Tema: Styela clava – lærsekkdyr

Siden 1990-tallet har arten spredd seg til noen lokaliteter i Skagerrak og til Hordaland. Det er mye av den på Bømlo i Sunnhordland, og den har trolig spredd seg dit med fritidsbåter fra Rogaland. I juni 2018 fant vi lærsekkdyr også i en liten havn på Vigra ved Ålesund, og arten vil med stor sannsynlighet spre seg videre i området.

Konsekvenser av etableringen

Vi har foreløpig liten kunnskap om hva slags effekter lærsekkdyr kan ha på lokale økosystemer i Norge. Til nå er arten mest funnet på kunstig substrat som flytebrygger, tau og lignende. I Bømlo-området er den observert på naturlig substrat (bergvegger, stein på sandbunn osv.). Den trives godt i Sør-Norge der sommertemperaturene lett kommer over 15 °C, noe som er nødvendig for at arten skal formere seg. Der den trives godt, kan man finne tettheter på 1500 dyr per m², de kan dermed utkonkurrere andre lokale arter. I Tjongspollen på Bømlo, som har høyere temperaturer enn sjøen utenfor, finnes arten nå i store mengder. Styela clava kan ha negative konsekvenser for skjelldyrkere, da den kan vokse i store mengder på skjell, dyrkekasser for skjell og tauverk.

I det viktige blåskjellområdet på Prince Edward Island i Canada har etableringen av denne arten ført til en markant nedgang i produksjonen. Sekkdyr konkurrerer med skjellene om mat og reduserer vanngjennomstrømmingen i anlegget. Fjerning av sekkdyr/sjøpunger fører til store ekstrakostnader for dyrkerne, og dyrene inneholder i tillegg en gift som kan føre til pusteproblemer for mennesker dersom fjerning av dem utføres under dårlige ventilasjonsforhold.

Vi har ikke fått rapporter fra norske anlegg om unormalt store problemer med begroing av sekkdyr. Vi oppfordrer likevel skjelldyrkere til å sjekke om de har denne arten på anleggene sine, og ta kontakt dersom de finner den.

Kan spre seg mer

Styela clava har liten naturlig spredningsevne siden larvene slår seg ned i nærheten av mordyret i løpet av 24 timer. Den raske spredningen verden over har derfor skjedd ved hjelp av menneskelig aktivitet. Begroing på fritidsbåter, skjell og andre marine redskaper er den mest sannsynlige spredningsveien.

Selv om Styela clava har liten evne til å spre seg naturlig over større områder, vil den sannsynligvis spres videre fra havn til havn med båter og annet utstyr. Dette er observert i andre deler av verden.

Lett å gjenkjenne

Styela clava er ganske lett å kjenne igjen på de stripete sifonene (blåserør, trakter) og den knudrete overflaten på øverste del av dyret. De voksne individene har også en tydelig stilk, og kan bli opptil 20 cm lange. Det finnes ingen norske arter den kan forveksles med.

Introdusert jorda rundt

Styela clava har sitt opphav i det nordlige Stillehavet. Arten ble registrert første gang i Europa i 1953 da den ble oppdaget på De britiske øyer. Trolig kom den dit med krigsskip som hadde deltatt i Koreakrigen. I ettertid har arten spredd seg langs den europeiske kysten, og den er også introdusert til USA, Canada, New Zealand og Australia. I 1978 ble den registrert i Danmark, og nå er den ganske vanlig i Limfjorden og i Kattegat.