Hvor tar storseien veien?

Like før sommerferien tar HI-forskerne Keno Ferter, Martin Wiech og Jan Hinriksson med seg storstang og massive sluker til Å i Lofoten.

Størrelsen på utstyret levner ingen tvil om størrelsen på byttet. Det er den aller største seien som skal dras opp for å merkes.

Lettfanget i Lofoten

Utpå kvelden er forholdene gunstige. Den lokalkjente fiskeguiden mener det er gode muligheter for å få stor sei på kroken, så forskerne gjør seg klare til avgang. Omtrent en halvtime senere ligger båten i ro på åpent hav. Sjøen beveger seg rundt oss, og bølgene får vannet til å kruse seg hvitt.

Vi er midt i Moskstraumen mellom Lofoten og Værøy, en malstrøm hvor seien sies å trives godt. Store sluker festes til solide snører på kraftige fiskestenger.

– Det er ikke mange steder i Norge der det er mulig å fange såpass stor sei helt i overflaten, sier Ferter, som er merkeekspert.

Storsei på kroken

Etter noen kast skjer det noe med stemningen om bord. Forventningsfulle utrop avløser stillheten når vannflaten stadig brytes av hoppende sei som jakter på sluken. De første som biter på er for små, og slippes forsiktig ut igjen. Men snart nok koker havet av større sei, og de er tydelig sultne.

– For å fange sei i overflaten bruker vi såkalte stick baits eller popper, sluker som går helt i overflaten og ikke synker ned.  Når man skal merke sei er det viktig at man ikke skader den, for eksempel ved å fiske den fra dypt vann som kan gi seien dykkersyke, forklarer Ferter.

Det tar ikke lang tid før første storsei løftes om bord og er klar for merking. Den legges forsiktig over på et bord, og får et handkle over hodet. Mens de andre holder fisken i ro, jobber Ferter raskt og effektivt med merkingen.

Dyrevelferd i fokus

– Dyrevelferd er viktig for oss, så arbeidet med selve merkingen må foregå raskt før fisken slippes ut igjen. Seien får to forskjellige merker, en datalogger og et spagettimerke med ID-nummer, sier Ferter.

Når selve merkingen er gjennomført løftes seien forsiktig over ripa, og slippes ned i vannet igjen. Et par sprell er alt man får med seg før den forsvinner ned i det mørke dypet. Om alt går som det skal vil vi om ett år få vite hvor den tok veien.

Den første vellykkede merkingen av storsei feires med jubel og neveklask, og det er lett og se at disse gutta trives på jobb i dag.

1/7

Dusør for returnerte merker

Seien merkes med et satellittmerke som festes under ryggfinnen. Etter ett år vil merke løsne og stige til overflaten, og informasjon om seiens ferd gjennom det siste året sendes til forskerne på e-post.

– Vi er likevel interessert i at folk melder fra og sender selve satellittmerket til oss, dersom de skulle komme over et slikt. Da kan vi laste ned ytterligere informasjon fra selve merket.

I tillegg ble 30 sei merket med DST-merker som logger dybde og temperatur. Disse merkene er HI avhengig av å få tilbake for å kunne laste ned dataene.

– Hvis man fanger en sei med merke, så ønsker vi å få tilbake selve merket med bilder og lengde av fisken. Dusøren er 1000 kroner for satellittmerker og 500 kroner for DST-merker, forteller Ferter.

Hvorfor merke?

Tidligere er det gjennomført merkeforsøk på mindre sei under 60 cm langs norskekysten. I tillegg har HI årlige kysttokt hvor seibestanden overvåkes. Men man observerer i liten grad stor sei på disse toktene, og derfor er det interessant å finne ut mer om hvordan den beveger seg og hvor den oppholder seg.

– Med merkeforsøk på stor sei er vi spesielt interessert i hvor denne seien oppholder seg mellom gyteperioder, og hvor beiteområdene til fiskene er. Om vi ved hjelp av satelittmerkene får svar på hvor storseien oppholder seg, kan vi tilpasse toktene slik at vi dekker en større del av bestanden, forklarer Arved Staby som er bestandsansvarlig for nordøstarktisk sei.

Vellykket merkedag

Storseien har virkelig vist seg fra sin beste side denne sommernatta. Den hopper etter sluken og biter på, og snart er fem av ti planlagte satelittmerkinger utført.

– Det kan kalles en bra første dag i felt, konstaterer Ferter. 

Etter noen timer ute på havet senker stillheten seg på ny, og plaskene fra storsei som bryter vannflaten avtar. Det samme gjør den forventningsfulle stemningen som nylig rådet om bord. Det er langt på natt, snørene sveives inn og stengene festes langs rekka.

En lang arbeidsdag er over og seien får være i fred, hvert fall frem til i morgen.

Intet nytt = godt nytt

Det er gått noen måneder siden Hi og Keno var i Lofoten og merket storsei. En sei merket med DTS-merke har blitt fisket opp på Sortland, og en storsei merket med satelittmerke ble dratt opp av fritidsfiskere på samme sted som den ble merket.  Begge merkene blir sendt til Bergen, der dataene lastes ned.

Utover det har det ikke vært aktivitet fra noen av de 9 andre satellittmerkene som startet sin ferd før sommeren, noe som er lovende for prosjektet.

– Når det gjelder denne type merking er intet nytt godt nytt. Det betyr at seien som er merket er i live, og at alt fungerer som det skal. Altså at storseien har tålt selve merkeprosessen. Dersom den hadde tatt skade av det, eller dødd som følge av merkingen – ville satellittmerket ha kommet til overflaten og gitt oss beskjed, forklarer Ferter.