Andre samlerapport: velferd for triploid laks i Nord-Norge

Høsten 2014 fikk NRS Farming AS og Wilsgård Fiskeoppdrett AS tildelt «grønne tillatelser» for oppdrett av steril laks i Troms og i Finnmark. Disse tillatelsene krevde at det blant annet skulle brukes smolt over 100 g, luseskjørt rundt merdene, «rømningssikre»-nøter, rensefisk og steril laks. Per i dag er det bare triploid laks som er kommersielt tilgjengelig som steril oppdrettslaks, og bruk av triploid oppdrettslaks anses som et miljøtiltak for å beskytte ville laksestammer mot innblanding av gener fra oppdrettslaks.

Laks triploidiseres ved at rognen utsettes for høyt trykk rett etter befruktning. Trykket gjør at det ene kromosomsettet fra moren som normalt skilles ut av egget etter befruktning blir værende i egget, og dermed forblir som en del av genomet. Ved triploidisering får eggene dermed tre kromosomsett, to fra mor og ett fra far. Normal diploid laks har ett fra hver av foreldrene. Dessverre knyttes det flere velferdsutfordringer til triploid laks, som forhøyet forekomst av deformiteter og katarakt. Forsøk tidlig på 2010-tallet viste imidlertid at dette kan motvirkes ved å inkubere eggene ved lavere temperatur (6°C) og ved å tilsette mer fosfor og histidin til fôret. Disse forsøkene viste også at risikoen for katarakt økte ved høye sjøvannstemperaturer, at triploid laks hadde høyere appetitt enn diploid laks ved lave temperaturer (<12 °C) og lavere appetitt ved høye temperaturer (>12 °C) i sjøvann.

Det var imidlertid flere kritiske røster mot kommersiell produksjon av triploid laks både fra næringen og fra fagmiljøene. Det ble blant annet hevdet at triploid laks kan bli ansett av forbrukerne som genmanipulerte organismer, og at triploid fisk er mindre resistent mot sykdom og parasitter enn diploid laks. I tillegg hadde en studie vist mer antibiotikaresistente bakterier i triploid enn i diploid laks. For å belyse om produksjon av triploid laks tilfredsstilte dokumentasjonskravet til velferdsmessig egnethet i henhold til akvakulturdriftsforskriftens §20, sendte Mattilsynet en bestilling til Havforskningsinstituttet om å vurdere tilgjengelig dokumentasjon med hensyn til dette.  Havforskningsinstituttet svarte at det (per juli 2014) ikke fantes tilstrekkelig erfaringsgrunnlag til å vurdere konsekvensene av fullskala merdproduksjon av triploid laks. Det ble også anbefalt at utsett med triploid laks burde ha økt tilsyn og egne overvåkingsprotokoller for fiskevelferd. Med basis i dette konkluderte Mattilsynet med at all produksjon av triploid laks i grønne tillatelser krevde dispensasjon fra dokumentasjonskravet om at metoden var velferdsmessig forsvarlig. I dispensasjonsvedtakene ble det satt vilkår om at produksjonen i de grønne tillatelsene skulle være med på å danne grunnlag for velferdsdokumentasjon av metoden, slik at dette sammen med annen forskning og uttesting, kunne gi grunnlag for å vurdere om metoden er egnet ut fra hensynet til fiskens velferd. Det ble samtidig satt krav om særskilte protokoller for å overvåke fiskevelferd, særskilte prosedyrer i tilfelle uforutsette hendelser og at hvert utsett måtte ha tillatelse fra Mattilsynet på lokalitetsnivå.

For å dokumentere og analysere velferd til triploid laks i forbindelse med de grønne konsesjonene ble det opprettet et samarbeid mellom MarinHelse AS, NRS Farming AS, Nor Seafood AS, Wilsgård Fiskeoppdrett AS og Havforskningsinstituttet som uhildet faginstans allerede i 2014, med formell prosjektstart i 2015. Målet med prosjektet var å skaffe datagrunnlag for en velferdsmessig vurdering av oppdrett av triploid laks i Troms og Finnmark og kunne gi råd om hvilke produksjonsformer og lokalitetstyper som eventuelt er best egnet for produksjon av triploid laks. Første samlerapport fra prosjektet kom høsten 2019. Denne første rapporten tok for seg sjøutsettene fra 2014-2017. Noen av de tidlige smoltproduksjonene var kjennetegnet av lav eggkvalitet, sykdom eller andre problemer i settefiskfasen, men dette forbedret seg utover i perioden. For sjøfasen viste dataene at den triploide laksen i mange av tilfellene utviklet sår i vintersesongen med påfølgende høy dødelighet. Dette gjaldt særlig triploid laks som ble satt ut sent om høsten. For de triploide gruppene som ble satt ut i perioden juli-oktober var smitte av Parvicapsula en av de største risikofaktorene for nedsatt velferd. De gruppene av triploid laks som ble satt ut om våren klarte seg imidlertid betydelig bedre og hadde tilsvarende dødelighet som de diploide referansegruppene.

I nåværende rapport presenteres datamaterialet fra 2018 utsettet, mens dataene for 2019 utsettet vil komme i tredje samlerapport høsten 2021 siden noen av disse utsettene fortsatt er i sjø per dags dato. For 2018 utsettet har vi fulgt 8 grupper av triploid laks fordelt på 6 lokaliteter (Tabell 1). For noen av gruppene som ble satt ut var det tilgjengelig grupper med diploid laks på samme lokalitet. Sidene disse gruppene er av ulik avstamming og/eller opprinnelse enn de triploid omtaler vi de som referanser og ikke kontroller. Dette gjenspeiles i gruppebenevningene sammen med lokalitet ved at de får ulikt gruppenummer, f.eks. L15-T3a, L15-T3b, L15-D1, der L15 er lokaliteten, T og D angir ploiditeten, tallet gruppenummeret og ab angir at samme gruppe har blitt satt ut over tid. Gruppenummeret er kun et løpenummer per lokalitet og angir ikke en overordnet gruppering.

En oversikt over tilstandene til fiskegruppene som ble satt ut er gitt i Tabell 2 og 3. I forrige samlerapport ble yersiniose trukket frem som et problem i settefiskfasen. Det kom imidlertid vaksine mot yersiniose i 2016, og etter dette virker yersiniose ikke lenger til å være et stort problem. Imidlertid fikk 2 av 8 triploide grupper og 1 av 9 diploide grupper påvist hemorragisk smolt syndrom (HSS) (Tabell 2). De triploide og diploide gruppene hadde varierende forutsetninger ved utsett, for de diploide var det særlig ulike varianter av ikke-optimal sjøvannstilpasning som skapte utfordringer, mens HSS, gjellelokkforkortelse og finneråte ga noen av de triploide gruppene et ikke-optimalt utgangspunkt (Tabell 2).

I første samlerapport går lokalitetsnummeringen fra 1 til 13.

Lokalitet 14: Denne gruppen (T1) hadde en uvanlig forhistorie, med høy dødelighet ved startfôring og senere utbrudd av hemorragisk smolt syndrom (HSS). Dødeligheten forble høy frem til smoltifisering da fisken ble flyttet til et postsmoltanlegg (kar). Der normaliserte først dødeligheten seg før HSS igjen ble påvist sammen med nyreforandringer.  Fisken ble satt ut på merdlokaliteten i mars ved vanntemperatur lavere enn 3°C. Det ble observert svimere og fisk med skader og små sår som ble infisert med sårbakterier. Dødeligheten var høy til den sank gradvis utover våren med økende sjøtemperaturer. Gjennom hele perioden ble det observert nyreforandringer hos en del av dødfisken og det var også en del dødelighet pga. HSMB første sommer i sjø. Utover høsten forbedret merdbildet seg, men i september ble det påvist klinisk ILA og fisken ble destruert. Akkumulert dødelighet i sjø frem til destruering (6,7 måneder) var 23,3 % i merd 1 og 17,4 % i merd 3.  

Lokalitet 15: To grupper med triploid (T2 og T3) og en gruppe med diploid (D1) laks ble satt ut på lokaliteten våren 2018. Settefiskfasen for T2 og T3 var preget av generelt god vekst og velferd, men noe forøket dødelighet i startfasen, og mot slutten hadde T2 problemer med finneråte og T3 hadde innslag av HSS, gjellebetennelse, gjellelokkforkortelse og underkjevedeformitet. Finneråten forårsaket noe forøket dødelighet ved utsett for T2-fisken og D1-fisken hadde noe forhøyet dødelighet grunnet ufullstendig smoltifisert fisk. Dødeligheten normaliserte seg imidlertid raskt for alle gruppene og var generelt moderat i sjøfasen, men det var nødvendig med mange avlusinger som hver ga kortvarige økt dødelighet for alle grupper.  Avlusingene ga sår og småskader, og det ble også påvist kronisk gjellebetennelse. De triploide gruppene hadde vesentlige høyere innsalg av vintersår i vintersesongene. Det ble også påvist sommersår hos T3-fisken som ga økt dødelighet den første sommeren i sjø, mens T2-fisken fikk økt dødelighet våren 2019 pga. galleblærebetennelse. Totalt akkumulert tap i sjøfasen var 8,7-14,2% hos D1, 11,3-26,4% hos T2 og 10,3-42,4% hos T3.

Lokalitet 16: Det ble satt ut to grupper med triploid laks på lokaliteten våren 2018. Begge gruppene kom fra samme settefiskanlegg, men fra ulik egg-gruppe og med ulik avstamming. Gruppe T2 hadde lav dødelighet og generelt få negative anmerkninger gjennom hele produksjonen, bortsett fra noe forøket dødelighet pga. vintersår.  Gruppe T1 (samme smoltgruppe som L15-T2), hadde noe forøket dødelighet ved utsett, noe forøket dødelighet om vinteren pga. vintersår, økt dødelighet om våren pga. galleblærebetennelse og økt dødelighet om sommeren pga. HSMB og kronisk gjellebetennelse. Helt i slutten av produksjonsperioden ble det påvist ILA på T1-fisken og det ble bestemt å slakte ut fisken fortløpende.  To grupper (D3 & D4ab) med diploid fisk på en nabolokalitet ble brukt som referanse. D3 var liten ved utsett og det døde en del usmoltifisert fisk, og det ble også konstatert IPN.   Utsett av D4 foregikk problemfritt, og både D3 og D4 hadde lav dødelighet resten av produksjonen. Akkumulert dødelighet for T1 var 10,5 %, mens den var 10,3 % for T2-fisken. D3 hadde akkumulert dødelighet på 8,8 % og D4 2,2 %.

Lokalitet 17: En gruppe med triploid laks (T1) ble satt ut på lokaliteten sommeren 2018. Produksjonen startet svært godt og det var nesten ingen dødelighet de første månedene i sjø. Et utbrudd av sommersår i en av merdene ble effektivt stoppet og tilstanden til fisken var god ved inngangen til første vinter i sjø. Det ble likevel noe vintersår og økt dødelighet, men i mars måned var situasjonen igjen bra, bortsett fra at SWIM-samplingene fra dette tidspunkt viste stort innslag av fisk med snutesår. Andre sommer i sjø forløp uten problematikk, skottelus førte til hoppeskader og noe dødelighet i høstperioden. I slutten av oktober ble det gjort obduksjonsfunn forenlig med sirkulatorisk sykdom, men PCR-prøvene viste ingen funn som ga mistanke om smittsom sykdom. Fisken ble avlust med hydrogenperoksid i desember. I etterkant av avlusingen økte dødeligheten pga. mekaniske skader som utviklet seg til sår utover vinteren. Mars 2020 ble det påvist ILA på lokaliteten. Total dødelighet for merdene med T1-fisk var henholdsvis 16,4%, 9,9%, 9,6% og 9,7%.

Lokalitet 18: Det ble satt ut en gruppe med triploid (T1) og tre grupper med diploid (D2, D3 og D4) laks høsten 2018. Utsettene begynte bra, bortsatt fra D4 der en del fisk døde, mest trolig pga. HSS fra settefiskanlegget og påfølgende problemer med osmoregulering i sjøvann.  Første vinter i sjø førte sår fra Moritella viscosa og Tenacibulum til dødelighet hos T1, og utover våren ble det konstatert Parvikapsula som ga økt dødelighet for alle grupper.   For D3 og D4 ble det også konstatert HSMB. Ukene før slakt økte dødeligheten hos T1-fisken markant, det ble mistenkt sirkulasjonssvikt, og sulting som behandlingstiltak førte til at dødeligheten gikk hurtig tilbake. Årsaken til sirkulasjonssvikten ble ikke funnet. Total dødelighet for T1 var 32,1 og 33,1%, D2 14,6 og 16,5%, D3 13,3 og 19,9% og D4 19,0%, 15,0%, 20,2%, 18,3%, 14,4% og 11,9%.

Lokalitet 19: Grupper med triploid og diploid fisk ble satt ut over en lengre periode høsten 2018. Den første gruppen med triploid (T1a) hadde en del sårfisk, og fikk økt dødelighet etter utsett. Neste utsett (T1b) med fisk fra samme egg-gruppe en måned senere gikk imidlertid bra.  En av gruppene med diploid fisk (D2a) hadde mye liten og ikke fullstendig sjøvannstilpasset fisk. Den videre produksjonen ble dominerte av dødelighet hos D2a-fisken og T1a- og T1b-fisken.  T1a gikk inn i vinteren med mye vintersår og ble destruert i februar-mars pga. høy dødelighet, samt funn av IPN og Parvicapsula. Begge merdene med T1b-fisk hadde vintersår og høyere dødelighet enn hos de diploide gruppene gjennom vinteren. Fiskehelsen forbedret seg utover våren og var god på lokaliteten hele sommeren og høsten, men det ble funnet tegn til HSMB hos D2-fisken. I januar var det en akutt økning i dødelighet i den ene T1b merden etter alphamax-behandling. Etter flytting til ny lokalitet i april fikk en D3 merden vintersår, HSMB og økt dødelighet. CMS ga økt dødelighet hos D2b etter flytting. I forbindelse med slakt, ble en del av fisken i T1b merd 4 stresset pga. lavt oksygennivå (~70 %) og dette gav økt dødelighet. Total dødelighet ble for T1a var 46,4 og 49,6 %, T1b 36,1-49,0% D2a 11,4 %, D2b 9,1-12,0%, D2c 22,1- 36,4 %, D3 3,8-19,5%, D4a 3,6%, D4b 6,6-13,8%.

Vi utførte kontroll av hvor vellykket triploidiseringen hadde vært ved lokalitet 14, 15 og 19. Disse dataene viser at for 2018-utsettene var triploidiseringsgraden nær 100 % (Tabell 3). 

Første måned i sjøvann er en kritisk periode der fisk som ikke er fullstendig sjøvannstilpasset, skadet under transport, syk, eller svekket av andre grunner vil kunne få høy dødelighet. I tillegg er dette en periode hvor fisken må tilpasse seg et nytt miljø og har redusert evne til å motstå infeksjoner. Her har vi definert grønn-utsettsdødelighet som akkumulert dødelighet under 2% etter fire uker, gul-utsettsdødelighet som akkumulert dødelighet mellom 2 og 5 %, og rød-utsettsdødelighet som akkumulert dødelighet over 5 %. For 2018 utsettet var det en triploid gruppe (L14-T1) og en diploid gruppe (L16-D3) som fikk merder med rød-utsettsdødelighet (Tabell 4). L14-T1 hadde en uvanlig forhistorie med HSS i settefiskanlegget, flytting til postsmoltanlegg der det igjen ble påvist HSS og i tillegg nyreforandringer, og da fisken ble satt ut i mars var det fortsatt under 3°C i vannet. Ved utsett ble det observert svimere og fisk med skader og små sår som ble infisert med sårbakterier. L16-D3 var liten ved utsett og det døde en del usmoltifisert fisk, det ble også konstatert IPN.  I begge tilfellene skyltes altså rød-utsettsdødelighet at fisken var svekket utover det normale da den ankom merdlokaliteten.

Produksjonsdødeligheten i merd er også beregnet per 6 måneders intervall (Tabell 4), der økning i akkumulert dødelighet på over 10 % er klassifisert som rød dødelighet for det respektive seks måneders intervallet. Den diploide merden med rød-utsettsdødelighet (L16-D3) normaliserte seg og fikk kun 8,7 % akkumulert dødelighet etter seks måneder. For L14-T1 forble dødelighet høy og de to merdene nådde henholdsvis 22,7 og 16,7% dødelighet etter 6 måneder. Dødeligheten sank gradvis og merdbildet forbedret seg utover høsten, da ble det imidlertid påvist klinisk ILA og gruppen ble destruert. Det var imidlertid 3 triploide grupper (L15-T3, L17-T1 og L19-T1) og en diploid gruppe (L19-T1) med merder som gikk fra grønn-utsettsdødelighet til rød 6 måneders dødelighet (Tabell 4). For både L15-T3 og L17-T1 skyltes den økte dødeligheten sommersår. For L19 førte et uvær til forbigående økt dødelighet, men måneden etter økte dødeligheten i merd 12 markant og det ble påvist et kraftig vintersårutbrudd og samtidig IPN og parvikapsulose. Det ble gitt medisinfôr med antibiotika og i tillegg ble det tatt ut mye fisk for å hindre smitte til nabomerder, men utover vinteren var det høy dødelighet og mye fisk med vintersår i både T1a- og T1b-merdene. Begge T1a.merdene hadde over 20% dødelighet og ble derfor destruert før 6 måneders produksjon. Merd 9 med D2c fisk hadde også økt dødelighet gjennom vinteren med mye tapere og småfisk. Alle merdene med triploid fisk som fikk rød 6 måneders dødelighet hadde høy forekomst av fisk med bakterie-sår.

Totaldødelighet per måned i sjø er regnet ut som et generelt mål for dødelighet for de ulike merdene med diploid og triploid laks (Tabell 4). Gjennomsnittlig månedlig dødelighet under 0,9 % er her klassifisert som grønn, mellom 0,9 og 1,1 som gul, og over 1,1 % som rød dødelighet (Tabell 4). Det har så langt vært svært få utsett som har startet med grønn produksjonsdødelighet de første seks måneder og endt opp med rød gjennomsnittlig dødelighet for hele produksjonen. Men for 2018-utsettene ble dette observert for to av gruppene (L15-T2 og L18-T1). L15-T2 fikk utbrudd av galleblærebetennelse mot slutten av produksjonen. Dødeligheten for L18-T1 økte markant helt mot slutten av produksjonen, det ble mistenkt sirkulasjonssvikt, og etter en pause i fôringen gikk dødeligheten hurtig tilbake.  Begge tilfellene hvor de triploide utsettene hadde en god start, men endte med høy totaldødelighet, hadde uvanlige sykdomsforløp mot slutten av produksjonen (ikke observert for 2014-2017 utsettene).

For 2018-utsettene endte 12 av 29 merder med triploid laks med rød gjennomsnittlig månedlig dødelighet, mot 1 av 27 diploide (Tabell 4). Det var totalt 8 grupper med triploid laks fordelt på de 29 merdene. Fem av 8 triploide grupper hadde merder med rød snittdødelighet. Median gjennomsnittlig månedlig dødelighet for de triploide utsettene i 2014, 2015, 2016, 2017 og 2018 var henholdsvis 1,6%, 1,4%, 1,5%, 0,9% og 0,9%, mot 1,3%, (ikke diploid utsett i 2015), 0,6%, 0,4% og 0,7% for de diploide. Selv om det var enkeltgrupper med diploid fisk som hadde høy dødelighet så viser dataene generelt høyere dødelighet for de triploide enn de diploide, men med bedring i resultatene utover i prosjektperioden.

Fiskehelsetjenesten samplet fisk regelmessig for SWIM-registrering i 8 merder med diploid laks (Tabell 5) og 26 merder med triploid laks (Tabell 6). Totalt sett ble det i snitt registrert tydelig ryggradsdeformitet på 3% av de triploide mot 1% av de diploide, negativ hudtilstand på 16% av de triploide mot 11% av de diploide, vesentlig negativ øyestatus på 2% av de triploide mot 1% av de diploide, vesentlig snutesår på 32% av de triploide mot 28% av de diploide, vesentlig underkjevedeformitet på 9% av de triploide mot 2% av de diploide (Tabell 5 vs. Tabell 6). Bortsett fra for underkjevedeformitet, representerer dette en forbedring i forhold til 2014-2017 generasjonene (se første samlerapport).

Total SWIM-skår var grønn (>0,85) hos 63% av de diploide merdene mot 35% av de triploide. Det var imidlertid bare en av merdene med triploid laks som fikk rød (<0,80) total SWIM-skår for 2018-utsettet (Tabell 6). Andelen med rød total SWIM-skår har variert fra generasjon til generasjon, men ser jevnt over ut til å være synkende: 0% (2014), 13% (2015), 31% (2016), 20% (2017), 4% (2018). NB: 2014 og 2015 generasjonene bestod henholdsvis bare av 2 og 8 merder respektivt, mens 2016-18 bestod av 15-26 merder per generasjon. En må likevel konstatere at SWIM-samplingene fortsatt viser redusert fiskevelferd for de triploide i forhold til de diploide, selv om det er tegn til bedring.

Fiskehelsetjenesten fulgte og diagnostiserte fisken i alle gruppene fortløpende gjennom produksjonen. I denne overvåkingen ble det identifisert en rekke virussykdommer, bakterielle sykdommer og parasitter (Tabell 7). For de bakterielle sykdommene hadde nesten alle gruppene på lokalitetene et visst innslag, men alvorligheten og andel fisk angrepet var typisk høyere for de triploide.  Det ble konstatert ILA på tre triploide grupper (Tabell 7). På ingen av disse tre lokalitetene var det diploid fisk (NB for L16 ble det brukt to grupper på nabolokaliteten som referanse).

Basert på data fra 2014-2017 generasjonene ble det i første samlerapport konstatert at utsettene av triploid laks om våren (satt ut før måned 7) hadde best resultat. Data fra 2018 generasjonene viser at samtlige av de diploide gruppene satt ut om våren (L15-D1, L16-D1, L16-D2) fikk grønn månedlig snittdødelighet (Tabell 4), mens det for de triploide gruppene satt ut om våren (L14-T1, L15-T2, L15-T3ab og L16-T1) var flere merder som fikk rød snittdødelighet (Tabell 4).  Både L14-T1 og L15-T3ab hadde hatt HSS i settefiskfasen og fikk problemer med sårutvikling første tid i sjø, mens L15-T2 fikk høy dødelighet helt mot slutten av produksjonen pga.  galleblærebetennelse. L16-T1 som var samme smoltgruppe som L15-T2 fikk også galleblærebetennelse mot slutten, men ikke like kraftig økning i dødelighet (Tabell 4). Til tross for at samtlige grupper satt ut om våren hadde svakheter med seg fra settefiskfasen, var det likevel flere av merdene som oppnådde lav snittdødelighet. 

Sommerutsettene (fisk satt ut måned 7 - 9) hadde relativt gode resultat i første samlerapport, men det ble påpekt at en måtte unngå parvikapsulose for å kunne oppnå lav dødelighet for sommerutsett. Bortsett fra gruppe L15-T3c (samme gruppe som L15-T3ab, men satt ut en måned senere) som hadde hatt HSS i settefiskfasen før utsett og fikk sommersår, fikk samtlige diploide grupper (L16-D4b, L19-D2ab) og triploid grupper (L16-T2, L17-T1) satt ut i sommermånedene grønn snittdødelighet (Tabell 4). Ingen av sommerutsettene fikk påvist parvikapsulose og dødeligheten ble som forventet lav.

Første samlerapport ga et entydig bilde av gul til rød snittdødelighet for triploid fisk satt ut om høsten (måned 10-12).  Dette bildet gjentok seg for 2018 generasjonen, mens de fleste merdene med diploide grupper satt ut om høsten hadde grønn totaldødelighet, fikk samtlige av de triploide gruppene (L18-T1, L19-T1ab) satt ut om høsten rød snittdødelighet (Tabell 4). Disse utsettene hadde kompliserte sykdomsbilder, men mye av dødeligheten i begge tilfellene skyltes parvikapsulose og vintersår. Høstutsett hadde høy dødelighet og sårproblematikk også for 2018 generasjonen.

Totalt sett, alle generasjoner 2014-2018, er det 20 diploide grupper og 29 triploide grupper i datasettet (Tabell 2 Første samlerapport + Tabell 2 nåværende rapport). Av disse hadde 85 % av diploide gruppene merder med lav dødelighet, mot 45 % av de triploide (Figur 1). For vårutsett er suksessraten (andel utsett med merder med lav dødelighet) til triploid så langt 70 %, for sommerutsett 55 %, og for høstutsett 0 % (Figur 1).