Da 17 år gamle Arne Bjørge fikk en helt spesiell bok, visste han hva han skulle bli da han ble voksen.
Publisert: 01.04.2022Forfatter: Anders Jakobsen
Våren 2022 avslutter Arne Bjørge en 43 år lang forskerkarriere som i hovedsak har handlet om sel og hval.
Det er kanskje ikke så rart at det ble karriereveien for gutten som vokste opp på Ellingsøya på Sunnmøre.
– I fjorden hjemme hadde vi både steinkobbe og nise – de to artene jeg har forsket mest på, sier Arne.
Åpenbaringen i sykesengen
Han husker også godt en gang det kom en hvithval inn i fjorden. En nabo tok Arne med ut i båt og kjørte tett opp til hvalen.
– Da fikk vi se på nært hold at den blåste og dykket. Det sitter godt i minnet.
Arne har alltid vært opptatt av havet, men det skjedde noe med interessen da han var tenåring. Da han som 17-åring ble liggende noen dager på sykehus i Ålesund etter en operasjon, fikk han en bok om havforskning.
– Den var så fascinerende og gjorde at jeg bestemte meg for å studere marinbiologi, sier han.
Fra Sunnmøre gikk veien videre til Oslo og marinbiologi-studier.
I løpet av en lang forskerkarriere har det blitt en del tokt og feltarbeid på havforskeren – ofte i kalde farvann langt nord. Arne er en av få gjenværende forskere som har vært på alle tre fangstfeltene for sel: New Foundland, Vesterisen og Østisen.
– Som forsker er det en veldig fin erfaring å ha med seg. Det gir en praktisk forståelse som gjør det lettere å kunne kommunisere med fiskere og fangstfolk. Da er det viktig å ikke bare være teoretiker, sier han.
Sommerjobber på fiskemottak og fiskebåt
Under oppveksten på Sunnmøre vokste Arne opp med sommerjobb både på fiskemottak og om bord på fiskebåter. Og lærdommen fra praktisk arbeid har han hatt veldig stor glede av i forskerkarrieren.
– Jeg hadde for eksempel sommerjobb om bord på en ringnotbåt som fisket brisling. Å skjønne hvordan en ringnot fungerer har vært veldig nyttig i et prosjekt der vi prøver å holde spekkhoggere og knølhval unna ringnøter i sildefisket i Troms, sier han.
Karrierens høydepunkt
I 1979, året etter førstereisturen til Østisen, ble Arne ansatt som forsker på sjøpattedyravdelingen til Havforskningsinstituttet. Mellom 1984 og 1999 hadde han noen år i Miljøverndepartementet og Norsk institutt for naturforskning før han kom «hjem» til HI igjen rett før millenniumskiftet. Og her har han vært resten av karrieren.
Men Arne har også hatt mange andre viktige verv i forskerverdenen.
– Høydepunktet i karrieren var de jeg ble valgt til leder for Vitenskapskomiteen i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen. Det er en gruppe på vel 200 forskere, og blir regnet som det fremste vitenskapelige organet for hvalforskning, sier han.
I løpet av Arnes forskerkarriere har det blitt noen turer i felt – både med og uten hvalrosser.
Utfordringer og kameratskap
Det er i Vitenskapskomiteen Arne har hatt sine største utfordringer i karrieren.
– Spenningsforholdet mellom fangstmotstandere og fangsttilhengere i Vitenskapskomiteen har vært utfordrende. Det er ikke alltid så lett å komme til konsensusvedtak, så det har blitt en del kompromisser gjennom tidene, sier forskeren.
Arne skryter likevel av det fine kameratskapet i de internasjonale forskningsmiljøene han har jobbet i – til tross for faglig uenighet.
– Og rapportene fra Vitenskapskomiteen har alltid lagt vekt på å representere alle faglige synspunkter, sier han.
Råd til de unge: Bygg nettverk
Etter et femtitalls publiserte artikler og på full fart inn i pensjonistlivet har Arne et tips til unge forskere:
– Jeg vil gi det samme rådet som min hovedfagsveileder ga til meg: Dersom du vil ha en vitenskapelig karriere, er det viktig å skape seg et godt nettverk – nasjonalt og særlig internasjonalt.
