Gå til hovedinnhold

Har levert forslag til høstingsregler for rekebestanden i Barentshavet


Røde reker

Reken i Barentshavet kan bli opptil 16 cm og veie 20 g. Den har en levetid på maksimalt 10 år. 

Fotograf: Øystein Paulsen / Havforskningsinstituttet

I dag finnes det ingen totalkvote eller felles forvaltningsplan for reker i Barentshavet. 

Derfor har den norsk-russiske fiskerikommisjonen etterspurt et råd om en forvaltningsplan for rekebestanden der.

– Kommisjonen har bedt om konkrete råd på høstingsregler, som skal danne et grunnlag til en felles forvaltningsplan.

Det sier havforsker Fabian Zimmermann, som også er bestandsansvarlig for reke i Barentshavet.

Føre-var-prinsippet

Mange av de store fiskeriene i Norge er styrt av en føre-var-forvaltningsplan med tilhørende høstingsregler. Kort forklart bruker vi disse høstingsreglene for å beregne hvor mye som kan fiskes uten å skade bestanden. 

Målet er å sikre bærekraftig fangst og beskytte bestanden for fremtiden.

Forslaget til høstingsreglene og rammeverket som nå er levert til Nærings- og fiskeridepartementet er utarbeidet av HI, i dialog med forvaltningen, næringen og russiske forskere.

– Vi har kjørt en omfattende simulasjonsanalyse for å evaluere forskjellige høstingsregler mot et stort antall bestandsutviklinger, forklarer John Trochta som har ledet arbeidet med analysen.

– Vi vurderte hver regel basert på fangst, bestandstilstand og risiko for overfiske. Regler med mer enn fem prosent risiko for overfiske ble forkastet.

En lav sannsynlighet for at bestanden faller under en kritisk grense, var et strengt føre-var-kriterium som forskerne definerte sammen med forvaltere og næringen.

Fire akseptable høstingsregler

Til slutt viste det seg at kun fire av seks høstingsregler oppfylte føre-var-prinsippet. Ingen av de fire var en klar vinner.

– Vi ser en klar trend i at høyere langsiktige fangster, resulterer i en høyere risiko for å redusere bestanden til et kritisk lavt nivå, sier Zimmermann og legger til:

– Men fordi det ligger innenfor det som ble definert som akseptabelt og forskjellene er relativt små, gir alle fire forvaltningsregler et tilstrekkelig forvaltningsgrunnlag. Forvaltningen har dermed flere alternativer tilgjengelig når de skal forhandle om en implementering senere i høst, avslutter forskeren.