Jakter på hovedkildene til DDT-forurensningen i Hardanger

Havforskerne har på vegne av Statsforvalteren på Vestlandet, prøvd å finne hovedkilder til forurensningen i Sørfjorden i Hardanger. I denne fjorden har DDT-nivået i mange år har vært høyere enn alle andre steder langs kysten.

DDT er et stoff i sprøytemiddel som ble brukt i store mengder fra andre verdenskrig til det ble forbudt i 1970. I fjordene på Vestlandet ble det i hovedsak brukt for å beskytte frukttrær mot skadedyr.

I tråd med tidligere funn fant forskerne høyere nivåer av DDT i blåskjellene fra Sørfjorden, enn blåskjellene lenger ute i Hardangerfjorden og i Sognefjorden. Men selv om forskerne har funnet relativt store mengder DDT i blåskjellene, er nivåene trolig ikke skadelige for miljøet eller mennesker.

– Til og med i områdene der vi fant de høyeste verdiene, kunne mennesker spist inntil flere kilo hver dag uten å overskride tolerable inntaksgrenser for DDT, forklarer Måge.

Han påpeker samtidig at det er egne kostadvarsler for Sørfjorden som følge av tungmetaller. Skjell herfra må ikke spises.
 

Blåskjell er en god indikator

Blåskjell fungerer som en god forurensningsindikator, både for DDT og andre miljøgifter som tungmetaller. Dette er fordi de står i ro og filtrerer små partikler, alger og lignende fra vannet.

I forsøket ble det analysert blåskjellprøver fra nesten 30 ulike steder i Sørfjorden. I tillegg undersøkte forskerne fruktområder lenger ute i Hardangerfjorden og i Sognefjorden for å kunne sammenligne resultatene.
 

Klar sammenheng med områdene

Forskerne har sett spesielt i områdene som har vært brukt til fruktdyrking.

– Vi har lurt på om det ligger noen hovedkilder i fjordene i Hardanger. Det har vært en del overvåking gjennom årene, og blåskjellene har vært mye brukt som indikatorer, forteller Måge. 

Funnene til forskerne tilsier at det ikke er noen hovedkilder, men at det er spredd DDT jevnt utover områdene der det har vært fruktfelt. Sannsynligvis ligger DDT og nedbrytningsproduktene DDE og DDD igjen i jordsmonnet og siver ut i fjorden etter hvert.

Det er vanskelig å gjøre forsøk som bekrefter nedbrytingstiden til DDT helt spesifikt. 

– Ut fra rapporten er det ikke ufornuftig å estimere at det tar cirka tretti år i vårt klima for at DDT blir halvert i konsentrasjon og brutt ned til DDE og DDD, som er to mindre giftige stoffer, sier Måge.