Framtidas matproduksjon og arealbruk i nord

Tilgang på energi i form av mat til kroppen og kraft til teknologien utgjør selve fundamentet for sivilisasjonen. Også i nord. Men når vindmøller, gruver, kraftlinjer, oppdrett eller andre anlegg og strukturer planlegges anlagt i vår bakgård, takker vi gjerne nei. Et blåskjell- eller tareanlegg kan kanskje høres ut som en god idé helt til noen foreslår å legge anlegget rett i glaningen til hytta di.

Overordnede veivalg er politikk, som i en ideell verden utformes i skjæringspunktet mellom ideer, verdier, og kunnskap om hva som er mulig og realistisk. Forskning kan bidra til å informere debatten om konsekvensene av ulike tiltak, og kanskje også konsekvensene av ikke å foreta seg noe som helst.

La oss dra til sjøs!

Folk nordpå kan dette med mat og hav. Fiskeriene utgjør fortsatt bærebjelken i mange nordnorske lokalsamfunn, og de mer eller mindre foredlede produktene skipes ut i verden og sørger for kjærkomne eksportinntekter til nasjonen. Men de siste tiårene har torsk og andre ville fiskeslag fått storfint selskap. Fra den spede start da kreative og risikovillige grundere satte de første laksene i sjøen for omtrent 50 år siden, har oppdrett vokst seg dobbelt så stort som tradisjonelt fiskeri, og følgelig sørget for enda mer lokal verdiskaping og enda mer klingende mynt i eksportinntektskassa.

Matproduksjon har uønskede bivirkninger

Når vi mennesker først begynner å nøste i en ende, så har vi en tendens til å øke hastigheten inntil det brått blir tomt på spolen. Så også med fiskerier og oppdrett. Installering av motorer, utvikling av ekkolodd og sonarer, bedre fiskeutstyr, ombordproduksjon og frysekapasitet, og generelt bedre båter, fører til rask økning i rekkevidde og kapasitet hos fiskebåtene.

Etter 2. verdenskrig ble det kystnære fisket etter predatorfisker som hyse, steinbit og kanskje også sild, så omfattende og effektivt at det blant annet førte til oppblomstring av kråkeboller og nedbeiting av tareskogen langs den nordnorske kysten. Nedbeitingen hadde et omfang professor i marinbiologi, Stein Fredriksen, beskrev som «en økologisk katastrofe større enn noe oljeutslipp kan forårsake. Og torskestammene på begge sider av Atlanteren har tidvis, og noen ganger vedvarende over ti-år, vært fisket ned til en brøkdel av toppnivået.

Det er heller ingen hemmelighet at oppdrettsnæringen sliter med voksesmerter. Lakselus som yngler i oppdrettsanleggene er en velferdsutfordring i seg selv, og i tillegg en trussel mot villaksstammene.

Rømt oppdrettslaks kan finne veien opp i elvene og gyte sammen med den stedegne fisken, som igjen kan føre til tap av genetisk variasjon og avkom dårligere tilpasset de lokale forholdene. Uspist fôr og avføring kan føre til nedslamming av bunn, mens utslipp av næringssalter kan skape lokal overstimulering av plantevekst.

Regional utvikling og matsikkerhet

Alle kan og bør bidra til lavere utslipp av klimagasser, men klimaendringer er et globalt fenomen vi som region i praksis knapt kan påvirke alene. Tilpasningene og utviklingsoppgaver vi løser lokalt og regionalt vil på den andre siden ha stor betydning for hvordan livet i nord kan leves framover.

Som sagt skiper vi verdifulle sjømatprodukter inn i den globale verdensveven og får mobiltelefoner, avocadoer og andre forbruksgoder tilbake. Det at vi gjennom en generasjon eller to knapt har opplevd matmangel, har imidlertid bidratt til at mange av oss har glemt at sult er fabrikkinnstillingen til livet på jorda. Og at den plutselig kan vise sitt grimme åsyn igjen.

Den globale handelsveven er en skjør konstruksjon avhengig av fred på verdenshavene. Legg til at halvparten av matproduksjonen er avhengig av kunstgjødsel, og den framtidige tilgangen på ikke-fornybare innsatsfaktorer som fosfatstein er usikker.

Når vi skal ut å fly, opplyses det om at en maske vi kan puste oksygen fra vil falle ned om trykket i kabinen blir for lavt, og at vi må hjelpe oss selv før vi hjelper andre. Det siste høres litt ugalant ut, men er en vel gjennomtenkt strategi for å sikre at flest mulig overlever. I nord bør vi derfor ha to tanker i hodet samtidig når vi planlegger for framtida; fortsatt utvikle produkter for verdensmarkedene og samtidig sikre at oksygenmaska faller ned om noe uforutsett skulle skje.

Og til det siste: Alt trenger ikke hentes fra havet. I debattinnlegget «Utmarksbeite for husdyr i Nord-Noreg – stor ressurs, men lite bruk» slår NIBIO-forskerne Yngve Rekdal og Finn-Arne Haugen fast at Troms fylke skiller seg ut med det klart beste utmarksbeite i Norge, med hele 26 % av arealet i beste beiteklasse.

Troms sine utmarksbeiter utnyttes imidlertid dårlig, og er inne i en selvforsterkende nedadgående trend, fordi fallende beiteaktivitet fører til at vegetasjon med lavere beitekvalitet tar over gode beiteområder. Det er altså et betydelig potensial for økt kjøttproduksjon fra beitedyr i Nord-Norge.

De klimatiske forholdene i nord gjør at husdyrene må tilbringe store deler av året innendørs. Da må de fôres med ressurser høstet fra innmark eller kraftfôr, som i stor grad vil være basert på importert soya.

I tidligere tider ble husdyr i Nord-Norge i fôret med løyping gjennom vintermånedene. Løyping bestod av tang, fiskeavskjær og mel, som ble kokt i store gryter plassert i fjøset. Det er neppe hensiktsmessig å hente fram den gryta igjen, men det er kanskje innen rekkevidde å utvikle et marint basert kraftfôr, en slags industriell løypingsvariant, basert på blåskjell, tare og mel.

Syklisk produksjon gir økt bærekraft

Det som gjør produksjonslinjene våre problematiske er at råstoffer mates inn i fronten, produktene vi ønsker oss plukkes ut på midten, og at avfallet tømmes ut bak. Avfall kan være så mangt, for eksempel avføring fra fisk og husdyr, slam, karbondioksid, fosfat, nitrogen eller andre sluttprodukter. De kan forårsake problemer for økosystemet om de hoper seg opp til lands, til vanns, eller i lufta med. Men ser vi nøyere etter, er disse avfallsproduktene egentlig ressurser på avveie, som kan mates inn i fronten på et syklisk produksjonssystem. Et system som når det fungerer vil fylle ny tråd på spolen like fort som vi trekker den ut.

Det er vanskelig å se for seg betydelig økt bærekraftig matproduksjon i nord som ikke forholder seg til produksjon av lavtrofiske marine arter, som tare og skjell.

Planter er de biologiske solcellepanelene som danner fundamentet for nesten alt annet liv i økosystemet, men for hvert ledd over plantene vi høster, vil opp mot 90 % av energien ha gått tapt. Husdyr- og oppdrettskjedene er mer effektive enn de ville, men også her vil vi fyre for kråka når vi høster på høyere nivå enn plantene.

Produksjon av lavtrofiske arter som tare og skjell, som spiser næringssalter, organiske partikler og planteplankton, gir derfor en god utnyttelse av produksjonskapasiteten i havet. I tillegg bidrar produksjon av tare og skjell til en syklisk verdikjede ved at de tar opp i seg næringssalter som kommer til fra oppdrett, landbasert matproduksjon og andre menneskelige aktiviteter.

Og som om ikke dette var nok, viser forskning at tare tilsatt i fôret til drøvtyggere reduserer utslippet av den potente klimagassen metan.

Økte kystnære fiskeforekomster, tare og blåskjell i stående anlegg, beitedyr i utmarka, og selvsagt poteter på jordene, er en kombinasjon som kan forene verdiskaping og matsikkerhet, og bidra til at Nord-Norge kommer styrket ut av brottsjøene og tåkebankene vi er på vei inn i.

Prosjektet CoastShift

En reise mot å realisere mulighetene i nord vil nødvendigvis støte på skjær i sjøen og små tuer som kan velte store lass, om vi ikke beveger oss framover med kunnskapsbrillene på. På Framsenteret har Akvaplan-Niva, NIBIO, NIKU, Nina, Niva, Nofima, Sintef, UiT og Havforskningsinstituttet gått sammen i prosjektet CoastShift, som skal utforske noen aktuelle traseer inn i den nordnorske matframtida og mulige konsekvenser av ulike veivalg.

I prosjektet spør vi blant annet om kråkebollefronten kan drives tilbake og skape bedre forhold for tareskog og tilhørende kystnært liv, om slam fra oppdrett kan brukes som jordforbedringsmiddel, hvordan regelverk på land og sjø kan tilrettelegges for framtidas matproduksjonsformer, hvordan ulike påvirkninger samlet sett vil påvirke økosystemene, og sist, men ikke minst, hvordan folk ser for seg å leve gode og produktive liv i nord.