Arter

Andeskjell er et krepsdyr som fester seg til drivgods eller båter. Dyret lever i Middelhavet, Atlanterhavet og Nordsjøen. Det kan også finnes i Østersjøen, og det er funnet eksemplar på Spitsbergen og Grønland.

Blekksprut er en svært gammel dyregruppe som har eksistert i 500 millioner år. De er bløtdyr (Mollusca), og tilhører samme gruppe som muslinger og snegl, selv om likheten med slektningene ikke alltid er like innlysende.

Bløtkoraller er den mest tallrike gruppen av koraller. De fleste lever i varmere farvann. Mange vokser på de store tropiske korallrevene innimellom steinkorallene. Her i Norge har vi bare noen få representanter.

Blåhvalen er verdens største dyr, selv når vi regner med de kjempestore dinosaurene som døde ut for mer enn 60 millioner år siden. De største blåhvalene som ble fanget i Antarktis var inntil 32,6 meter lange og kunne veie inntil 190 tonn.

Blåkveita er en flatfisk. Den ligner atlantisk kveite, men blindsiden er pigmentert og er bare litt lysere enn øyesiden. Blåkveita har et aktivt levesett med migrasjoner både vertikalt og horisontalt, men forekommer sjelden i vann varmere enn ca. 4 ^oC. Den er en langlivet art som kun tåler lav beskatning.

Blålange har stått på den norske rødlisten som truet (EN endangered) siden 2006. I 2009 ble det innført forbud mot direkte fiske og en bifangstgrense på 10 % innblanding av blålange. Dette forbudet gjelder for alle.

Blåskjell er utbredt langs hele norskekysten. De største forekomstene finnes nord til Trondheimsfjorden, i beskyttede områder og i fjordstrøk med påvirkning av brakkvann.

Breiflabben er ein ettertrakta matfisk, og han er vanleg langs heile norskekysten. Han kan bli to meter lang og inntil 60 kg.

Brennmaneten er verdens største polyppdyr. Den kan bli opptil to meter i diameter og ha 30 meter lange tråder.

Brisling er ein stimfisk som lever pelagisk. Den finst sjeldan djupare enn 150 meter. Det er fleire bestander av brisling: brisling i Nordsjøen og Skagerrak–Kattegat, og kyst- og fjordbrisling.

Brosme er en bunnlevende art som foretrekker steinbunn på kontinentalsokkelen og -skråningen fra 100 til 1000 meter. Den lever sitt voksne liv i relativt dype områder, men ungfisk kan påtreffes ganske grunt.

Brugden er en haiart som lever i nokså varme havområder. Den finnes både på den sørlige og nordlige halvkule. Brugden vokser langsomt, men kan bli mer enn 13 meter lang og veie opptil 19 tonn! Den er dermed den nest største fiskearten på kloden, etter hvalhaien, som også er en planktonspisende bruskfisk. 

Finnhvalene finnes i alle verdenshav, og lokale populasjoner finnes til og med i Middelhavet. På den sydlige halvkule blir finnhvalene om lag 26 meter (hunner) og 25 meter (hanner). De blir noe kortere på den nordlige halvkule, og veier fra 60–80 tonn i sør og 40–50 tonn i nord.

Flatøsters er en delikatesse, og du finner den fra like under tidevannssonen og ned til noen få meters dyp. Flatøsters finnes i Svartehavet, Middelhavet, ved kysten av Marokko og nordover langs de europeiske kyster nord til Trøndelag. 

Grisetang er en brunalge som skaper artsrike samfunn i fjæra langs norskekysten.

Grønlandsselen lever i de arktiske delene av Nord-Atlanteren, først og fremst i områder hvor det finnes drivis. Deler av året kan man også støte på dyrene i åpent farvann.

Gråhaien er en relativt liten hai på opptil 2 m som oppdages i sørvestlige deler av landet. Den minner om pigghå, men mangler pigger foran ryggfinnene.

Haneskjell er et sub-arktisk skjell med sirkumpolar utbredelse, og det lever hovedsakelig i kalde, strømrike vannmasser på dybder mellom 10 og 100 meter. Langs norskekysten finnes det fra Nordland og nordover, samt i enkelte poller på Vestlandet med lavere vanntemperatur.

Havedderkopp har lenge blitt regnet som et leddyr (Arthropoda), men systematisk er det noe uenighet angående plasseringen av dem. De er marine, og finnes i alle verdens hav og ved begge polene. Pycnogonida betyr ”med mange knær”, og henspeiler på de mange segmentene beina er satt sammen av.

Havert er en selart som er lett kjennelig med sitt hestelignende hode og sin lange snute. Den er utbredt på begge sider av Nord-Atlanteren. Langs norskekysten finnes den i varierende tetthet på de ytterste og mest værharde holmer og skjær fra Rogaland til Finnmark.

Havmus (Chimaera monstrosa) er den eneste norske arten i havmusfamilien. Sammen med to andre familier utgjør de én av to klasser av bruskfisk (Holocephali). Den andre klassen (Elasmobranchii) inneholder haiene og skatene.

Den japanske sjøpungen kan være ødeleggende for dyr og alger på havbunnen.

Stor havnål er ein beinfisk i nålefiskfamilien. Arten førekjem på grunt vatn frå Nord-Noreg til Azorane og er den største nålefisken i våre farvatn.

Hestmakrell er en god matfisk som er spesielt ettertraktet i Asia. Den kalles også taggmakrell, fordi den har 70–80 taggete skjell langs sidelinjen.

Sjøtre, sjøbusk og risengrynskorall er de mest kjente artene i denne gruppen. Både forskere, dykkere og fiskere kjenner til disse artene. Hornkorallene har ofte flotte farger og kan bli ganske store, de er derfor lette å oppdage for dykkere. Fiskere får dem ofte som bifangst på liner og garn.

Amerikansk hummer (Homarus americanus) er en fremmed og uønsket art i Norge. Det er funnet seksten amerikanske hummere i Norge fra 1999 til og med 2006.

Hummeren i norske farvann lever langs kysten fra svenskegrensen til Trøndelag, og sporadisk i Nordland. Man finner den vanligvis fra 5 til 40 meters dyp.

Hvalåte er et bløtdyr som lever fritt i vannmassene som plankton. Arten er vanlig i alle våre havområder og en viktig komponent i næringskjeden, både som rovdyr på plankton og som mat for fugl og fisk.

Hvithvalen sammen med narhval utgjør familien Monodontidae. Begge er middels store tannhvaler som lever i arktiske farvann.

Hvitting er en torskefisk som har fått navn etter sitt hvite kjøtt. Den har en mørk flekk ved brystfinnen og en svakt buet sidelinje. Den er sølvglinsende og har hvit buk. Voksne individer mangler skjeggtråd.

Hysa er lett kjennelig på den svarte flekken under den fremste ryggfinnen. Det finnes flere bestander av hyse i norske farvann. Her kan du lese om nordøstarktisk hyse og hyse i Nordsjøen, Skagerrak og Kattegat.

Håbrann er vår største hurtigsvømmende rovhai, i samme familie som den sørlige fryktede hvithaien. Den er utbredt langs det meste av norskekysten og i andre nordlige farvann. Andre haiarter i norske farvann er pigghå, svarthå, hågjel, håkjerring og brugde.

Hågjel (Galeus melastomus) er en liten dypvanns kattehai (Pentanchidae) som er relativt tallrik langs det meste av norskekysten.

Håkjerring er en stor rovhai, større enn sine fryktede slektninger hvithaien og hammerhaien. Mens de sistnevnte er sørlige arter, er håkjerring utbredt langs det meste av norskekysten og i andre nordlige farvann. De vanligste haiartene i norske farvann er pigghå, svarthå, hågjel, håbrann og brugde.

Stort kamskjell er utbredt langs kysten av det nordøstlige Atlanterhavet, fra Den iberiske halvøy i syd til Vestfjorden i nord. Skjellet finnes fra like under tidevannssonen og ned til mer enn 100 meters dyp. I norske farvann er de største forekomstene registrert på dyp mellom 5 og 30 meter i Trøndelagsfylkene og Nordland.

Klappmyss er en selart som er utbredt i de arktiske delene av Nord-Atlanteren. De voksne dyrene samles i konsentrasjoner på drivisen i kasteperioden i mars. Ungene blir født der og oppholder seg på isen under dieperioden, som varer i fire til fem dager.

Knølhvalene skiller seg ut fra de andre hvalene i finnhvalfamilien på grunn av sine ekstremt lange brystfinner (en tredjedel av kroppslengden), pukkel på ryggen og vortelignende utvekster på over- og underkjeven. Slektsnavnet Megaptera er av gresk opprinnelse og betyr ”storvinget” (mega = stor; ptera = vinge). Det henviser selvsagt til de lange brystfinnene.

Kolmula (Micromesistius poutassou) er en liten torskefisk som hovedsakelig holder til i Nordøst-Atlanteren og i Middelhavet. Den er en av de mest tallrike fiskebestander i de midterste vannlagene i Nordøst-Atlanteren. Arten er mest alminnelig på 100–600 meters dyp, men den kan også svømme nær overflaten i sammenheng med døgnlige vertikale vandringer. På grunt vann kan arten svømme nær bunnen.

Kongekrabben er én av fem arter i samme slekt. Tre av artene finnes i det nordlige Stillehavet og Beringhavet, mens to lever utenfor kysten av California. Kongekrabben er den eneste arten i Barentshavet.

Kongsnegl er en ganske stor og lett gjenkjennelig snegl som er svært vanlig langs hele norskekysten, og ellers vidt utbredt i Nord-Atlanteren. Skallet er lyst og spiralsnodd med bølgete riller. 

Krill er et lite rekelignende krepsdyr som finnes i alle verdenshav. Totalt finnes det 85 krillarter. Noen tallrike arter lever også i våre farvann og er viktig mat for fisk, fugl og sjøpattedyr. Vi omtaler arktisk krill og antarktisk krill.

Krill er et lite rekelignende krepsdyr som finnes i alle verdenshav. Totalt finnes det 85 krillarter. Noen av dem lever også i våre farvann og er viktig mat for fisk, fugl og sjøpattedyr. Vi omtaler nordlig krill og antarktisk krill.

Det er registrert ca. 1000 arter kråkeboller i verden, hvorav 16 arter i Norge. De to vanligste hos oss er den røde og den grønne.

Atlantisk kveite er den største beinfisken i våre farvann. Den har grå øyeside og hvit blindside, og det er usikkert hvor stor den kan bli. Det har blitt fanget kveiteeksemplarer på 350 kilo og 3,60 meter.

Det finnes flere bestander av kysttorsk langs kysten fra Stad til russegrensen. Forvaltningsmessig skilles det mellom kysttorsk fra 62–67°N (Stad til Helgelandskysten) og nord for 67°N (Vestfjorden til russergrensa).

Genetiske studier har vist at det finnes flere bestander av kysttorsk fra svenskegrensen til Stad.

Det finnes flere typer laks, og arten vi tradisjonelt har i Norge er atlantisk laks. 

Pukkellaksen hører opprinnelig hjemme i Stillehavet. Den er uønsket i norsk natur.

Lakselus er den vanligste parasitten på oppdrettslaks, og det største sykdomsproblemet i næringen. Overvåking av lakselus viser at omfanget øker, og at lusen i mange tilfeller er blitt resistent mot behandlingsmetoder som orale midler og badebehandlinger.

Lange er en langstrakt torskefisk som finnes på hard bunn eller sandbunn med store steiner i varme, relativt dype områder på kontinentalsokkelen, på bankene og i fjordene fra Biscaya til Island, i Skagerrak og Kattegat og i det sørvestlige Barentshavet.

Det er seks arter av leppefisk i norske farvann. De mest tallrike er bergnebb og grønngylt. Berggylt, grasgylt og rødnebb/blåstål er mindre tallrike. Forholdet mellom disse artene varierer en hel del langs kysten. Leppefisk blir brukt som rensefisk i oppdrett. 

Lodda er ein liten pelagisk fisk med utbreiing i polare og subpolare strok på den nordlege halvkula. Lodda er ein typisk pelagisk stimfisk som lever av planktonorganismar og er eit viktig bytte for rovdyr høgare oppe i næringskjeda, særleg torsk. Lodda i Barentshavet er eingongsgytar, dvs. at ho døyr like etter gyting.

Lodde er ein pelagisk stimfisk. Det er fleire loddbestandar på den nordlege halvkula. Vi omtalar lodde i Barentshavet og lodde ved Island, Aust-Grønland og Jan Mayen (IGJM). Lodda vert kjønnsmoden 3–4 år gamal. Ho blir sjeldan meir enn 20 cm lang og eldre enn 5 år.

Lyren tilhører torskefamilien. Den ligner sei, men har underbitt og en mørk sidelinje som buer nedover. Lyr foretrekker kystnære habitater i 40–100 meters dybde med steinete havbunn, og er derfor er en vanlig art i fritidsfisket.

Lysing er en bunnfisk som finnes på mellom 30 og 600 meters dybde i fjorder og åpent hav. Utbredelsen av arten strekker seg fra Mauritania i Nord-Afrika, nordover til Island og østover til Nord-Norge, og inkluderer Middelhavet og Nordsjøen.

Makrell er en hurtigsvømmende, pelagisk stimfisk som kan vandre over store områder. I Atlanterhavet er makrell utbredt fra Nord-Afrika og helt nord til ca. 78°N, inkludert lave konsentrasjoner i Middelhavet, Svartehavet, Østersjøen og Skagerrak.

Makrellstørje er den største tunfiskarten og en av de største beinfiskene på kloden. Den har sin utbredelse over hele Nord-Atlanteren og Middelhavet.

Dyrene vi vanligvis kaller maneter hører til de to dyrerekkene «nesledyr» (Cnidaria) og «kammaneter» (Ctenophora). Disse to rekkene er ikke slekt, og har kun til felles at de har en kropp som består av minst 90 % vann. 

Nise er en liten tannhval på ca. halvannen meter. Den har fått navn etter et gammelt norrønt ord for å nyse, noe som henspeiler på lyden av blåsten når nisene kommer til overflaten for å puste. 

Niøyene hører til gruppen kjeveløse fisk / rundmunner. Dette er en av de mest primitive formene av dyr vi kaller fisk.

Nordsjøsild er ein pelagisk stimfisk som finst i Nordsjøen, Skagerrak og Kattegat. Det er både haust-, vinter- og vårgytande sild i området, men den haustgytande nordsjøsilda dominerer.

Sild er en pelagisk fisk som svømmer i stim i de frie vannmassene. Den hører til den atlantoskandiske sildestammen sammen med to andre bestander, islandsk sommergytende og islandsk vårgytende sild.

Perlesnormanet er ei kolonimanet med sterk neslegift.

Pigghå er en av de vanligste haiartene i norske farvann.

Plankton deles inn i to hovedgrupper: planteplankton (også kalt plankton, planktonalger og algeplankton) og dyreplankton (også kalt zooplankton).

Planteplankton er mikroskopiske, encellede organismer som svever fritt i vannmassene. De har liten egenbevegelse og er avhengig av vind og havstrømmer for å forflytte seg over større avstander. 

Polartorsk er ein pelagisk eller semipelagisk fisk, dvs. at han lever i dei frie vassmassane, men er oftast fordelt ned mot botnen, gjerne i svært tette konsentrasjonar. Han livnærer seg av planktonorganismar, men har ikkje gjellegitter slik til dømes sildefiskar har, så større plankton utgjer mesteparten av føda. 

Calanus finmarchicus, eller raudåte som den kalles på norsk, er en sentral planktonorganisme i økosystemet Norskehavet, hvor den utgjør hovedmengden av dyreplanktonet. Raudåta beiter på planteplankton, mens den selv er viktig som byttedyr for fiskelarver og voksen pelagisk fisk som sild og makrell.

Dypvannsreke, eller Pandalus borealis på latin, er den viktigste skalldyrressursen i Nord-Atlanteren, med et fiskeri på omkring 250 000–400 000 tonn årlig.

Med ”kyst- og fjordreke” mener vi her den delen av rekebestanden som utnyttes som ressurs av kystfiskeflåten som opererer innenfor 12-milsgrensen.

Dypvannsreke, eller Pandalus borealis på latin, er den viktigste skalldyrressursen i Nord-Atlanteren, med et fiskeri på omkring 250 000–400 000 tonn årlig. 

Rognkjeks (hunn) og rognkall (hann) har en rund, klumpete fasong, og forveksles dermed ikke med andre arter. Mellom brystfinnene har den en kraftig sugeskive.

Rødspette er en flyndrefisk som finnes i det østlige Atlanterhavet fra Barentshavet i nord og sørover til Middelhavet og nordvestkysten av Afrika.

Sei finst berre i Nord-Atlanteren. I den vestlege delen er det ei lita stamme på grensa mellom Canada og USA. Seien i det nordaustlege Atlanterhavet vert delt i seks bestandar med hovudområde vest av Irland, vest av Skottland, ved Færøyane, ved Island, i Nordsjøen og på norskekysten nord for 62˚N.

Sei tilhøyrer torskefamilien. Vi finn han både i dei frie vassvoluma og ved botnen, frå 0 til 600 meter. Ungsei står ofte i stim i dei øvste vasslaga, medan eldre fisk går djupare. Seien kan vandre langt i jakt på føde.

Sjøfjær er et koralldyr som lever på bløt bunn. De kan vokse fra 10 meter og ned til flere tusen meters dybde, avhengig av art. Noen steder kan de stå såpass tett og mange sammen at det betegnes som en egen naturtype – sjøfjærebunn. En slik sjøfjærebunn kan domineres av forskjellige arter, avhengig av bunntype og dyp.

Sjøstjernene tilhører klassen Asteroidea, som sammen med klassene slangestjerner (Ophiuroidea), sjøpiggsvin (Echinoidea), sjøpølser (Holothuroidea) og sjøliljer (Crinoidea) utgjør dyrerekken (phylum) pigghuder (Echinodermata).

Skater og rokker er bunnfisk som tilhører gruppen bruskfisk. De finnes ofte på grunt vann, men noen arter forekommer på store dyp. Som navnet sier, har de et skjelett av brusk istedenfor bein, en egenskap de deler med andre haier og havmus.

Sjøkreps finnes i Middelhavet og i Nordøst-Atlanteren, fra Marokko til Troms, og rundt Island og Storbritannia.

Skolest tilhører skolestfamilien som igjen hører til under ordenen Gadiformes (samme orden som torskefiskene). Den har butt kroppsform med en lang og spiss hale; store øyne og kraftige skjell på hele kroppen. 

Småflekket rødhai (Scyliorhinus canicula) er én av to norske arter i rødhaifamilien. Den har en karakteristisk kroppsform og farge, med huden dekket av små og mørke flekker.
 

Snøkrabben ble funnet for første gang i Barentshavet i 1996.

Spekkhoggeren er den største arten i delfinfamilien (Delphinidae). Med den høye ryggfinnen og det tydelige mønsteret med hvit bukside, hvit flekk bak øyet og et grått salmerke på en ellers sort kropp, er spekkhoggerne lett gjenkjennelige.

Spermhvalen er den største av tannhvalene. Den er mørk gråfarget, og hodet utgjør over tredjeparten av hele kroppslengden. Spermhvalen er totalfredet i Norge.

Kvitnos og kvitskjeving omtales i dagligtale som springere. Det er fordi mange av artene i delfinfamilien ligner hverandre, også i atferd. De kan være vanskelig å skille fra hverandre når en ikke har dem på nært hold.

Vi har tre steinbitartar i norske farvatn: blåsteinbit (Anarhichas denticulatus), flekksteinbit (A. minor) og gråsteinbit (A. lupus). Barentshavet er det viktigaste utbreiingsområdet for flekksteinbit og blåsteinbit, mens gråsteinbit har ei mykje vidare utbreiing langs heile norskekysten og i Nordsjøen.

Havert og steinkobbe betegnes som kystsel. De lever året rundt i kolonier spredt langs norskekysten og gjennomfører hele sin livssyklus ved kysten.

Tre av de mer kjente steinkorallene i våre områder heter øyekorall, sikksakkorall og begerkorall. Steinkorallene vokser som kolonier med mange polypphoder eller alene (solitært) med bare ett polypphode, akkurat som en sjørose. 

Stillehavsøstersen (Crassostrea gigas) skilles fra den europeiske flatøstersen på form og skallstruktur. Mens flatøstersen er rund og ganske flat, er stillehavsøstersen vanligvis mer langstrakt i formen, med dypere underskall og en kraftig, bølget overflate med grov flakstruktur.

Stortare (Laminaria hyperborea) er vår viktigste marine makroalge, og Norge har Europas største bestander av denne arten.

Den tilpasningsdyktige strandkrabben har spredd seg til fem andre verdensdeler.

Stripet pelamide (Sarda sarda), også kalt Atlantic bonito på engelsk, er en makrell-liknende fisk i makrellfamilien (Scombridae). Den har karakteristiske striper på skrå framover langs kroppen. Den kan bli om lag 5 år gammel, 90 cm lang og veie 11 kg.

Det asiatiske lærsekkdyret Styela clava etablerte seg i Rogaland på 1990-tallet. Denne introduserte arten kan vokse i tettheter på 500–1500 dyr per m² der den trives godt, og kan utkonkurrere lokale arter.

Det finnes flere haiarter i norske farvann. De vanligste er pigghå, svarthå, hågjel, håkjerring, håbrann og brugde. Svarthå er den minste og en av de mest tallrike haier i norske farvann. Svarthå har den fascinerende egenskapen at den kan produsere lys fra lysorganer på buken, en tilpasning til livet i dypet.

Sverdfisk er en fascinerende skapning og en av de fiskene som vandrer mest i løpet av et år. Den kan svømme helt fra Sør-Afrika til Norge i løpet av én sesong. Det er gjort 36 observasjoner av sverdfisk i Norge i løpet av de siste 50 årene, hvor halvparten er gjort de siste 15 årene.

Tanglopper er en svært tallrik dyregruppe som lever fra fjæra og ned i dyphavet. På latin heter de amphipoder, som betyr motstående bein. Sammen med tanglus, pungreker og kommakreps hører de hjemme i den store krepsdyrgruppen peracarider. 

Taskekrabbe er en viktig kommersiell krabbeart med et stort utbredelsesområde fra Marokko og Middelhavet i sør til Norge i nord. I Norge finnes taskekrabben i betydelige mengder langs kysten, fra Skagerrak i sør helt nord til Troms, med sporadisk forekomst til Nordkapp. 

Tobis er et samlebegrep for flere arter innen silfamilien. Havsilen er den mest vanlige og den viktigste i fiskeriet i Nordsjøen.

Skreien er verdens største torskebestanden, med viktigste gytefelt i Lofoten og Vesterålen.

Torsken i Nordsjøen er ganske stedbunden, og vi regner med at det finnes flere lokale stammer med gytefelter bl.a. i Den engelske kanal, ved Dogger og langs skotskekysten. Det er imidlertid ingen klare grenser mellom disse stammene, og gyting kan forekomme over hele Nordsjøen.

Trollkrabben er ikke en kommersiell art, og det er muligens grunnen til at artens biologi er lite kjent sammenlignet med andre krabber. 

Tøffelsneglen kom til Europa med importert østers fra Nord-Amerika i 1872, og ble første gang registrert i Norge i 1958. Arten er relativt sjelden i Norge, og spredte individ har vært funnet på strekningen Oslofjorden til Rogaland.

Det finst fleire arter av uer: vanleg uer (Sebastes norvegicus), snabeluer (Sebastes mentella) og lusuer (Sebastes viviparus). Vi omtaler dei to første. I tillegg har vi ein eigen bestand pelagisk snabeluer i Irmingerhavet. Den er samansett av to pelagiske bestandar som med ei viss overlapping i stor grad er åtskilde på djup.

Vassild er en beinfisk som tilhører vassildfamilien. Den har store øyne og en langstrakt, sølvblank kropp med store skjell og godt synlige muskelsegment. Vassilda er en bentopelagisk art og den fins i særlig store konsentrasjoner i dyp på sokkelen utenfor Midt-Norge. 

Vågehvalen finnes i alle verdenshav og er den minste av bardehvalene i finnhvalgruppen. På den nordlige halvkule er vågehvalene mørke på ryggen med en lysere, nesten hvitaktig bukside. Brystfinnen har et tydelig hvitt bånd, og bardene er hvitaktige. Vågehvalene blir inntil 10 meter lange, hunnene er noe lengre enn hannene.

Aure/ørret (Salmo trutta L.) er en fisk i laksefamilien og den fiskearten som har størst utbredelse i Norge. Navnet "aure" har norrønt opphav og betyr "den som rir eller farer frem over grusbunnen".

Øyepål er en av våre minste, men mest tallrike torskefisk. Den er kortlevd og lever i dyp fra 50 til 250 meter.

Det er rundt 19 arter ål i verden. Ål i Norge hører til den felles europeiske bestanden (Anguilla anguilla) som gyter i Sargassohavet på den andre siden av Atlanteren.

Jevnlig hører vi at utbyggingstiltak i kystsonen må revurderes på grunn av ålegras. Her er grunnene til at den lille blomsterplanten er så viktig for livet i havet.