Tema: Otolitter / øresteiner

Gunnar Rollefsen (Havforskningsinstituttets direktør 1948–1969) var en av foregangsmennene på dette feltet. Han fant ut at otolitter gav mer presis informasjon om torskens alder, tidspunkt for kjønnsmodning og antall ganger den hadde gytt, enn fiskeskjell som forskerne hadde brukt til da, og bildene han tok av ulike typer av torskeotolitter i 1933 er like gode som om de skulle vært tatt i dag.

Alderen på fisken ut fra øresteinene (og fiskeskjell) fastsettes omtrent som man leser årringer på et tre. Torsk som lever oppunder iskanten har kort avstand mellom «årringene», mens den vokser fortere i varmere vann. Fisk som har vokst dårlig på grunn av lite mat, vil på samme måte ha kortere avstand mellom årringene enn fisk med tilgang på mer mat, som vokser raskere. Ved å måle avstanden mellom årringene, kan en bestemme fiskens størrelse ved ulike aldre og beregne veksten.

Å vite alderen på fisk er avgjørende for Havforskningsinstituttet. Totalt leses det ca. 100 000 otolitter/skjell per år. Noe av arbeidet blir gjort på tokt, men over halvparten blir gjort på laboratoriene våre (Alderslab/Otolittlab mfl.).

1/2

Øresteinens form og størrelse varierer fra fisk til fisk

For bunnfiskartene (torsk, hyse og sei) leses det ca. 50 000 otolitter per år. For torsk skiller vi på kysttorsk eller skrei (i Barentshavet) og nordsjøtorsk. I tillegg leses hvitting, lyr, øyepål, tobis og rødspette, men ikke så store mengder av hver art. Vi leser også kveite og leppefisk (bergnebb, grasgylt, grønngylt og berggylt). Otolittene leses hele innstøpte, eller knekkes, kuttes eller pusses tynne.

1/3

For pelagiske arter leses otolitter fra nordsjøsild, brisling, lodde og makrell. Otolittene fra disse artene er veldig små og støpes derfor inn på brett før lesing. Andre otolitter (bl.a. kolmule og hestmakrell) leses hele, knekkes, kuttes eller pusses tynne. Ved hjelp av en kuttemaskin lager vi snitt for å kunne se alderen bedre. For sild leser vi også dagsoner, da pusses otolitten tynn for å se den. På norsk vårgytende sild leses alderen i skjellene, det samme for laks.

Innen dyphavsarter leses alder på uer, blåkveite, vassild, kveite, bruskfisk og sel. For alderslesing av de to sistnevnte brukes f.eks. pigger fra pigghå og tenner fra sel. Prøvene behandles forskjellig avhengig av art, f.eks. farging, brenning av otolitter og saging/innstøping med epoxy (kunstharpiks). 

Noen av otolittene er vanskeligere å tolke – dette gjelder spesielt fisk med lang levealder, som uer, men også torsk og hyse kan være vanskelige, da de har mange falske soner som kun et trenet øye kan vurdere om det skal telles med eller ikke. Å bli en god aldersleser krever både lang opplæring og erfaring. Siden Norge og Russland forvalter samme bestander, utveksler Havforskningsinstituttet og det russiske havforskningsinstituttet PINRO/VNIRO årlig 400 torske- og hyseotolitter for alderslesing. Også lodde blir utvekslet og samlest med russiske alderslesere. Annethvert år møtes aldersleserne og gjennomgår otolittene for å komme til en enighet om de vanskeligste otolittene. 

Disse arbeidsgruppene/workshopene er utrolig viktige for kvaliteten av alderslesingen av otolitter (spesielt fra lodde, torsk og hyse i Barentshavet). Vi gjør forsøk med å få til automatisk billedanalyse av otolitter (maskinlæring), men det vil aldri kunne erstatte kvalifiserte og samleste alderslesere, da de får med seg endringer i otolitten som skjer over tid. Dette må en maskin læres opp til å forstå.

Internasjonale samlesinger og workshops arrangeres også av ICES for å sammenligne alderslesing mellom landene som leverer data til bestandsberegning (assessment) for de forskjellige arter. Dette er viktig for å sikre at alle opprettholder høy standard i alderslesingen og at alle har samme forståelse for øresteinens sonering.