Avdekker genetiske hemmeligheter i havets tussmørke

– Vi fant tre hovedbestander som genetisk skilte seg tydelig fra hverandre. Én på tvers av Nord-Atlanteren, én i norske fjorder og én i Middelhavet, sier havforsker María Quintela.

Nordlig lysprikkfisk hører til lysprikkfiskene, en familie av mesopelagisk fisk.

Mesopelagisk fisk holder til i havets tussmørke på dyp fra omtrent 200 til 1000 meter – og har kolonisert verdenshavene effektivt.

– Nitti prosent av all fisk er mesopelagisk småfisk. Anslagene på hvor mye som finnes, går helt opp mot tusen millioner tonn – ti gigatonn. Det tilsvarer 100 ganger den årlige fangsten av fisk globalt, sier Quintela. 

Narret ubåtjegere

Mesopelagisk fisk lever dypt nede om dagen og vandrer opp for å spise dyreplankton om natten. En historie fra 2. verdenskrig illustrerer omfanget av denne forflytningen, som anses å være «den største daglige vandringen av dyr på jorden».

De første som søkte etter fiendtlige ubåter med sonar, oppdaget et fenomen som virket helt uforståelig. Det så ut som om havbunnen beveget seg oppover om kvelden og nedover om morgenen. 

Men «havbunnen» var altså mesopelagisk fisk i hopetall.

Genetisk «utvanning» i åpent hav

Nå er forskere ved HI i gang med å kartlegge den genetiske bestandsstrukturen hos en av de mange artene i «tussmørkets hærskare». 

De fant nesten ingen genetisk variasjon blant nordlig lysprikkfisk fra Nord-Atlanteren. 

Selv om det er flere tusen kilometer fra Labradorbukta til Portugal, hørte nordlig lysprikkfisk i hele dette enorme området til samme genetiske hovedgruppe.

– Det tyder på genetisk utveksling på tvers av vannmassene. Det stemmer godt med at nordlig lysprikkfisk er en dårlig svømmer. Den driver med strømmen, og i det åpne havet er det ikke noen fysiske barrierer som hindrer utveksling av genmateriale over et stort område, sier Quintela.

Lokale bestander i fjordene og i Middelhavet

I Middelhavet, skilt fra Atlanteren av det smale Gibraltarstredet, var genene hos nordisk lysprikkfisk distinkt annerledes enn ute i det åpne havet. Det samme gjaldt i de norske fjordene.

– Mange norske fjorder er dype, men har grunne terskler mot havet. Disse kan fungere som en barriere mot utveksling av gener, og derfor kan vi finne lokale bestander i dypet inne i fjordene, forklarer Quintela.

Forskningen tyder på at også Middelhavet har lokale bestander av nordlig lysprikkfisk.

– Slike lokale bestander har hver sine genetiske kjennetegn og er tilpasset lokale forhold. I Middelhavet ser vi for eksempel vesentlig genetisk forskjell fra øst til vest, sier Quintela, og legger til: 

– De komplekse økosystemene i Det joniske hav og Egeerhavet, med uregelmessige kystlinjer og halvisolerte, dype bassenger, skaper fysiske barrierer som kan hindre genflyt og føre til at populasjoner blir isolert fra hverandre.

En noen populasjoner tilpasset smulere vann?

De genetiske forskjellene mellom nordlig lysprikkfisk fra Middelhavet og fjordene var slående mye mindre enn mellom fisken fra disse to områdene og fra Nord-Atlanteren.

– Vi vet ikke hvorfor det er slik. En hypotese kan være at nordlig lysprikkfisk i Middelhavet og fjordene har gjennomgått en form for genetisk tilpasning til et liv i roligere vann i delvis lukkede vannmasser, sier Quintela.

Viktig art i økosystemet

Selv om mesopelagisk fisk utgjør den største biomassen på kloden, er denne levende ressursen så langt lite utforsket.

– At mesopelagisk fisk er svært viktig for økosystemet, er det likevel liten tvil om. Når den går opp for å beite på krepsdyr, og så vandrer ned igjen, er den med på å flytte karbon ned i dypet. Den er del av en biologisk karbonpumpe som bidrar til å binde CO₂ fra atmosfæren, forklarer Quintela.

Mesopelagisk fisk er et populært byttedyr for større fisk. I kraft av sin tallrikdom og utbredelse er mesopelagisk fisk det viktigste bindeleddet mellom plankton og fisk lenger opp i næringskjeden.

Ser vi spesifikt på nordlig lysprikkfisk, er den viktig som mat for jegere som sjøfugl, blekksprut, sei, laks og makrell. 

Aktuell for kommersielt fiske?

– Mesopelagisk fisk nevnes stadig oftere som en mulig kandidat for kommersielt fiske. Skal det kunne skje på en forsvarlig måte, må vi først forstå de ulike artenes populasjonsgenetiske struktur, sier Quintela.

– Det er nødvendig for å sikre en fremtidig forvaltning som tar hensyn til populasjonsinndeling og unike gytebestander. Ellers risikerer vi å ødelegge bestander som kan være økologisk svært viktige i sine områder, utdyper hun.

Referanse

Quintela, M. m.fl.: "Genetics in the Ocean's Twilight Zone: Population Structure of the Glacier Lanternfish Across Its Distribution Range". Evolutionary Applications 17: e70032. Lenke: https://doi.org/10.1111/eva.70032