Hvordan kan Norge lykkes med marint vern?

«For tiden er det nærmest mote blant eksperter å bekymre seg for fiskebestandene på grunn av økt fiske og modernisering av redskaper...» 
 
Sitatet er ikke tatt fra den pågående debatten om den sørgelige tilstanden i Oslofjorden, men fra Arthur Feddersens bok «Havet - Dets opdagelse og erobring» skrevet i 1903. 

Sitatet fortsetter slik: «Andre derimot, er overbevist om at naturens selvoppholdelsesevner utelukker muligheten for menneskelig påvirkning.»

Optimismen var stor, og fagfolk flest var den gang overbevist om at mennesket aldri ville kunne påvirke det tilsynelatende uendelig store havet. Den faglige debatten var altså ikke ulik den folkelige og politiske debatten vi er vitne til i dag.  Forskjellen er at vi i vår tid har mer kunnskap – og det forplikter.

Se til New Zealand

I dag vet vi ikke bare mer om årsakene til kollaps i fiskebestander og økosystemer, vi har også mer kunnskap om løsninger. 

Visjonære kolleger var tidlig ute med å studere effektene av vern – for eksempel i New Zealand. I starten var disse områdene motivert av ideen om naturvern til havs uten klare forventninger om effekten av vernet. Målet var at studenter, forskere og andre naturinteresserte kunne oppleve urørt natur. 

Men så skjedde det noe. Fiskearter som hadde vært sjeldne, ble tallrike. Store, gamle individer dukket opp for første gang på lenge. Languster (kloløse hummer) ble også store og tallrike, og de spiste kråkeboller med det resultatet at tareskogen kom tilbake der den var beitet ned. 

Siden har mange studier over hele verden kommet til. Sammenstillinger av disse studiene viser at kystøkosystemene påvirkes av menneskelig aktivitet både i sjø og land, klimaendringer gjør seg mer og mer gjeldende, men peker på en klar sammenheng – et effektivt marint vern krever fravær av fiske. 

FNs naturpanel trekker frem fiskerier som den største påvirkeren av livet i havet de siste 50 årene. Marine verneområder har etter hvert blitt et nøkkelverktøy i det internasjonale arbeidet for bevaring og gjenoppbygning av marine bestander, økosystemer, med alle funksjoner, tjenester og verdier som også vi mennesker gjør oss nytte av. 

Tilbakegang langs hele kysten

Til tross for at Norge har hatt suksess med forvaltningen av økonomisk viktige bestander i åpne havområder, har det vært tilbakegang i fiskebestander langs kysten. Overfiske av blant annet kysttorsk og steinbit på 1950- og 1960-tallet var med all sannsynlighet årsak til en eksplosjon i kråkebollebestanden med nedbeiting av tareskogen i Nord-Norge som resultat. Torsken langs hele norskekysten sliter fortsatt, noe som har fått spesielt stor oppmerksomhet i Skagerrak og Oslofjorden og har truet miljøsertifiseringen av hele torskefiskeriet i nord. 

Et nylig publisert studie på genetikk til torsk tyder på at torskebestanden i Skagerrak bare er ørsmå rester sammenlignet med Middelalderen etter 1000 år med fiske. Hummerbestanden er blitt redusert med 90 prosent på 90 år. Eldre fiskere kan fortelle om eventyrlige hummerfangster etter 2. verdenskrig etter lite fiske i krigsårene. I 2006 ble det etablert små fredningsområder for hummer. Femten år senere er mengden hummer økt over 500 % sammenlignet med områdene rundt. Kveite i Sør-Norge har de siste tiårene vært på lavt nivå. I vinter kom det for en dag at danske trålere tok kveite i Norskerenna midt i fredningstiden. En av de danske fiskebåtene trålte frem og tilbake gjennom Raet nasjonalpark, et marint verneområde Norge rapporterer som strengt vernet (kategori II) til IUCN (Verdens naturvernunion). Det finnes mange flere eksempler.

Vern i ord, men ikke innhold 

Norge støtter det internasjonale målet om å verne 30 % av verdens havområder innen 2030. Dette målet ble også anbefalt av Havpanelets ekspertgruppe som Norge leder sammen med øystaten Palau. Havpanelet peker på viktigheten av vern både i areal og innhold. Fullt vern er områder som er beskyttet mot viktig menneskelig påvirkning. 

Norge er blant en rekke land som har etablert verneområder og har flere under planlegging. Men som i mange andre land er det mest vern i ord, og mindre i innhold.  Selv om verneforskriftene begrenser menneskelig påvirkning, er det vanlig med viktige unntak. For eksempel er det vanligvis ikke begrensninger i nærings- og fritidsfiske i marine verneområder. Til tross for dette rapporteres norske verneområder (dermed feilaktig) inn som strengt vernet til relevante organer.

Fiskeriforvaltning må suppleres av effektive verneområder

Det siste tiåret har internasjonal forskning økt kunnskapsgrunnlaget om hva som skal til for å lykkes med treffsikker forvaltning i marine kystområder, og det er mye å lære: Klare, langsiktige mål og regulering med nulluttak som håndheves bør supplere tradisjonell fiskeriforvaltning. 
 
Det er godt dokumentert at effektivt vern gir store langsiktige gevinster i bevaring av biologisk mangfold, leveområder, marin skog og mer og større fisk. Det er også mange studier som peker på at effektivt vern øker marine økosystemers motstandsdyktighet mot klimaendringer og kan styrke fremtidens fiskerier. Robuste og produktive økosystemer er en forutsetning for bærekraftige fiskerier. Svakt vern, derimot, kan være et blindspor som skaper en illusjon om beskyttelse samtidig som de bidrar lite eller ingenting til det de var ment for. Det er en fare for at det er der Norges verneområder er i dag.

For å lykkes med marint vern i Norge må vi ta i bruk det omfattende kunnskapsgrunnlaget som er utviklet globalt de siste tiårene. Det betyr at man som utgangspunkt ikke kan tillate fiske i marine verneområder.