Dette skjedde med storseiene vi merket i Lofoten

For et drøyt år siden merket HI ti store sei utenfor Lofoten. Nå har forskerne fått inn data fra 9 av 10 satellittmerker og kan fortelle litt om storseiens skjebne.

Les mer og se flere bilder fra seimerkingen her.

– Vi har fått inn de fleste satellittmerkene, noe som gir oss god tilgang på data vi kan bruke i forskningen. Og så ble det noen gode historier om skjebnen til seiene vi merket, sier havforsker Keno Ferter.

Spist av hval

Ett av merkene gav seg til kjenne utenfor Nordkapp i slutten av april. Da Ferter fikk epost med logg fra merket stusset han litt.

– Dataene fortalte at seien hadde oppholdt seg et sted med 36 varmegrader, noe som mildt sagt er unormalt både for seien og området satellittmerket dukket opp i, forteller Ferter.

Satellittmerket fungerer som en ferdsskriver, og logger data om lys, trykk, klokkeslett og temperatur. Det var flere ting ved dataene fra dette merket som ikke helt stemte overens med seiens forventede adferd.

– Det var også noe med seiens adferd i vannet som ikke helt stemte. Når vi la sammen to og to, eller rettere sagt temperatur, lys- og dybdemåling, forstod vi at seien vi merket må ha blitt spist av en hval. Så merket ble rett og slett bæsjet ut utenfor Nordkapp, forklarer Ferter.

Fløt til Russland

Merket som hadde vært gjennom hvalens fordøyelsessystem gikk dessverre tapt etter en kamp mot klokken. Det fløt fra Nordkapp mot Øst-Finnmark og endte over grensa til Russland.

– Jeg satt hjemme og fulgte med signalet, og var klar til å hoppe på neste fly. Vi hadde en stund håp om at det skulle strande i nærheten av Vardø, men det rekte forbi og rett mot russegrensa. Etter hvert mistet vi signalet.

Utrolig gjenfangst

En annen storsei bet på kroken igjen på akkurat samme sted som den ble fanget og merket noen måneder før.

– Det var til og med samme båten som vi var i, med samme fiskeguide om bord, forteller Ferter.

En annen storsei ble tatt av en garnfisker utenfor Røst, som var snar å varsle fra om satellittmerket. Dersom merket stoppes umiddelbart etter fangsten, kan det gjenbrukes. For å stoppe merket trenger man en magnet.

– Men fiskeren hadde ikke noen magnet om bord, så han måtte komme opp med en Petter Smart-løsning. Han klarte faktisk å stoppe merket ved å stikke hånden inn i en elektrisk motor.

– Jeg fikk også en telefon fra forsvaret på Andenes hvor ansatte på blåskjelljakt hadde funnet et merke i fjæresteinene, som de lurte fælt på hva var. Et annet merke sendte signaler fra land ved Nappstraumen i Lofoten. Det ble mildt sagt en strabasiøs leteaksjon, for jeg måtte lete høyt og lavt før jeg endte på en fjellskråning hvor jeg fant merket. Det må ha vært en fugl som drev gjøn med meg, smiler Ferter.

Finnerlønn

Satellittmerkene er programmert til å løsne fra seien etter ett år. Da sendes data via en satellitt til forskerne, som gjennom et komplisert regnestykke kan rekonstruere fiskens svømmerute.

Dersom selve merket blir funnet og returnert, får forskerne mer detaljerte data å jobbe med.

– Derfor har vi finnerlønn på våre merker. Hvis man finner et merke fra oss, enten i havet, langs fjæra eller om man får en merket fisk på kroken, ønsker vi å få tilbake selve merket. Dusøren er 1000 kroner for satellittmerker og 500 kroner for våre DST-seimerker, sier Keno Ferter.

9 av de 10 satellittmerkene har latt høre fra seg i løpet av det siste året, og åtte av dem har kommet til rette. Det betyr at forskerne har en god del data å jobbe med.

Men hva vet forskerne nå, som de ikke visste i fjor?

Tidligere er det gjennomført merkeforsøk på mindre sei under 60 cm langs norskekysten. I tillegg overvåkes seibestanden under HIs årlige kysttokt. Men man har i liten grad observert stor sei på disse toktene.

– Derfor ønsker vi mer kunnskap om hvor storseien oppholder seg mellom gyteperioder, og hvor beiteområdene er, slik at vi kan tilpasse toktene og dekke opp en større del av bestanden, forklarer Arved Staby. Han er bestandsansvarlig for nordøstarktisk sei ved HI.

Staby er i gang med analysene, og har gjort noen foreløpige funn som er interessante. Han vil imidlertid ikke fastslå noe enda.

– Det vi kan si allerede nå er at adferden til seiene som ble merket er ganske lik. Et foreløpig estimat av vandreruten viser at seien i løpet av høsten sannsynligvis beveger seg et stykke ut i Norskehavet på dypere vann, ned til 2–300 meters dyp, før den kommer tilbake til kysten og de øverste vannmassene tidlig på våren. Seiens fordeling i de øverste vannmassene om sommer og høsten kan til dels forklare hvorfor vi ikke ser storsei på kysttoktet om senhøsten, sier Staby.