bilde av bestandsutviklingen til rekebestanden. Landinger påvirkes imidlertid i stor grad av andre forhold (f.eks. reguleringer og økonomi), i tillegg til bestandssituasjonen. 

Flere forhold

På begynnelsen av 1990-tallet falt for eksempel rekelandingene langs kysten nord for 62°N markant, men dette kan forklares med introduksjonen av skillerist (fiskerist) i reketrålen som ble innført for å minske mengden av bifangst. 

Skilleristen resulterte i at rekefiskerne ikke kunne beholde denne fisken som tidligere, og som konsekvens ble rekefisket mindre lønnsomt og mange sluttet. Svingningene i rekelandingene fra Barentshavet skyldes også i likhet med kystrekene ofte politiske og økonomiske forhold. Bestandssituasjonen bør vurderes ut ifra bestandsindekser basert på vitenskapelige tokt eller korrigerte fangstrater fra fisket. 

I tillegg vet vi fra intervjuer med rekefiskere i Nordland at selv om de fisker godt med reker, bruker de mer tid på å finne rekene enn tidligere og mange felt er fortsatt tomme.

Kompliserte sammenhenger

Kortlevde arter som reker kan vise store bestandssvingninger fra år til år knyttet til miljø- og økosystemdynamikk. Derfor er det viktig med lange tidsserier for å se på trender over lengre tid.

Havforskningsinstituttet har lange tokttidsserier av reke i Skagerak/Nordsjøen og i Barentshavet, men dette mangler dessverre for mesteparten av rekefeltene langs norskekysten.

Å finne årsaken til bestandssvingninger i populasjoner av dypvannsreke er komplisert fordi veldig mange faktorer spiller inn samtidig. Havet blir varmere og surere med mindre oksygen, samtidig som menneskelig aktivitet øker i kystsonen. 

Planktonsamfunnene forandres og det samme gjør predatorbestandene. Reker har forsvunnet fra felt i perioder lenge før det var oppdrettsaktivitet langs kysten, og i nyere tid har reker forsvunnet ute i Nordsjøen vest av Rogaland i områder milevis fra land og oppdrettsanlegg.

Hva gjøres

Det gjøres nå et omfattende arbeid innenfor flere prosjekter for å øke kunnskapen om rekene langs norskekysten: I samarbeid med Universitetet i Tromsø som har samlet inn en langtidsserie over bestandsutviklingen til reke på felt i fjordene i Troms siden slutten av 1970-tallet, ønsker Havforskningsinstituttet å se på flere faktorer samtidig for å undersøke bakenforliggende årsaker til endringer i kystrekebestanden. Det vil bli fokusert på temperatur og endringer i havmiljø, effekt av fiskeri og bruk av lusemiddel. 

Prosjektet ønsker også å undersøke hvordan spredning av avlusningsmidler fra oppdrettsanlegg kan komme i konflikt med rekefelt for mulig å kunne finne optimale plasseringer av anlegg.

Samtidig gjennomfører HI i samarbeid med Nordlandsforskning og Fiskeridirektoratet en stor intervjuundersøkelse av rekefiskere, både av dem som fisker nå, men også pensjonerte fiskere. Dette vil kunne gi informasjon og lokalkunnskap om tilstanden og fisket på rekefeltene over mange tiår.

Forskere fra HI kartlegger også Tana- og Porsangerfjorden, samt Kvænangen/Reisafjorden for å undersøke hvordan rekebestandene er i fjorder der det ikke tråles etter reker sammenlignet med fjorder der det aktivt tråles.

Mer forskning og kunnskapsinnhenting er utrolig viktig som Fiskeribladet uttrykker, og i årene framover vil det være stort fokus på å gjøre nettopp dette.