Krabbetokt utenfor kontorvinduet

Kanskje tenker mange at havområdene like utenfor Havforskningsinstituttets hovedkvarter er kartlagt opp og i mente. Men slik er det ikke. I alle fall ikke når det gjelder de lokale krabbe- og sjøkrepsbestandene.

I fjor høst la havforskere ut fra kai på Nordnes i Bergen. Det ble en kort seilas med HIs nyeste tilskudd til forskningsflåten, «Prinsesse Ingrid Alexandra».

– Jeg har deltatt på en god del tokt opp gjennom årene, men det er ikke ofte jeg ser mitt eget kontorvindu fra dekk mens vi jobber, forteller havforsker Guldborg Søvik.

Begrenset kunnskap

Sammen med kollega Fabian Zimmermann hadde Søvik som mål å finne ut mer om sjøkreps- og krabbebestandene på Vestlandet.

– Vi mangler mye kunnskap om krabbebestanden i norske farvann, særlig på Vestlandet og i Skagerrak. Dette toktet var et viktig første skritt på veien til å lage et godt og sårt tiltrengt kunnskapsgrunnlag for kystnære skalldyrbestander, forklarer Zimmermann.

For å finne ut mer brukte forskerne både teiner og videoslede på det nesten to uker lange toktet, som gikk fra Bergen, rundt Austevoll og helt nord til Askvoll.

– Dette var en pilotstudie hvor vi testet ut hvordan vi kan overvåke disse viktige skalldyrartene fremover. Taskekrabbe og sjøkreps er arter som fanges av både fritidsfiskere og kommersielle fiskere.

Krabberush

Rundt Austevoll hadde forskerne hendene fulle etter at redskapene var trukket. Selv om teinelenkene ble satt tilfeldig, var det i snitt mer enn seks krabber per teine.  

– Krabbe fant vi, og ikke rent lite heller. Vi fikk krabber og sjøkreps på alle teinestasjonene, så det var nok å gjøre på dekk, sier stipendiat ved Universitetet i Agder, Johanna Marcussen, som fikk svingt seg på dekket.

Forskerne fikk litt lavere fangster av krabbe sammenlignet med tidligere undersøkelser gjort i Møre og Trøndelag, men krabbene var til gjengjeld litt større på Vestlandet.

Mer svartflekksyke

Taskekrabben kan rammes av det som kalles svartflekksyke. Da får krabben sorte flekker på skallet som en reaksjon på angrep fra bakterier.

– Vi la merke til at det var en del flere krabber med svarte flekker på Vestlandet enn i Trøndelag og Troms. Som regel er ikke svartflekksyke farlig for krabben ved mindre angrep, og flekkene forsvinner når de skifter skall, forteller Marcussen.

Dersom det er høy tetthet i en krabbebestand, kan sykdommen spre seg raskere mellom individer.

Sjøkrepsteiner til besvær

På Vestlandet og Nord-Vestlandet er det et utstrakt sjøkrepsfiske i fjordene og mange teiner i sjøen som ikke er registrert. I flere av fjordene forskerne besøkte, ble det bomtur. Det var rett og slett ikke plass til forsøksteiner mellom redskap som allerede stod i sjøen, sjøkabler og kystleie.

– Vi fikk likevel satt 25 krepselenker, med veldig variabel fangst. Fra én kreps på en hel lenke, som består av 20 teiner, til fire kreps i snitt per teine. Det siste er en betydelig høyere fangstrate enn i det kommersielt viktige området i Frohavet, sier Søvik.

Med på toktet var sjøkrepsspesialist Olve Haugan, som underviser i fiskeri på Guri Kunna Videregående skole på Frøya. HI besøker skolen noen uker i året, for å være med ut for å fiske og registrere sjøkreps.

– Nå fikk Olve være med på et HI-tokt, og hans ekspertise var gull verdt for at setting og hiving av krepselenkene gikk så bra som det gjorde, sier Søvik.   

Testet ny videometode

Under toktet på Vestlandet testet forskerne også en ny metode for å estimere størrelsen på sjøkrepsbestander, nemlig video. De fleste land rundt Nordsjøen benytter denne metoden, men ikke Norge.

– Sjøkrepsen er ganske stedbunden. Den graver huler på sjøbunnen, som den oppholder seg i mye av tiden. I stedet for å telle antall kreps som fanges av trål eller teiner, kan vi ved hjelp av video telle antall krepsehjem på bunnen, sier Søvik.

Toktrapporten kan du lese her (18-2024).