Hva har skjedd etter 40 år med «havenes grunnlov»?

Hvordan kom den i stand, hva har skjedd siden og hvilke utfordringer står man overfor i dag?

Etter andre verdenskrig utvidet USA og flere latin-amerikanske stater ensidig havområdene sine utover det da allment aksepterte territorialfarvannet på tre nautiske mil. Dette ga støtet til to havrettskonferanser i FN-regi. UNCLOS I i 1958 og UNCLOS II i 1960 resulterte blant annet i en konvensjon som ga kyststatene råderett over naturressursene på kontinentalsoklene.

Ytterligere ensidige utvidelser, bekymring for fiskeressursene og forventede rikdommer fra mineralressurser på dyphavsbunnen bragte FNs tredje havrettskonferanse (UNCLOS III).

Forhandlingene

UNCLOS III gikk fra 1973 til 1982 og resulterte i en unik internasjonal avtale, med globale kjøreregler for blant annet utstrekningen av ulike typer soner, avgrensningen av havområder mellom land, skipsfart, ressursforvaltning, gruvedrift på havbunnen, miljøhensyn og forskning.

Mer enn 150 land deltok. Tre sentrale spørsmål var mineralressursene dyphavshavbunnen, utstrekningen av kyststatenes jurisdiksjon, og hensynet til fri ferdsel. Det endelige forhandlingsresultatet var en pakkeløsning der disse og andre spørsmål var avstemt i et stort og komplisert kompromiss.

For utviklingslandene var det særlig mineralressursene på dyphavsbunnen som sto sentralt. For det store flertallet av kyststater var utvidelse av havområdet deres et hovedhensyn, mens fri ferdsel var spesielt viktig for stormaktene USA og Sovjetunionen og deres marinefartøy.

Resultatet ble at kyststatene fikk utvidet sin jurisdiksjon til 200 nautiske mil (370 km) der de har suverene rettigheter til naturressursene.

Konvensjonen bygger videre på 1958-konvensjonen og fastslår at kyststaten har suverene rettigheter også der kontinentalsoklene går lenger ut enn 200 nautiske mil. Yttergrensene for kontinentalsoklene skal i slike tilfeller fastsettes etter anbefalinger fra en egen kommisjon.

Området utenfor kontinentalsoklene og mineralressursene der har status som menneskehetens felles arv og en egen havbunnsmyndighet etableres for å forvalte dette. Og når det gjelder skipsfart, ble hensynet til fri ferdsel i stor grad ivaretatt. Det kan også nevnes at konvensjonen har omfattende regler for konfliktløsning.

Et dynamisk rammeverk 

Konvensjonen kan sees som et rettslig rammeverk som kan bygges ut etter behov. Dette har skjedd på to områder til nå, for mineralene på dyphavsbunnen (1994) og fiskerier (1995). Disse gjennomføringsavtalene inneholder presiseringer og utbygninger av konvensjonen.

Siden 2018 har man forhandlet om en tredje gjennomføringsavtale for bevaring og bruk av biologisk mangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Under Generalforsamlingen i FN forhandles det hvert år omfattende resolusjoner om hav og havrett og om fiskerier. Disse resolusjonene representerer verdenssamfunnets til enhver tid gjeldende oppfatning om gjennomføringen av konvensjonen og FN-avtalen om fiske.

Her tas det ofte initiativer som følges opp i andre fora, som for eksempel verdens matorganisasjon FAO når det gjelder fiskeriforvaltning.

Betydning for Norge 

Betydningen for Norge av denne utviklingen kan vanskelig overdrives. Kontinentalsokkelkonvensjonen fra 1958 la grunnlaget for råderetten over kontinentalsokkelen og petroleumsressursene.

Allerede midt på 1960-tallet var grensene mot nabostatene i Nordsjøen trukket etter midtlinjeprinsippet. 200 milssonene var det konsensus om i 1975 og Norge og mange andre kyststater innførte 200 mils soner kort tid etter.

Også reglene om avgrensning av havområder mellom land er viktige. Norge har syv naboland i havet, og det er nedlagt et stort arbeid i å avklare disse grensene fra 1960-tallet av og frem til vår tid.

Et poeng er også at konvensjonen og gjennomføringsavtalene er grunnlaget for et omfattende nasjonalt lovverk. All virksomhet i norske havområder er gjennom regulert, basert på blant annet lov om økonomiske soner, kontinentalsokkelloven, havressursloven, naturmangfoldloven, havenergiloven, forurensingsloven, havne- og farvannsloven, havbunnsmineralloven, med mere.

Hva nå?

Som nevnt var det en serie ensidige utvidelser av kyststatsjurisdiksjon som ga støtet til havrettskonferansenene. En viktig drivkraft hos statene bak dette var at internasjonal aktivitet i nære havområder undergravde deres forvaltningsbestrebelser og havnæringer.

Slike utfordringer har vi fremdeles: ulovlig og uregulert fiske på det åpne hav, kriminalitet og manglende etterlevelse av internasjonale avtaler. Hovedtilnærmingen til slikt har de siste tiårene vært å styrke internasjonalt samarbeid for å løse problemene.

Dette er bare delvis vellykket. Kanskje er tiden moden også for ytterligere utvidelser av de nasjonale sonene, for eksempel til 300 nautiske mil?