Forskningssamarbeidet i Barentshavet møter utfordringer
Havforskere sorterer fangsten fra en bunntrål under et økosystemtokt i Barentshavet i 2018.
Fotograf: Erlend Astad Lorentzen / HavforskningsinstituttetPublisert: 25.03.2025
Kronikken er tidligere publisert i Nordnorsk Debatt torsdag 13.03.2025.
På mandag starter det årlige møtet mellom norske og russiske forskere fra Havforskningsinstituttet og de russiske motpartene PINRO og VNIRO. Gjennom det tre dager lange møtet diskuterer forskerne delte fiskebestander i Barentshavet og grunnlaget for disse, samt praktisk samarbeid.
Barentshavet er et 1,4 millioner km2 stort havområde som er delt mellom Norge og Russland. Forskningssamarbeidet i Barentshavet går tilbake til 1950-årene. Med den moderne havretten og opprettelsen av 200-milssoner på 1970-tallet kom også et utvidet samarbeid om fiskeriforvaltningen. De to kyststatene Norge og Sovjetunionen etablerte en felles fiskerikommisjon til å forvalte de viktigste fiskebestandene: torsk og hyse. Siden er dette utvidet til å omfatte også lodde, uer og blåkveite.
Fiskerikommisjonen møtes årlig og fastsetter fangstkvoter for disse delte bestandene for påfølgende år. Kommisjonen vurderer også tekniske reguleringer som minstemål på fisk, maskevidde i fiskeredskap og begrensninger på når og hvor det kan fiskes. Det er også samarbeid om kontroll for å se til at reguleringene etterleves. Fiskeriforvaltningen i Barentshavet anses generelt som vellykket. De siste par tiårene har man i stor grad klart å holde uttaket av ressurser under kontroll. Høstingsregler og andre reguleringer er basert på vitenskapelige råd og evalueres og forbedres jevnlig.
Økosystembaserte tokt
Med etableringen av fiskerikommisjonen fikk forskningssamarbeidet som går tilbake til 1950-tallet økt betydning. Havforskningsinstituttet (HI) i Norge og det russiske motstykket PINRO i Murmansk i Sovjetunionen spilte hovedrollene her. Over tid har samarbeidet blitt utvidet til å omfatte flere tokt og flere årlige møter, blant annet i tilknytning til møtene i fiskerikommisjonen. Omleggingen til økosystembaserte tokt fra 2004, der flere skip fra begge land opererer samtidig, har vært spesielt viktig.
Samarbeidet har skjedd dels direkte mellom HI og PINRO, dels via Det internasjonale rådet for havforskning (ICES). Gjennom en egen arbeidsgruppe for arktiske fiskerier har data og metoder fra norske og russiske forskningsmiljøer blitt undergitt en internasjonal vurdering og resultert i årlige vitenskapelige råd fra ICES til de to kyststatene om forvaltningstiltak for de delte bestandene.
Samarbeid møter utfordringer
Den russiske anneksjonen av Krym og invasjonen i Donbas i 2014 ble møtt med en rekke sanksjoner fra vestlige land. For fiskeriforvaltningen i Barentshavet fikk ikke dette konsekvenser. Men samtidig pågikk omfattende reformer i det russiske statsapparatet med sikte på å styrke sentralmakten. En konsekvens av dette var at HI sin samarbeidspartner PINRO ble underlagt det sentrale instituttet VNIRO i Moskva.
Pandemien i 2020-21 bragte utfordringer der blant annet møtevirksomheten var digital og uformelle kontakter og informasjonsutveksling led under dette. Med fullskalainvasjonen i Ukraina i 2022 fulgte ytterligere sanksjoner mot Russland og nå ble også fiskeriforvaltningen direkte berørt. På myndighetsnivå skjer møtene i fiskerikommisjonen nå digitalt uten direkte kontakt mellom delegasjonene. På forskningssiden ble Russland i 2022 suspendert fra samarbeidet i ICES, og i fjor kunngjorde russiske myndigheter at Russland melder seg ut av organisasjonen.
Den vitenskapelige rådgivningen til kommisjonen skjer nå i et felles arbeid mellom HI og VNIRO, som er mer begrenset enn tidligere. Man bygger riktignok på prinsippene fra ICES, men uten den forankringen dette innebærer. Man etterstreber at den vitenskapelige rådgivningen skal være like god som før og man har etablert rutiner for dette.
Nivået på HI sin forskningsinnsats i Barentshavet ligger som før på rundt 200 millioner kroner i året og innebærer en omfattende virksomhet innen innsamling og analyse av data om fiskebestander og økosystem.
Hva skjer fremover?
Parallelt med begrensningen av fiskerisamarbeidet har også kvotene på sentrale fiskeslag vært fallende. Dette er i tråd med vitenskapelige råd og høstingsreglene som har vært gjeldende i mer enn 20 år. Tilstanden for de delte bestandene i Barentshavet er nå under historisk langtidsgjennomsnitt. Bakgrunnen er en komplisert sammenheng mellom naturlige svingninger, effekter av klimaendringer og økt fiskeritrykk.
Når det gjelder nordøstarktisk torsk (skrei), har bestanden ikke hatt god rekruttering, det vil si god tilførsel av yngre individer til den voksne bestanden, de siste 15 årene. Dette på tross av at gytebestanden var på et historisk høydepunkt i 2014 med en totalkvote på 1 millioner tonn. Kvoten for 2025 er 340 tusen tonn.
Det er ikke utsikter til snarlig økning i kvotenivåene og fortsatt samarbeid om vitenskapelig rådgivning til fiskerikommisjonen vil være viktig for gjenoppbyggingen av bestanden. Men avstanden til VNIRO i Moskva er lengre enn til PINRO i Murmansk, og praktiske begrensninger og fraværet av fysiske møter medfører slitasje på samarbeidet.