Oppdrettsnæringen må gjennom det fiskeriene gjorde unna på 1980-tallet

For noen år siden gikk inntekten fra oppdrettsnæringen forbi inntektene fra de tradisjonelle fiskeriene. I fjor eksporterte Norge til sammen 2,7 millioner tonn sjømat til en verdi av 105,7 milliarder kroner.

Det ikke så mange tenker på, er at i tillegg til dette – eller kanskje heller på grunn av dette – har vi også en annen etterspurt eksportartikkel: norsk fiskeriforvaltning. Sammenlignet med sushi og baccalao høres det kanskje noe tørt ut – men sannheten er at Norge ligger svært langt fremme i hvordan vi forvalter de levende marine ressursene i havområdene våre. Suksesshistoriene er mange – med torsken i Barentshavet som kanskje den fremste.

Det har ikke alltid vært slik. Og når en ung slektning av fiskeriene, oppdrettsnæringen, har saksøkt staten over forvaltningen av lakseproduksjonen – kan det være på sin plass å minne om at forvaltningen av fiskerinæringen også har vært «ung og ny». Denne perioden avstedkom betydelige protester mot statlige reguleringer.

Selv om det alltid har vært fisket langs kysten av Norge, så tidfester vi den moderne fiskerinæringen til 1950-tallet da ny teknologi åpnet for høsting i stor skala. Det industrielle fiskeriet skjøt fart de neste tiårene uten at reguleringene holdt tritt. Det gikk som det måtte gå. Flere bestander ble nedfisket; med silda og til dels torsken som de mest alvorlige eksemplene.

På 1980-tallet ble det tatt grep med strengere regulering av uttaket. Fiskerne måtte forholde seg til kvoter og minstemål, og se subsidiene forsvinne. I tillegg til bedre kunnskapsgrunnlag og internasjonalt samarbeid, ble det innført strengere kontroller. Fra slutten av 1990-tallet var alle fiskerier lukket.

For fiskerne ble dette en drastisk overgang. Lenge motsatte næringen seg tiltakene som de opplevde som både unødvendige og feilslåtte. Det er ikke vanskelig å forstå at det smerter å gå fra rimelig frie tøyler til et strengt regime. Levebrød står på spill. Nye reguleringer koster på kort sikt både i penger og utstyr. Å sette seg inn i regler og forskrifter krever kunnskap og kompetanse, og oppfattes av mange som byråkratiske tidstyver.

Men det har gått seg til. I dag er det neppe noen som vil tilbake til tiden med uregulerte fiskerier på arvesølv som sild og torsk. I kvotesystemet kombineres biologi og matematikk for å beregne mest sannsynlige bestandsstørrelse – med forskningstokt og fiskeridata som fundament. Disse årlige bestandsberegninger gir neste års kvoteråd. Dette er grunnlaget for forhandlinger med landene som vi deler fiskebestandene med. Trepartssamarbeidet fiskerinæring–forskning–forvaltning fungerer bra, og det er felles forståelse for at god forvaltning er til alles beste. Alle er tjent med reguleringer som ivaretar hensynet til naturens bæreevne.

Det betyr ikke at vi påstår at systemet er feilfritt. Men det forbedres kontinuerlig og ikke minst; slik hindrer vi overfiske og sikrer et stabilt og høyt langtidsutbytte.

Selv om oppdrettsnæringen skiller seg fra de tradisjonelle fiskeriene på mange måter, så ligger det noen fundamentale likheter i bunn. Natur og biologi er styrende og begrensende faktorer, og virksomheten skjer i allmenningen som vi alle eier og har et ansvar for.

Oppdrettsnæringen kan kappe noen svinger med å ta lærdom fra fiskeriene. Ingenting er perfekt fra dag 1. De siste 30 årene har vist at norsk fiskeriforvaltning fungerer godt – og aller best når vi spiller på lag.