Undersøkelse av grunnstoffer i sjømat fra Repparfjorden og Revsbotn

1.1 - Gammelt og planlagt nytt gruvedeponi

Det er planlagt deponering av gruveavgang i Repparfjorden. Gruveavgang omfatter uprosessert gråberg fra tunneler og sjakter, men også materiale fra prosessen til å utvinne metaller og mineraler fra malm (mineral- eller metallholdig stein). I denne utvinningen vil malmen males til støv i store steinmøller. Deretter tilsettes kjemikalier som ekstraherer de ønskede mineraler eller metaller, for eksempel ved flotasjon. Innen kobbergruvedrift består vanligvis en stor andel av avgangsmassene av prosessert materiale (Andersson mfl., 2018). Nussir ASA har fått tillatelse til å deponere to millioner tonn avgangsmasser årlig i Repparfjorden i området nordøst for Fægfjordholmen (Miljødirektoratet, 2016). Dette stedet ble valgt fordi det er stort og det dypeste området av en viss størrelse nær det planlagte prosessanlegget for gruven, og er begrenset av terskler vestover på ca. 50-60 m dybde som hevdes å kunne holde avgangsmassene på plass. Bunnsedimentet i dette området består allerede av finpartikulært materiale, en indikator på at området kan holde på partikkelmassene (Christensen mfl., 2011). Det har tidligere foregått deponering fra denne kobbergruven i indre delen av Repparfjorden.

Repparfjorden ligger mellom Kvalsund og Sammelsundet i Hammerfest kommune og strekker seg sørøstover fra munningen av fjorden i ca. 13 km lengde. Den indre fjorden har et dypere basseng på ca. 85 m. I Repparfjorden finnes det sterke bunnstrømmer (Christensen mfl., 2011). Repparfjorden er også en nasjonal laksefjord, der Norges viktigste laksebestander skal ha særlig beskyttese. Repparfjordelven har de siste årene hatt en årlig fangst på 5-11 tonn laks (Vest-Finnmark Jeger- og Fiskerforening). Det finnes også bestander av sjøørret. Revsbotn ligger ca. 20 km nord-nord-øst av Repparfjorden og er i fasong og størrelse sammenlignbart med Repparfjorden, men er ikke berørt av en tidligere deponering av gruveavgang. I tillegg til analysene av sjømat fra Repparfjorden og Revsbotn har vi også analysert enkelte individer av noen sjømatarter fra Bøkfjorden som har vært deponi for gruveavgang fra en jerngruve. Bøkfjorden ligger ved Kirkenes, og en annen type geologi vil sannsynligvis gi et annet mønster av uønskede stoffer enn i Repparfjorden (Simonsen mfl., 2018).

Det gamle deponiområdet helt innerst i Repparfjorden (figur 1) var tilknyttet Folldal Verk som driftet kobbergruven i perioden 1972-1978. Nyere undersøkelser har funnet en oppkonsentrering av blant annet kobber i sedimentet på bunnen av fjorden, og at deler av det det gamle deponiet ikke er dekket av nytt naturlig sediment og fremdeles spres til bunnen i nærheten (Andersson mfl., 2018). Ifølge et avisinnlegg i Bergverksnytt (6/72 1972) ble malmen opparbeidet ut fra de samme prinsipper som nå er planlagt av Nussir ASA. I 1972 ble malmen først knust i tre trinn: grov-, mellom- og fin knusing. Deretter ble den finknuste malmen pulverisert i en to-trinns oppmalingsprosess med en stavmølle som første trinn og en kulemølle som andre trinn. Den fine fraksjonen fra denne prosessen ble separert i en syklon, et instrument for partikkelseparering basert på størrelse, og fraktet videre til flotasjonen, den grovere fraksjonen ble sent tilbake til kulemøllen. Flotasjonen var også en to-trinns prosess. I råfloteringen blir en kobberholdig fraksjon skilt fra gråberg-fraksjonen. Den oppkonsentrerte kobber-holdige fraksjonen ble deretter malt igjen, fulgt av et nytt floterings- og rensesteg for å oppnå en oppkonsentrering av kobber, som så ble tørket til det salgsferdige sluttproduktet. Den finmalte avgangsmassen ble sendt gjennom et plastrør ut i Repparfjorden og sluppet ut i ca. 50 m dybde ifølge Bergverksnytt. Ved en nylig tokt fant HI fem deponihauger innerst i Repparfjorden. Dybden på toppen av disse deponihaugene var fra 40 m til 29 m. Størrelsesfordelingen i avgangsmassen ble ikke beskrevet. Pedersen mfl. (2018) beskriver at mens barium, krom, nikkel, bly og sink ble spredd i mer begrenset grad, ble det anstått at under 5% av kobber-mengden i den opprinnelige avgangsmassen ble transportert ut av deponiområdet, hvorav 56-95% er i biotilgjengelig form (Pedersen mfl., 2018). I Christensen mfl. (2011) anslås det deponerte materialet på 70-tallet til å være 1 million m³, tilsvarende 2,76 millioner tonn. En masseberegning ut fra utslippstillatelsen fra 2016 for Nussir ASA antyder at utslippet fra Folldal verk totalt utgjør 1/25 av det nye planlagte deponiet. Folldal Verk brøt en betydelig mindre mengde malm, ifølge Bergverksnytt i full produksjon opp til 600 000 tonn råmalm per år, sammenlignet med de nye planene som er 2 mill tonn avgang per år som er gitt i utslippstillatelsen til Nussir ASA.

I en konsekvensutredning fra Akvaplan NIVA på oppdrag av Nussir ASA (Christensen mfl., 2011) ble det simulert spredning av avgang med en numerisk modell, der det ble funnet at ved utslipp på 50 m dybde på nordsiden av Markoppneset er det forventet en spredning av avgang som gir mer enn et 10 cm tykt lag av sediment i et område på 2,4 km², og i tillegg en spredning av avgang som gir en 1 mm tykt lag av avgang på 7,4 km². Utslippstillatelsen til Nussir AS setter imidlertid en begrensning på høyden av deponiet tilsvarende dybden på tersklene som avgrenser deponiområdet vestover. Dypeste terskel her er 61 m, og med største dyp i deponiområdet på 90 m gir dette en deponihøyde på 29 m. 10% av massene vil bestå av partikler som er mindre enn 5 µm, og 2% av avgangen holder seg suspendert i vannmassene med den valgte metoden. Kobberinnholdet i avgangen, 300-700 mg/kg, samt beregnet porevannkonsentrasjoner i det modellerte sedimentet ble tilordnet kjemisk tilstandsklasse V (svært dårlig) i deponiområdet. Forfatterne anslår at man vil kunne forvente utlekking av kobber fra gruveavgangen i flere hundre år etter at deponeringen er avsluttet. Sedimentet der 1% av avgangen endte opp ifølge modellen, ble vurdert å nå en “moderat” tilstand etter 6-12 år (Christensen mfl., 2011). Havforskningsinstituttet påpekte i 2012 at grunnstoffkonsentrasjoner i fjordvannet vil danne en gradient fra bunnen og oppover (Havforskningsinstitutt, 2012). Eksperimentelt har det også blitt demonstrert mulig ekstrahering av kobber fra historisk gruveavgang fra Repparfjorden og nytt materiale (Pedersen mfl., 2017). Nede ved bunnen vil vannet altså sannsynligvis ha høyere kobberinnhold. I tillegg bør det følges med på jern, krom og nikkel fordi analyser av gruveavgang viste at i tillegg til kobber, vil nikkel være relativt høyt konsentrert (Christensen mfl., 2011; Kleiv, 2011). Utlekkingseksperimenter med avgangsmasser har vist synergistiske effekter for kobber, krom, nikkel og jern på deres løselighet (Fu and Lu, 2019). Forekomst, mobilisering og biotilgjengelighet av kobber og nikkel ble vist å være korrelert i miljøet for avgangsmasser ved andre gruvedeponier (Schaanning mfl., 2019). Den finkornete tilstanden av deponeringsmassen med anslått betydelig andel ned mot nanometerstørrelse, kan muligens lede til økt løsning av tungmetaller i vannet i området. I tillegg vil vekten av stadig ny tilførsel av avgang kunne føre til at porevann med løste metaller kan presses ut i randen av deponiet. Slik utlekking er observert ved Hustadmarmor AS sitt sjødeponi i Frænfjorden (Baeten mfl., 2020). Endret oksygentilgang og derved endret redoksmiljø vil kunne påvirke tilstanden av et grunnstoff og lede for eksempel til metylering, noe som kan endre biotilgjengeligheten av grunnstoffene (Eggleton and Thomas, 2004; Morse, 1994; Simpson and Spadaro, 2016; Simpson mfl., 2012). Alkalinitet, temperatur og mengde organisk materiale spiller også en rolle (Fu and Lu, 2019; Niyogi and Wood, 2004; Pedersen mfl., 2017). For at løste metaller kan være giftige, må de foreligge i biotilgjengelig form. Dette betyr at de kan tas opp av biota og blir del av fysiologien. Dette kan føre til endret toksisitet (Paranjape and Hall, 2017). For å beskytte konsumenter er derfor overvåking av sjømatsarter i fjorder med sjødeponier viktig.

1.2 - Sjømatarter

Følgende arter har blitt fanget i denne studien i alle de tre undersøkte fjordene: hyse (Melanogrammus aeglefinus), torsk (Gadus morhua), gapeflyndre (Hippoglossoides platessoides) og sandflyndre (Limanda limanda).

I Repparfjorden og Revsbotnen ble det også fanget kveite (Hippoglossus hippoglossus), blåskjell (Mytilus edulis), smørflyndre (Glyptocephalus cynoglossus) og kloskate (Amblyraja radiata). Videre ble det i Repparfjorden og Bøkfjorden fanget kongekrabbe (Paralithodes camtschaticus). Det var usikker artsbestemming av krabben fra Bøkfjorden.

Kun i Bøkfjorden ble det fanget rødspette (Pleuronectes platessa), uer (Sebastes norvegicus), og dypvannsreke (Pandalus borealis).

Her følger noe mer informasjon om artene som var mest relevante for overvåking. Se også våre temasider https://www.hi.no/hi/temasider/arter.

1.2.1 - Hyse (Melanogrammus aeglefinus )

Hyse, også kalt kolje, tilhører torskefamilien og er lett gjenkjennelig på den svarte flekken under den fremste ryggfinnen og den mørke sidelinjen. Hyse er en bunnfisk, men spesielt liten hyse finnes ofte høyere oppe i vannmassene. Føden til hyse avhenger av størrelsen på fisken, men består hovedsakelig av ulike typer bunndyr som børstemark, muslinger og slangestjerner (Tam mfl., 2016). Yngre fisk spiser plankton oppe i sjøen, mens eldre og større fisk spiser reker, fiskeegg og fisk som tobis. Større hyse kan også beite oppe i sjøen, og på Finnmarkskysten vil den i tillegg beite på lodde. Hyse finnes på begge sider av Atlanterhavet og er oppdelt i bestander. I norske farvann er hyse forvaltningsmessig sett delt inn i nordøstarktisk hyse og nordsjøhyse, men det finnes også hyse i fjordene. Hyse og torsk har overlappende utbredelse i våre farvann, men det ikke er noen hysebestand i Østersjøen. Utbredelsesområdet til nordøstarktisk hyse regnes fra Stad (62°N) og nordover langs hele kysten, og i Barentshavet helt nord til vestsiden av Svalbard. Veksten hos hyse kan variere mye fra år til år og fra område til område, men i gjennomsnitt vokser den umodne hysen 7–9 cm per år. Veksten avtar med alderen. Hysen blir kjønnsmoden i 4–7-årsalderen, når den er mellom 40 og 60 cm lang. Den gyter spredt på dypt vann, og det viktigste gyteområdet er rundt Tromsøflaket, og lengre sør fra Ålesund og noe sørover (Doksæter and Johnsen, 2016). Gyting skjer også på lokale gytefelt i fjordene, ofte overlappende med kysttorsken. Gytingen foregår fra mars til juli, med hovedtyngde i slutten av april. Nordsjøhysen har utbredelse i Nordsjøen, Skagerrak og vest av Skottland, og gyter i perioden mars–mai i de sentrale delene av Nordsjøen, nord for ca. 55°N (Doksæter and Johnsen, 2016). Hysen produserer med ujevne mellomrom meget sterke årsklasser som kan dominere fangst og bestand gjennom flere år. Nordsjøhysen blir tidligere kjønnsmoden, stort sett når den er to til tre år gammel. Den er da ca. 28 cm lang. Fem år gammel er den 38–45 cm lang.

1.2.2 - Torsk (Gadus morhua)

Prøver av torsk ble samlet med tanke på sammenligning med andre fjorder. Torsk i fjorder (kysttorsk) har mer lokalt oppholdssted og er mindre (sjeldent over 20 kg og 1 m) enn de torskebestandene som finnes i åpent hav i Nordsjøen (nordsjøtorsk) eller Barentshavet (nordøstarktisk torsk, også kalt skrei). En del av kysttorsken ser også ut til å vandre ut i nærliggende havområder (banktorsk). Torsk spiser krepsdyr, skjell og fisk og har mager filet, rundt 1 % fett. Det finnes ikke fangstkvote og sikre fangsttall for kysttorsk sør for 62° N, og minstemålet her er 40 cm mens det er 44 cm lengre nord. Dette gjelder også fritidsfisket (Fiskeridirektoratet, https://www.fiskeridir.no/Fritidsfiske). Den magre torskefileten har generelt lave nivåer av miljøgifter, men kan ha forhøyet kvikksølvnivå i forurensede områder (Kögel mfl., 2016). Likevel skal det mye forurensning til, før kvikksølvnivåene i torskefilet er over grenseverdien for mattrygghet. Torsk lagrer fett i leveren, som derfor kan akkumulere høye nivåer av organiske miljøgifter. Både filet og lever av torsk er mye brukte forurensningsindikatorer.

1.2.3 - Kveite (Hippoglossus hippoglossus)

Kveite er den største beinfisken i norske farvann. Den har grå til brun øyeside og hvit blindside, og det har blitt fanget eksemplarer opp til 350 kg og 3,6 m lengde. Kveite er stedbunden og gyter ofte innenfor et svært begrenset område på dypt vann. På grunn av høy alder ved kjønnsmodning og ansamling i gytegroper er det innført en rekke begrensinger i fisket i gyteperioden. Kveite fiskes over store deler av Nord-Atlanteren, i stor grad som bifangst.

1.2.4 - Blåskjell (Mytilus edulis)

Blåskjell ble valgt til dette studiet fordi den er en egnet indikator for eventuell bly- og kadmiumforurensing. Blåskjell lever utbredt langs hele kysten. Den fester seg til fast underlag med byssustråder. Blåskjell gyter fra tidlig om våren til utpå sommeren. I produktive områder kan det være flere tusen individer per kvadratmeter. I fjorder med ferskvannstilførsel finnes de ned til 15 - 20 m, mens ved kysten holder de seg til grunnere vann (Havforskningsinstituttet, https://www.hi.no/hi/temasider/arter/blaskjell). Blåskjell fra ikke-forurensede områder inneholder lave nivåer av de fleste miljøgifter, men fordi de lett akkumulerer ulike stoffer benyttes de ofte som forurensningsindikator.

1.3 - Grunnstoff

Her følger en kort beskrivelse av egenskapene til et utvalg grunnstoffer som ble analysert.

Arsen (As) er et naturlig forekommende grunnstoff og er knyttet til blant annet gruvedrift. Det er brukt i trekonserveringsmidler (impregnering), fargestoff og mange industrielle prosesser, og har tidligere vært brukt som pesticid (insektgift). Uorganisk arsen (særlig arsenikk) som er vesentlig mer giftig enn organiske former, er kreftfremkallende og skader nervesystemet, huden, blodkar, hjerte og lunger. Fisk kan inneholde høye nivåer av arsen, men mesteparten av arsenet i fisk og krabbe er den organiske arsenforbindelsen arsenobetain, som ikke anses som giftig (EFSA, 2009; Vandermeersch mfl., 2015).

Bly (Pb) er et tungmetall som finnes naturlig i miljøet og i produkter som maling og batterier. Tidligere var det tilsatt bly i bensin. Gruvedrift og utslipp fra smelteverk har ført til forhøyede forekomster av bly i visse havner og fjordsystemer. Mennesker blir eksponert for bly hovedsakelig gjennom mat og forurenset luft. Bly er skadelig for nerver og hjernen. Fiskefilet oppkonsentrerer lite bly og betyr lite for inntaket av bly gjennom kosten, men konsentrasjonene kan være høyere i nyrer og lever hos fisk og i indre organer (bløtvev) hos skjell. Grenseverdier og tolerabelt ukentlig inntak (TWI) er gitt i tabell 1 og 2.

Jern (Fe) er en av de mest hyppige grunnstoffene på jorden og finnes praktisk talt overalt. Typiske bruksområder er som hovedkomponent i stål og i form av forskjellige oksidforbindelser som pigment. I sin metalliske form og i de fleste forbindelse er jern ikke giftig for mennesker. Jern inntar livsviktige roller i kroppen vår som f.eks. oksygentransport/-lagring og som «byggestein» i livsviktige enzymer. Økte konsentrasjoner av oppløst jern kan tilbakeføres til gruvedrift, metallindustrien og andre menneskeligere aktiviteter. Jern er mangelvare i sjøen, og blir delvis tilført gjennom støvstormer av jernholdig sand fra f.eks. ørkenområder. Jern er viktig for vekst av planteplankton – basisen av næringskjeden (Jickells mfl., 2005). Det er beregnet at tre kvart av løst jern i Nord-atlanteren er lufttransportert fra Sahara (Conway and John, 2014).

Kadmium (Cd) er et relativt sjeldent forekommende tungmetall som også finnes naturlig i jordskorpen. Tilførsler fra menneskelig aktivitet er knyttet til metallindustri og gruvedrift. Kadmium blir også transportert over lengre avstander via luft og havstrømmer. Typiske bruksområder er som stabilisator og pigment i plastprodukter, i galvanisering og i batterier. Kadmium er kreftfremkallende, forstyrrer hormonsystemet og kan gi nyreskade og beindeformiteter. Kadmium blir oppkonsentrert i lever og nyrer hos fisk og i fordøyelseskjertelen hos skalldyr. Vi finner stort sett lite kadmium i fiskefilet, da det oppkonsentreres i nyre og lever. Krepsdyr og særlig brunmat fra krabbe kan ha høye nivåer av kadmium. For grenseverdi og TWI se tabell 1 og 2.

Kobber (Cu) er i små mengder et livsviktig grunnstoff, men kan i forskjellige saltformer være giftig for en lang rekke livsformer, blant annet mennesker. Giftigheten av kobber mot mikroorganismer og alger utnyttes f.eks. i bunnstoff til båter eller ved å impregnere not i lakseoppdrett med gro-hemmende midler som inneholder kobberoksyd (Cu₂O). Bortsett fra lakseoppdrett kan forskjellige andre menneskelige aktiviteter knyttes til økte konsentrasjoner av kobber i det marine miljøet, f.eks. utslipp fra smelteverk.

Krom (Cr) er en viktig komponent i rustfritt stål og en svært populær overflatebehandling for å beskytte underliggende metallkomponenter mot korrosjon. Tidligere ble blykromat (PbCrO₄) hyppig brukt som pigment i fargen krom-gul, men denne har stort sett blitt utfaset på grunn av bekymringer rundt giftighet og negative miljøeffekter. Krom finnes i naturen hovedsakelig i tre forskjellige oksidasjonssteg +II, +III og +VI, hvorav sistnevnte danner svært giftige og kreftfremkallende forbindelser.

Kvikksølv (Hg) er et grunnstoff som er et flytende metall ved normal temperatur. Kvikksølv finnes naturlig i miljøet og frigis ved vulkansk aktivitet og annen avgassing fra jordens overflate. Menneskelige utslipp kommer fra metallindustri, gullutvinning og forbrenningsprosesser, og stoffet blir transportert over lange distanser via luft til arktiske strøk. Det er observert en global økning av kvikksølv i havvann siden den industrielle revolusjonen. Selv om det har vært en nedgang i utslipp de siste tiårene globalt (Li mfl., 2020), i Norge (www.norskeutslipp.no) og i totale lufttilførsler til Norge (Bohlin-Nizetto mfl., 2019), stiger nivåene av kvikksølv i fisk fortsatt (Miljøstatus). Hovedformen i fisk og annen sjømat er metylkvikksølv, som også er den mest giftige formen (Hong mfl., 2012). Metylkvikksølv kan skade nervene, hjertet, blodkar og immunforsvaret. Spesielt er hjernen til foster utsatt. Inntak av fisk er den største kilden til metylkvikksølv for mennesket. Kvikksølvnivået øker som regel med alderen og størrelsen på organismen. Kun totalkvikksølv ble analysert i foreliggende studie, men i filet av stor rovfisk utgjør metylkvikksølv ofte en svært høy andel av totalkvikksølv (Magalhaes mfl., 2007). Ut fra et føre-var prinsipp behandler vi derfor resultatene som om nær 100 % av kvikksølvet er metylkvikksølv. For grenseverdier og TWI se tabell 1 og 2.

Mangan (Mn) er, som Krom, en viktig komponent i rustfritt stål, men fungerer også som aktivt metallsentrum i noen enzymer. Særlig interessant er funksjonen av mangan i forbindelse med plantenes produksjon av gassformig oksygen (O₂). I miljøet forekommer mangan stort sett i forbindelse med jernforekomster. Høye konsentrasjoner av mangan i det marine miljøet kan føre til bioakkumulering av mangan i en hel rekke marine organismer og kan føre til negative effekter, blant annet nedsatt immunforsvar.

Nikkel (Ni), som krom og mangan, er en viktig komponent i rustfritt stål. Den brukes eller ble brukt også i mynter i mange land; kanskje best kjent som US «nickel». Nikkel var også populært i produksjonen av smykker, men er på nedtur, som hovedsakelig skyldes relativt utbredt nikkel-allergi. Mens metallisk Ni hovedsakelig forårsaker hudreaksjoner, kan nikkelsalter og -komplekser være svært giftige og kreftfremkallende.

Selen (Se) selen blir brukt i glassproduksjon, i pigmenter og som halvledere i fotoceller. Spor av selen ansees som nødvendig for å opprettholde normale cellefunksjoner. Likevel kan selv små mengder av ren selen og selensalter være giftige og forårsake selenose. Menneskeskapt forurensning finnes som følge av gruveaktivitet, jordbruk, petrokjemisk og annet industriell aktivitet. I det marine miljøet opptrer selen som bioakkumulerende. Høye selen-nivåer i fisk kan føre til en rekke fysiologiske effekter, blant annet leverskade, nedsatt oksygentransport og redusert reproduktivitet.

Sink (Zn) er et essensielt grunnstoff. Sink er hyppig brukt i overflatebehandling (galvanisering), eller i legeringer (bronse og messing). Sink blir også brukt som offeranode for å beskytte skipsskrog og havinstallasjoner mot korrosjon. Videre har det vist seg at sink kan hindre klekking av egg hos kveite når sinkanoder benyttes på sjøvannspumper (Jelmert and Bergh, 1995). Det finnes bekymringer at forhøyete konsentrasjoner av sink i sjøvannet kan ha en negativ effekt på det mikrobielle økosystemet (Seto mfl., 2013). Forhøyet inntak av sink kan føre til letargi, ataksi og kobberunderskudd. Øvre tolerabelt inntaksnivå (UL; EFSA) er 25 mg/dag (EFSA, 2017).

Vanadium (V) blir brukt blant annet i legeringer av spesial (verktøy-) stål og er som kjemisk stoff (VO₅) en viktig katalysator i den industrielle produksjonen av svovelsyre. I sjøvann er vanadium-konsentrasjoner mellom 1 og 2 µg/L vanlig. I noen marine alger finnes det enzymer med vanadium som aktivt metallsentrum, som f.eks. vanadium bromoperoksidase og vanadium nitrogenase. Vanadium er essensielt for sekkedyr (tunikater) som akkumulerer vanadium i høye konsentrasjoner, men funksjonen av selve akkumuleringen og involverte vanadium-bærende proteiner er fortsatt ukjent.

1.4 - Grenseverdier og tolerabelt inntak

For å beskytte befolkningen mot for høyt inntak av skadelige stoffer fra kommersielt omsatt mat, har EU og Norge fastsatt grenseverdier for hvor mye av ulike miljøgifter som er tillatt ved omsetning til humant konsum (EU, 2020 Commission regulation (EC) No 1881/2006 setting maximum levels for certain contaminants in foodstuffs. Consolidated version 2020.07.01 http://data.europa.eu/eli/reg/2006/1881/2020-07-01). Grenseverdiene er oppført i det norske lovverket under «Forskrift om visse forurensende stoffer i næringsmidler» (https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2018-07-09-1164). Det er forbudt å omsette produkter med nivå av et fremmedstoff over grenseverdiene. Lovfestede grenseverdier har stor relevans for omsetting, og det er grenseverdier for flere av grunnstoffene som vi har undersøkt i denne studien (tabell 1). Mange av grenseverdiene gjelder for sjømat.

Grenseverdier som gjelder primært fiskefilet, gjelder for hel fisk dersom hel fisk er ment å spises, og er satt for kvikksølv, kadmium og bly, mens for fiskelever er det ikke fastsatt noen grenseverdier for metaller. For arsen er det foreløpig ikke fastsatt noen øvre grenseverdi for fiskefilet eller -lever.

Ved fritidsfiske, der det spises mye fisk fra samme område, kan den langsiktige samlede belastningen av miljøgifter over tid være mer relevant. Ut fra studier av mengden av et stoff som en kan få i seg over lang tid uten forventet helseskade, har det blitt fastsatt tolerabelt ukentlig inntak (TWI, tabell 2). TWI beskriver mengden stoff en person kan få i seg ukentlig gjennom livet uten fare for negative helseeffekter. TWI brukes for kontaminanter som organiske miljøgifter og tungmetaller. Dersom det er mangel på data om et stoff, brukes betegnelsen PTWI, provisional tolerable weekly intake, som betyr midlertidig tolerabelt ukentlig inntak. «Midlertidig» viser til at vurderingen vil revurderes når det foreligger mer data. Konsumenter som spiser mye og ofte av enkelte typer mat som inneholder mye av et stoff, kan overskride tolerable inntaksverdier på sikt, selv om nivået er under de grenseverdiene som gjelder for lovlig omsetning. Det europeiske mattrygghetsorganet (EFSA) utarbeider nytte-risikovurderinger for å sikre at befolkningens helse blir ivaretatt.

Bly er ikke oppført i tabellen fordi EFSA vurderte bly sist i 2010 og fant det mer helseskadelig enn ved tidligere vurderinger. Det tidligere TWI på 25 µg/kg kroppsvekt ble opphevet. Da EFSA ikke fant en nedre grense for hva som ga helseeffekter, ble det ikke fastsatt en ny verdi for det tolerable inntaket  (EFSA, 2010).

Figur 1

2.1 - Prøvetaking

Fisk og skalldyr fra Repparfjorden ble samlet inn ved garnfiske om høsten i 2016 og 2017 i områdene angitt på kartet i figur 1. Fisket foregikk fra den innleide sjarken «Frida K» (van der Meeren, 2019). Det ble benyttet 45 garn i tre lenker, med garnlengde på 27 m, 50 masker garnhøyde og stolpelengde i maskene på 63 mm (10 garn) og 66 mm (35 garn). Fangsten ble pakket og frosset og sendt med Hurtigruten til Bergen. Blåskjell ble kun samlet inn i 2017 fra tidevannssonen ved lavvann. Figur 1 og tabell 3 gir oversikt over arter og fangststed, og de innsamlede artene ble levert hele og frossen til prøvemottaket for opparbeiding. Prøver fra Bøkfjorden ble tatt og sendt av Stian Røberg og levert hel og frossen til prøvemottaket for opparbeiding (se tabell 3).

2.2 - Opparbeiding fisk, krabbe, reker og blåskjell

Opparbeidingen ble gjennomført ved prøvemottaket på Havforskningsinstituttet. Rund fisk ble tint, og lengde, vekt og kjønn bestemt. Fra hver fisk ble det tatt ut 200 g filetprøve av den siden som lå øverst under tining av fisken, for å unngå kontaminasjon av filetprøven med innmaten som kan ha høyere konsentrasjoner av miljøgifter enn fileten. Filet og lever fra hver fisk ble hver for seg homogenisert i en blender. Filetprøvene ble frysetørket, og tørrstoffinnhold ble beregnet. For krabber ble bredden på ryggskjoldet, vekt og kjønn bestemt. Av krabbene ble ryggskjoldet (carapax) og klør kokt hver for seg. Klokjøttet ble tatt ut, homogenisert og frysetørket. Carapax ble åpnet, og gjellene og paven ble fjernet. Brunmaten ble tatt ut, frysetørket og deretter homogenisert. For blåskjell og reker ble lengde, bredde og vekt målt. Innmat og muskelkjøtt ble henholdsvis samlet i samleprøver med 25 individer med lik andel i våtvekt av hvert individ. Prøvene ble homogenisert og frysetørket før de ble sendt til analyse.

2.3 - Praktisk analyse

2.3.1 - Kvantifiseringsgrenser og måleusikkerhet

Viktige elementer i vurdering av analyser er deteksjonsgrense (limit of detection, LOD), kvantifiseringsgrense (limit of quantification, LOQ) og måleusikkerhet. LOD er den minste konsentrasjonen av en analytt som kan skilles fra en blankprøve med angitt sannsynlighet, estimert fra gjennomsnittet av blankprøven med avvik og analytisk sensitivitet. LOQ er den laveste konsentrasjonen en metode kan måle nøyaktig mengde av et stoff. Måleusikkerhet er et tall på feilmarginene til analyseresultatet. For mange miljøgifter er denne i området 20-40 %. Ringtester, der prøver av det samme prøvematerialet blir målt av ulike laboratorium i Europa, sikrer at den brukte metoden gir mest mulig riktig resultat. LOQ og måleusikkerhet for de ulike analysemetodene benyttet i denne undersøkelsen er spesifisert i tabell 4. Analysemetodene er akkreditert i henhold til NS-ISO 17025, med unntak for enkeltstoffer, angitt i tabell 4.

2.3.2 - Tørrstoffinnhold ved frysetørking

Frosset, homogenisert prøvemateriale ble satt i en frysetørker der vannet trekkes ut ved vakuum ved at is går over direkte til damp. Metoden følger NMKL-prosedyre nr. 3, 4, 5 og 9, og Havforskningsinstituttets valideringsdokument. Tørrstoffinnhold ble bestemt ved å veie prøven før og etter frysetørking. Metoden er akkreditert.

2.3.3 - Fettinnhold med etylacetat

For fiskelever er det brukt bestemmelse av fettinnhold med etylacetat. Prinsippet for metoden for fettbestemmelse er gravimetri. Innveid prøve ble ekstrahert med etylacetat, etylacetat ble dampet av og fettet ble veid. Det er kun ikke-polart fett (lagringsfett) som blir bestemt. Metoden er akkreditert, og laboratoriet har deltatt i ringtester med metoden siden 1998 med godt resultat.

2.3.4 - Grunnstoff med ICP-MS

For bestemmelse av grunnstoffer ble det veid inn 0,2-0,25 g frysetørket materiale for filet, og vått, homogenisert materiale av lever. Prøvene ble dekomponert i ekstra ren salpetersyre blandet med hydrogenperoksid og varmet opp i mikrobølgeovn (Milestone-MLS-1200). Kvantifisering ble utført med ICP-MS (induktivt koblet plasma-massespektrometri) med ekstern kalibrering (standardkurve) til bestemmelse av arsen (As), bly (Pb), jern (Fe), kadmium (Cd), kobber (Cu), kobolt (Co), kvikksølv (Hg), mangan (Mn), molybden (Mo), selen (Se), sink (Zn), sølv (Ag) og vanadium (V). Gull ble tilsatt standardløsningene for å stabilisere kvikksølvionene, og rhodium (for Mo, Ag, Cd, Pb og Cu), thulium (for Hg) og germanium (for V, Cr, Mn, Fe, Co Ni, Zn, As og Se) ble anvendt som interne standarder for å korrigere for eventuell drift i instrumentet (NMKL, metode nr. 186, 2007 og; NMKL-prosedyre nr. 3, 4, 5 og 9, og Havforskningsinstituttets valideringsdokument, Nordisk metodikkomité for næringsmidler, 2007; se også Julshamn mfl., 2007). Riktighet og presisjon for metallbestemmelsene har blitt kontrollert ved analyser av sertifisert referansemateriale og deltakelse i ringtester. Metoden er akkreditert for arsen, bly, kadmium, kobber, kvikksølv, selen og sink. Måleusikkerhet og LOQ for de ulike elementene er gitt i tabell 4.

2.3.5 - Tallbehandling og statistiske tester

I denne rapporten er noen av de analyserte verdiene for stoffgruppene under kvantifiseringsgrensene (limit of quantification, LOQ). Det vil si at nivåene av det analyserte stoffet er så lave at man, med de brukte metodene, ikke kan kvantifisere mengden. Da blir resultatet gitt som lavere enn LOQ (<LOQ). Kvantifiseringsgrensen avhenger bl.a. av hvor mye prøvemengde som veies inn og tørrstoffinnholdet i prøven, og blir beregnet for hver enkelt analytt. For å kunne ta med alle resultatene i beregningene har vi satt konsentrasjoner som er mindre enn LOQ, lik LOQ. Dette prinsippet kalles for «upperbound LOQ». Man anvender upperbound summering på fremmedstoffer ut ifra et føre-var prinsipp når man vurderer mattrygghet (tabell 1). På denne måten unngår man å undervurdere belastningen med et fremmedstoff. Det reelle tallet, som ikke er kvantifiserbart, vil da, ved lave nivå, være lavere enn LOQ. Man kan tenke seg at «upperbound LOQ» prinsippet estimerer en «worst case»-situasjon. I denne rapporten er gjennomsnittsverdier og summerte verdier konsekvent gitt som «upperbound». Alle tallbehandlinger og statistiske analyser ble utført ved hjelp av programvaren Statistica™ 13 (StatSoft Inc., Tulsa, USA) og Excel (Office, Microsoft) som også ble brukt for å lage de grafiske fremstillingene. Analyseresultater er gitt på våtvekt (v.v.). LOQ i tabell 4 er på den analyserte prøven og har derfor forskjellig utfall avhengig om prøven er analysert våt (lever) eller tørr (filet).

I noen tabeller er resultatene, konsentrasjonene av grunnstoff i vev, oppgitt som µg/kg istedenfor mg/kg som er mer konvensjonelt. Dette er for å kunne lettere lese forskjellene mellom stasjonene der konsentrasjonene var så lave at mg/kg ville ha resultert i mange 0 etter kommaen. 1 mg tilsvarer 1000 µg, og for eksempel 4 µg/kg bly tilsvarer 0,004 mg/kg bly (Boks 1).

Ved sammenligning av grupper, ble signifikanstester utført med Kruskal-Wallis ANOVA fulgt av ikke-parametriske 2-tailed multiple uavhengige sammenligninger.

3.1 - Fysiske parametere

Fysiske parameter er oppgitt i tabell 5, signifikante forskjeller i fysiske parametere er oppført i tabell 6 i rødt. Alle andre forskjeller var ikke statistisk signifikante.

Torsk: Det var ingen signifikant forskjell for gjennomsnitt av lengde og vekt for torsk tatt på de tre stasjonene. Levervekten av torsk fanget i Revsbotn var i snittet signifikant lavere enn fra torsk fanget i Repparfjorden. Kondisjon (K-faktoren) var i snitt: Revsbotn 1,06; Midt Repparfjord 0,92; Indre Repparfjord 1,03.

Hyse: Størrelsesforskjellene for hyse var signifikante med p<0,05 mellom alle stasjonene i en two-tailed t-test. Hyse fanget i Midt Repparfjorden var kortere enn på de andre to stasjonene. Videre var hyse fra Revsbotn i gjennomsnittet signifikant tyngre. K-faktorene var i snitt for Revsbotn 1,29, Midt Repparfjord 0,99 og Indre Repparfjord 1,02. Dersom man fjerner store og små hyser fra datasettet og kun ser på hyser mellom 33 og 60 cm, er stasjonsforskjellene i lengden på hyse ikke signifikante i en t-test. Sammenligning av hyse i samme størrelsesgruppe vil også være viktig for å sammenligne innhold av grunnstoffer i fisken mellom stasjoner og fjorder, siden eldre og yngre individer kan ha ulike nivåer av grunnstoffer ut fra tid eksponert for bioakkumulering.

Kveite: Forskjellene var ikke signifikante for gjennomsnittslengde, -vekt og -levervekt for kveite tatt på de tre stasjonene. Gjennomsnittet av K-faktoren var 1,52 for Revsbotn, 1,27 for Midt Repparfjord og 1,23; Indre Repparfjord.

Blåskjell: For blåskjell ble det tatt tre samleprøver. I en two-tailed t-test var prøvene fra Revsbotn tydelig mindre i bredden enn prøvene fra hver av stasjonene fra Repparfjorden. Forskjell i størrelsen må tolkes med forsiktighet. Ved lavt prøveantall er dette ikke representativt for populasjonen, men kan være tilfeldig. I dette utvalget må likevel forskjellene i grunnstoffkonsentrasjonene tolkes i lyset av størrelsesforskjellene.

3.2 - Grunnstoffer

Vi sammenlignet konsentrasjonene av grunnstoffer på stasjonsnivå for torsk, hyse, kveite og blåskjell fra Revsbotn og Repparfjorden med statistiske tester. Av de andre artene var det for få individer for å danne et godt nok grunnlag for statistikk. Ag, Cd, Co, Mo og Ni i muskel var stort sett ved eller knapt over LOQ med lite varians. Dersom mer enn 50 % av antall prøver fra en matrise var under LOQ (tabell 7, svarte tall) vil disse heller vise forskjell i kvantifiseringsgrensen, som også avhenger av mengde tørrstoff, enn en stasjonsforskjell. Disse er ikke tatt med videre i de statistiske analysene, og kun median, minimum og maksimum er oppgitt. Videre kan stasjonene fra Revsbotn og Repparfjord ikke sammenlignes med individene fra Bøkfjorden, siden det var for få individer for alle artene her. Resultatene for Bøkfjorden kan bare brukes som pekepinn og finnes derfor kun i tabeller i vedlegget. Gjennomsnittsverdiene og standardfeil er gitt per art og stasjon (se eksempel for arsen i tabell 9). Hyse har vist seg å ha de største og mest signifikante stasjonsforskjellene for de fleste grunnstoffene sammenlignet med andre arter. Hyse hadde også en signifikant forskjell på lengde og vekt mellom Midt og Indre Repparfjord. Av den grunn har vi også analysert en mindre gruppe av de samme hysene som kun inkluderer alle hyser mellom 33 og 60 cm, og som ikke hadde signifikant stasjonsforskjell på lengde og vekt. Dette viser i noen tilfeller at stasjonsforskjeller i grunnstoffkonsentrasjoner ikke skyldes størrelsesforskjell av hysene. Alle signifikante forskjeller i grunnstoffnivå er oppført i tabellene i rødt.

3.2.1 - Total-arsen (As)

Total-arsen i fiskefilet hadde høyere konsentrasjon i Repparfjorden enn i Revsbotn for både torsk, hyse og kveite. I hysemuskel og lever var konsentrasjonene av arsen signifikant høyere på begge stasjonene i Repparfjorden sammenlignet med Revsbotn (tabell 8 og 9, figur 2). Forskjellen mellom Revsbotn og Midt Repparfjord var også signifikant for torskemuskel. Stasjonsforskjellen var størst i hysemuskel, fulgt av torskemuskel, mens forskjellen i kveite var liten og ikke statistisk signifikant. Av fiskearter der det ble samlet inn et tilstrekkelig antall individer for å være representative for fangstområdet (torsk, hyse og kveite), viste hyse mest statistisk signifikant forskjell mellom prøvene fra Revsbotn og prøvene fra Repparfjorden. For lever og filet var nivåene av arsen signifikant høyere i både Midt og Indre Repparfjord sammenlignet med Revsbotn. For torsk var nivåene av arsen kun signifikant høyere i Midt Repparfjord sammenlignet med Revsbotn, og bare i filet, ikke i lever. Blåskjell var analysert som samleprøver. Blåskjell representerer imidlertid bunnmiljøet i fjorden på en dårligere måte sammenlignet med voksen hyse som i stor grad beiter på bunndyr (se også våre temasider https://www.hi.no/hi/temasider/arter/hyse/hyse-i-nordsjoen-skagerrak-og-vest-av-skottland og https://www.hi.no/hi/temasider/arter/hyse/nordostarktisk-hyse).

Figur 2

De høyeste gjennomsnittskonsentrasjonene av arsen i hyse (5,6 ± 0,6 mg/kg for muskel, 9,7 ± 1,3 mg/kg for lever) fra de to undersøkte fjordene var betydelig lavere enn gjennomsnittskonsentrasjonen i hyse i hele det norske fiskeriområdet, som ble funnet å være 10,6 ± 0,2 mg/kg for muskel, og 15,6 ± 0,6 mg/kg for lever (Kögel mfl., 2021). Generelt hadde kloskate i det undersøkte området de høyeste konsentrasjonene av arsen i filet (41 ± 6 mg/kg som gjennomsnitt over alle stasjoner), fulgt av smørflyndre (17 ± 4 mg/kg). De fleste undersøkte fisk (kveite, torsk, hyse, gapeflyndre og sandflyndre) hadde høyere konsentrasjoner av arsen i lever enn i filet, med unntak av kloskate, smørflyndre og uer. Kongekrabbe hadde lavere konsentrasjoner av arsen i brunmat (hepatopankreas) enn i klokjøtt.

3.2.2 - Bly (Pb)

Det ble kun funnet signifikante stasjonsforskjeller for blykonsentrasjoner for hyse, ikke for andre arter. Her var det en tydelig og signifikant gradient i både filet og lever fra Revsbotn over Midt Repparfjord til Indre Repparfjord, som viste de høyeste konsentrasjonene (tabellene 10 og 11, figur 3). Konsentrasjonene av bly i hyse var veldig høye, med stasjonsgjennomsnitt på opptil 0,027 ± 0,004 mg/kg  i muskel og 0,715 ± 0,141 mg/kg i lever. Høyeste målte verdi var 2,1 mg/kg i lever på alle tre stasjonene i Repparfjorden og Revsbotn sett under ett. Sammenlignet med hyse i basisundersøkelsen fra hele det norske fiskeriområdet er dette veldig høyt. I basisundersøkelsen var høyeste målte konsentrasjon av bly i hyselever 0,75 mg/kg, med en median på 0,005 mg/kg for muskel og rundt 0,03 mg/kg for lever (Kögel mfl., 2021). I basisundersøkelsene ga det ingen mening å oppgi et gjennomsnitt, fordi over 50 % av prøvene hadde konsentrasjoner under LOQ. For torsk og kveite var dette også tilfellet i Repparfjorden og Revsbotn. Siden disse konsentrasjonene var overraskende for oss, ble to prøver analysert der det var hyselever igjen, med samme resultat som første gang. En av prøvene hadde et toppnivå på 2,1 mg/kg, mens en prøve hadde en lavere konsentrasjon. Konsentrasjonene i fiskefilet er likevel under grenseverdien for fiskefilet på 0,3 mg/kg. Generelt fantes de høyeste nivåene på bly i hyselever og i lever av smørflyndre (med et stasjonsgjennomsnitt på opp til 0,583 ± 0,284 mg/kg), fulgt av lever hos kloskate (0,209 ± 0,077 mg/kg) og så i blåskjell (0,127 ± 0,005 mg/kg) og hepatopankreas hos krabbe (0,058 ± 0,017 mg/kg) fulgt av de andre lever for de andre fiskeartene. Deretter fulgte hysefilet (0,012 ± 0,005; 0,019 ± 0,003; 0,0027 ± 0,004 mg/kg), smørflyndrefilet (0,020 ± 0,009; 0,014 ± 0,002; 0,012 ± 0,001 mg/kg), kloskatefilet (0,011 ± 0,002; 0,025; 0,011 ± 0,002 mg/kg) og gapeflyndrefilet (0,008 ± 0,0007; 0,0058 ± 0,0008; 0,013 ± 0,008 mg/kg). For torsk og kveite var nivåene av bly både i filet og lever under LOQ for de fleste prøvene. Ingen av prøvene hadde konsentrasjoner på bly over EU og Norges grenseverdier.

Figur 3

3.2.3 - Jern (Fe)

Det var en gradient fra Revsbotn via Midt Repparfjord til Indre Repparfjord for jern i muskel for hyse, torsk og kveite og i hyselever. Denne forskjellen var signifikant mellom noen av stasjonene, og signifikansen var sterkest for hyse (tabellene 12 og 13, figur 4). For blåskjell viste Kruskal-Wallis testen signifikant forskjell mellom de to stasjonene i Repparfjorden og lavest i Midt Repparfjord, mens Indre Repparfjord og Revsbotn hadde tilnærmet like konsentrasjoner.

I basisundersøkelsene av hyse i det Norske fiskeriområdet var konsentrasjonene av jern gjennomsnitt 1,51 ± 0,03 mg/kg for muskel og 31,3 ± 0,8 mg/kg for lever, som er om lag lik med Revsbotn, mens konsentrasjonene i Repparfjorden ligger noe høyre (Kögel mfl., 2021). Vi har fjernet en verdi på Fe analysen i gapeflyndre filet fra Midt Repparfjord som uteligger, fordi prøven hadde et nivå på 89 mg/kg samtidig som nesthøyeste prøveverdi var på 4,8 mg/kg. Tilhørende gapeflyndre var den største i fangsten med 45 cm lengde, men den neststørste gapeflyndren på 44 cm hadde et helt normalt jernnivå på 1,1 mg/kg.

Figur 4

3.2.4 - Kadmium (Cd)

For kadmium ble konsentrasjoner i muskel ikke analysert, siden det stort sett var <50 % av prøvene som var >LOQ. Konsentrasjonene i lever av torsk og hyse viste signifikante forskjeller, men Revsbotn hadde ikke lavere konsentrasjoner enn Repparfjorden. For torskelever var konsentrasjonene i Repparfjorden lavere enn i Revsbotn, og for hyselever var konsentrasjonene høyest i Midt Repparfjord, mens konsentrasjonene i Revsbotn og Indre Repparfjord ikke var forskjellige (tabellene 14 og 15, figur 5). Konsentrasjonene var uvesentlig lavere enn gjennomsnittet for hyse funnet i basisundersøkelsene av det Norske fiskeriområdet, og som var på 0,194 ± 0,009 mg/kg (Kögel mfl., 2021). Ingen av prøvene hadde konsentrasjoner på kadmium over EU og Norges grenseverdier.

Figur 5

3.2.5 - Kobber (Cu)

For kobber var det en gradient i både hyselever og hysemuskel fra Revsbotn via Midt Repparfjord til Indre Repparfjord. Konsentrasjonene i både muskel og lever var signifikant lavere i Revsbotn sammenlignet med Indre Repparfjord (tabellene 16 og 17, figur 6). For torskemuskel var konsentrasjonen signifikant høyere i Midt Repparfjord sammenlignet med Revsbotn, og for blåskjell var konsentrasjonen signifikant høyere i Indre Repparfjord sammenlignet med Midt Repparfjord. Nivåene av kobber i hyse fra basisundersøkelsene for det Norske fiskeriområdet ligger i gjennomsnitt på 0,181 ± 0,003 mg/kg for muskel og på 4,7 ± 0,1 mg/kg for lever (Kögel mfl., 2021). For lever er dette som i Midt Repparfjord, og for muskel som mellom Revsbotn og Midt Repparfjord. Nivåene i Indre Repparfjord er høyere.

Figur 6

3.2.6 - Kobolt (Co)

Kobolt viste kun statistisk forskjell for torskelever, og her var konsentrasjonen høyere i Revsbotn enn i Indre Repparfjorden (tabellene 18 og 19, figur 7). Konsentrasjonen av kobolt i hyselever var med stasjonsgjennomsnitt på 0,025-0,028 mg/kg som er noe høyre enn gjennomsnittet av basisundersøkelsen for det Norske fiskeriområdet (0,02 mg/kg = LOQ), og der kun 22 % av prøvene var over LOQ (Kögel mfl., 2021).

Figur 7

3.2.7 - Krom (Cr)

Krom i hysemuskel hadde tydelig og signifikant lavere konsentrasjoner i Revsbotn sammenlignet med Repparfjorden. I hyselever var det også signifikant forskjell mellom Revsbotn og Indre Repparfjord, der konsentrasjonene var høyest (tabellene 20 og 21, figur 8). Midt Repparfjord hadde konsentrasjoner imellom disse, men var ikke statistisk signifikant fra Revsbotn. Kveite hadde også en signifikant forskjell mellom stasjoner med hensyn til krom i lever, men forskjellene var mindre utpreget og Midt Repparfjord hadde de høyeste verdiene. Generelt hadde blåskjell betydelig høyere konsentrasjoner av krom, men stasjonsforskjellene var ikke signifikante. I lever hos smørflyndre var det en bratt økende gradient i konsentrasjon av krom fra Revsbotn til Indre Repparfjord, men det var for få individer til å være representativt. Konsentrasjonene av krom i hysemuskel fra basisundersøkelsen var i gjennomsnitt 0,021 ± 0,002 mg/g, nærmere Repparfjordnivået, mens hyselever i basisundersøkelsen hadde konsentrasjoner i gjennomsnittet under LOQ på 0,02 mg/kg (Kögel mfl., 2021), og dermed lavere enn gjennomsnittet i foreliggende undersøkelse.

Figure 8

3.2.8 - Kvikksølv (Hg)

Det var statistisk signifikante stasjonsforskjeller for kvikksølv i hysemuskel og lever, torskemuskel og blåskjell, men disse dannet ikke et gjennomgående mønster (tabellene 22 og 23, figur 9). Dette kan muligens forklares med at en betydelig andel av det biotilgjengelige kvikksølvet i norske fjorder blir transportert fra land til fjordene via ferskvannavløp og ikke nødvendigvis stammer fra sedimentet eller punktkilder (Azad mfl., 2021). De høyeste konsentrasjonene ble funnet i kloskatemuskel (0,061 ± 0,009; 0,075; 0,045 ± 0,005 mg/kg), fulgt av gapeflyndremuskel (0,080 ± 0,010; 0,040 ± 0,010; 0,039 ± 0,004 mg/kg) og deretter torskemuskel (0,039 ± 0,005; 0,037 ± 0,003; 0,049 ± 0,003 mg/kg). Den høyeste kvikksølvkonsentrasjonen ble funnet i en enkel sandflyndre fra Revsbotn med 0,3 mg/kg. Denne sandflynderen var med en vekt på 0,6 kg dobbelt så tung som de to andre sandflyndrene i denne studien. Alle andre målte konsentrasjoner var under eller lik 0,13 mg/kg. Det var kun enkeltfisk av torsk og gapeflyndre som hadde kvikksølvkonsentrasjoner over 0,1 mg/kg. Konsentrasjonene av kvikksølv i lever hos fisk eller hepatopankreas hos krabbe var generelt lavere enn i muskel, i alle arter. Alle konsentrasjoner var under de gjeldende grenseverdiene for sjømat. De høyeste stasjonsgjennomsnittene på hysemuskel (0,027 ± 0,002 mg/kg) og hyselever (0,016 ± 0,001 mg/kg) i vår undersøkelse var lavere enn gjennomsnittet av basisundersøkelsen for det Norske fiskeriområdet for hysemuskel (0,054 ± 0,001 mg/kg) og hyselever (0,020 ± 0,001 mg/kg; Kögel mfl., 2021).

Figur 9