Sårbar, verdifull og karakteristisk natur i Tysfjorden

Norge har gjennom FN-konvensjonen for Biologisk Mangfold tidlig forpliktet seg til å verne 30 % av sjøarealet innen 2030. Å etablere verneområder er en lang prosess med flere steg av kunnskapsinnhentinger og vurderinger, før det til slutt er Regjeringen med Kongen i statsråd, gjennom kongelig resolusjon, som vedtar eventuelt vern. I Norge startet dette arbeid allerede på tidlig 2000-tallet hvor 36 kandidatområder for marint vern ble identifisert (Skjoldal, 2004). Tilrådingen hadde samme mål som nedfelt i Naturmangfoldlovens § 39 (LOV-2009-06-19-100), «å bevare et representativt utvalg av norsk natur for kommende generasjoner». Noen kandidatområder var små og ble valgt ut fordi de har en spesiell type natur eller er spesielt artsrike. Andre områder var store og definert som transekter fra fjord til hav der man dekket et vidt spekter av økosystem. Tysfjorden, som ble utpekt som kandidat for marint verneområde i 2004, er et eksempel på en dyp fjord med flere særegne naturtyper og arter, som de store bambuskorallskogene og den nordligste bestanden av europeisk hummer (Agnalt et al., 2009).

Denne rapport ble bestilt i samband med oppstart for planarbeidet for Tysfjorden marine utredningsområde, hvor Statsforvalteren i Nordland hadde et behov for å innhente kunnskap om utbredelsen av sårbare naturtyper i fjorden. For å oppnå det har vi gjennomført to kartleggingstokt og analysert undervannsvideo samlet inn på de toktene, samt brukt data fra to tidligere tokt for å: 1) kartfeste observasjoner av sårbare arter i fjorden, 2) studere sammenhengen mellom forskjellige miljøparametere og forekomst av de forskjellige artene og 3) predikere forekomster av sårbare naturtyper over hele Tysfjorden gjennom modellering. Kunnskap om hvor i fjorden vi med høy sannsynlighet vil finne spesielt viktige og/eller særlig sårbare naturtyper eller hotspots (naturtyper med mange truede arter) er essensiell informasjon for forvaltningen. Jo tidligere i utredningsfasen denne informasjon er tilgjengelig desto høyere er sannsynligheten for at det kan tas riktig hensyn til dem i planleggingsfasen.

Tysfjorden strekker seg 62 km fra terskelen ved Korsneset til innerst i Hellmobotn og er med det en av Nordlands lengste fjorder (Figur 1). Den er også den dypeste fjorden i Nord-Norge, med det dypeste rapporterte punktet på 897 meter. Dybdeforholdene i de dype bassengene i Tysfjorden er imidlertid dårlig kartlagt. Tysfjordsystemet har syv større fjordarmer, i.e. Stefjorden, Tømmeråsfjorden, Fuglfjorden, Indre Tysfjorden, Mannfjorden, Grunnfjorden, og Hellmofjorden, med flere terskler og flere dype bassenger. Ytterst i fjorden finnes det en dyp terskel (Korsnes, dybde på rundt 300 m) som separer Tysfjorden fra Vestfjordsystemet. Den indre Hellmofjorden (ca. 400 m dyp) er separert av den dypere Helland terskelen. En høy terskel (Musken) deler Hellmofjorden i et ytre og et indre basseng.

Det finnes ulike bunnsubstrater i Tysfjorden som påvirker hvor det finnes ulike organismesamfunn. Med sine loddrette vegger byr Tysfjorden på et strømrikt hardsubstrat for flere sårbare arter som korall og svamp. Bløtbunnssamfunn er blitt undersøkt av NIVA i 2013 og i 2016–2017. Undersøkelsene viser at bløtbunn i Tysfjorden er finkornet med en relativt høy (90–95 %) andel finstoff (i.e. partikler < 63 μm) og med et moderat innhold av organisk karbon (TOC = 22). Bløtbunnsfaunaen i fjorden er moderat artsrik og individfattig, og er dominert av muslinger (Keliella miliaris og Mendicula ferruginosa) og børstemark (Spiochaetopterus typicus og Paradiopatra fiordica) (Borgersen et al., 2017). En trend med minkende tettheter av bunndyr i sedimentene er blitt observert, men tilstandsklasse er enda god. Molina et al. (2019) fant forskjellige bløtbunnsamfunn i de tre dype bassengene som skyldes dybdeforhold (og dermed innhold av organisk material som er tilgjengelig som næringskilde) og egenskaper til de lokale vannmassene på bunn (som for eksempel forskjeller i temperatur og oksygen innhold). Innerst i Hellmobotn er den bentiske samfunn vel adaptert til periodisk hypoksi. Det finnes ingen publisert kunnskap fra tidligere om stor strukturbyggende fauna innenfor utredningsområdets grenser, men Mareano har kartlagt svampskog og hardbunnskorallskog 2 km nord for Korsnes (www.kart.mareano.no). En genetisk distinkt populasjon av Europeisk hummer et blitt beskrevet fra Stefjorden (Agnalt et al., 2009).

Foreslått grense til Tysfjorden utredningsområdet strekker seg i rett linje fra fergekaien på Bognes til Skarberget (Figur 5).

2.1 - Ny Kartlegging

Kartlegging av 26 stasjoner, på dyp mellom 60 og 620 meter, ble gjennomført i desember 2023 og januar 2024 med fjernstyrt undervannsfarkost (ROV) ( Figur 5 og vedlegg 1) . Stasjonene ble valgt ut systematisk for å få en jevn fordeling over forskjellige dyp, helningsgrader og bunnsubstrat. En jevn representasjon av forskjellige miljøer ble prioritert da informasjonen fra undervannsvideofilmene skulle bli brukt både for å dokumentere forekomster av sårbare arter og naturtyper på dypt vann (> 100 m) i fjorden, og for produsere flatedekkende kart over predikerte forekomster av sårbare naturtyper over hele fjorden, for de arter hvor datamaterialet var tilstrekkelig stort for å tillate det. På hver stasjon ble det kjørt en videolinje (transekt) på omtrent 300 m, fra startpunktet på tvers mot dybdekonturene og oppover. I noen tilfeller ble videolinjen forkortet på grunn av sterk strøm eller dårlig sikt. Andre ganger, når det ble gjort interessante og viktige observasjoner, ble videolinjen forlenget, for eksempel for å definere grenser for en korallskog (se tabell vedlegg 1).

All undervannsvideo ble samlet inn med en ROV av typen Argus Rover 73 (Figur 2 , Figur 4 C) fra fartøyet ROV AS 1303 med 2 lasere montert med en avstand mellom laserpunktene på 10 cm. Undervannsposisjonen til ROVen ble målt med et USBL system fra Applied Nexus. Posisjonen til ROVen ble kontinuerlig lastet opp og lagret i HIs Toktlogger, et system for lagring av data fra tokt. Programvaren SFO (Seabed Field Observer) ble brukt til å registrere alle observasjoner av sårbare arter (megafauna av særlig forvaltningsrelevans da de er klassifisert som sårbare og/eller verdifulle av OSPAR, ICES eller Artsdatabanken), bunnsubstrat (Tabell 1, Figur 3) og bevaringsrelevante naturtyper («VME habitat», Tabell 2) under videolinjens gang. SFO knytter observasjonene til riktig posisjon og dyp da dette leses inn fra toktloggeren. På grunn av sterk strøm ble ikke alle planlagte lokaliteter besøkt, og det mangler detaljert informasjon fra dypere områder (> 700 meter) og fra noen sidearmer av fjorden. I tillegg feilet ofte laseren som gjorde at synsfeltet til ROVen ikke kunne la seg bestemme, og dermed kunne ikke eksakt undersøkt areal (m²) bestemmes for alle videolinjene.

2.2 - Tidligere kartlegging

For å få et bedre og utvidet datagrunnlag for utbredelsen og karakterisering av rødlistede arter og forvaltningsrelevante naturtyper i fjorden ble data fra 29 videolinjer fra to tidligere kartleggingsarbeid innhentet (tokt 2021609/610 og 2022511) (Figur 5 og vedlegg 1). De dekket et dyp mellom 110 og 590 meter i de indre, midtre og de ytre fjordbassengene. Grunnere videolinjer ble kjørt med tauet videorigg («Drop camera», DC) (Figur 4 A) og dypere områder ble kartlagt med en Sperre subfighter ROV i 2021 (Figur 4 B) eller en Argus Rover 73 ROV i 2022 (Figur 4 C). Videoriggen hadde ikke lasere montert og lasere til ROVen feilet i 2022.

2.2.1 - Bilde- og dataanalyse

Videomateriale av fjordbunnen fra tokt i 2021 og 2022 ble annotert etter toktene i programvaren Video Navigator, hvor alle større dyr (> 5 cm) samt sårbare arter (megafauna av særlig forvaltningsrelevans da de er klassifisert som sårbare og/eller verdifulle av OSPAR, ICES eller Artsdatabanken) ble registrert på still bilder tatt ut hver 30 sekund gjennom videolinjen. På alle bildene ble i tillegg substrat type (Tabell 1) og forvaltningsrelevante naturtyper (Tabell 2) registrert. Siden lengden av videolinjene varierte ble det tatt ut 11 til 127 bilder per videolinje.

Multivariat statistikk (Non-metric Multidimensional Scaling = NMDS) ble brukt for å visualisere samfunnsstruktur av arter (hvilken arter lever sammen i de ulike miljøene) og en Envfit analyse fra R pakken vegan (Oksanen J. et al., 2022) ble kjørt for å se hvordan miljøparametere (som bunnsubstrat, helningsgrad og bunnstrømmer) påvirker hvilket samfunn blir funnet hvor. NMDS er en statistisk metode som visualiserer likheter eller ulikheter mellom stasjoner. Den bruker en avstandsmatrise (Bray- Curtis i dette tilfelle) for å plassere stasjoner («sites») med likt artssammensetning nær hverandre og ulike punkter lengre fra hverandre, uten å kreve lineære relasjoner. Data som ble brukt til analysen omfattet bare stillbilder fra 2021 og 2022, og det ble gruppert 5 stillbilder per «site». Arter med mindre enn 5 observasjoner og «sites» med mindre enn 2 individer ble ekskludert av analysen.

Antall individ observert per videolinje for enkelte arter (e.g. i Tabell 9 og 12), er det summerte antallet av arten enten over hele videolinjen eller alle stillbilder ekstrahert fra videolinjen og er derfor ikke sammenlignbart mellom videolinjene kjørt i 2021/22 og 2023/24. I 2023/24 ble hele videolinjen analysert i SFO under selve toktet (kapitel 2.1), men her kan lengden på videolinjen variere fra stasjon til stasjon. I 2021/22 ble stillbilder ekstrahert fra videofilmen hvert 30 sekund analysert. Arealet som ble undersøkt i de forskjellige videolinjene varierte dermed. På grunn av usikkerheter rundt hvor stort areal hvert stillbilde eller videolinje dekker (som skyldes at laseren feilet på noen tokt og ujevnhet i terrenget som gjør det vanskelig å fastsette undersøkt areal til tross for at synsfeltets bredde kan fastsettes) presenteres heller ikke noen tetthetsestimat i denne rapport.

Det er i litteraturen ikke etablert noen grenseverdier for minimums tettheter av VME indikatorarter for at et område skal defineres som et sårbart marint økosystem (VME) eller sårbar naturtype. Dette skyldes en rad utfordringer som: 1) vanskeligheter å estimere synsfeltet grunnet skrå kameravinkler og ujevnt terreng, 2) variasjon i utstyr, i.e. forskjeller i hastighet, høyde over bunn og lyssetting mellom forskjellige ROV-er og sleperigger som fører til forskjeller i hvor lett det er å skille arter som er like fra hverandre, 3) upålitelige posisjonsdata da undervannsposisjoneringsutstyr kan bli forstyrret av tetthetssjikt i vannmassene og bratte fjellvegger som kaster skygger. Sterke strømmer kan føre til at ROVen ikke kan holde seg stabilt i vannet. I tillegg, er det ikke etablert noen grenseverdier for hvor stort et område, med for eksempel sjøfjær, må være for å klassifiseres som sjøfjærbunn. For eksempel, er fem sjøfjær per kvadratmeter over 10 m², nok til å klassifisere området som et VME-habitat? Hva bør utgjøre en riktig prøvetakingsenhet – kan det være et enkelt bilde? I denne studien har vi, i tillegg til å telle individuelle observasjoner, basert oss på ekspertkunnskap og registrert tettheter som vurderes som tilstrekkelige for å kunne kalles et VME, med samme tilnærming som blir brukt i Mareano-programmet.

2.3 - Rødlistete arter og forvaltningsrelevante naturtyper

Først ble det satt sammen et register av alle fastsittende, marine evertebrater (virvelløse dyr) som på Norsk rødliste (2021) er kategorisert som nært truet (NT), sårbar (VU), sterk truet (EN) eller kritisk truet (CR) (det vil si korallene Anthomastus grandiflorus, Anthothela grandiflora, Desmophyllum pertusum (synonym Lophelia pertusa), Isidella lofotensis, Paragorgia arborea og Swiftia pallida). Figur 6 viser illustrasjonsbilder av noen rødlistede koraller som blitt observert på Havforskningsinstituttets tokt til Tysfjorden.

Videre ble et register av observerte rødlistede habitat/naturtyper satt sammen som baserte seg på både Norsk rødliste for naturtyper (Artsdatabanken, 2018), ICES og OSPAR sine lister over truede naturtyper og Havforskningsinstituttets egen, mer detaljerte klassifisering (Tabell 2). For Tysfjorden, inkludert ytre delen og Ofotrevet ved Barøya, inkluderer dette: 1. Korallrev, 2. Hardbunnskorallskog, 3. Hornkorallskog (diverse arter 3.1–3.7 blant annet bambuskorallskog), 4. Sjøfjærbunn, 5. Bløtkorallhage (5.4 kjøttkorall), 6. Svampsamfunn. Det ble dessuten funnet Reirskjell på fjell, som er beskrevet som en bevaringsrelevant naturtypefor Norge. Sylindersjørosebunn er også vanlig i Tysfjorden, mest på grunne områder med sandbunn, men det ble ikke registrert på større dybder som ble fokus under denne kartleggingen. På grunne områder, som ikke ble kartlagt under denne studien, finnes det også tareskog og ruglbunn.

¹ Norsk rødliste for naturtyper (Artsdatabanken, 2018)

² Bekkby et al. (2021)

2.3.1 - Korallrev, lober og blokker av steinkorall

VME habitat: 1. Korallrev og 2. Lober og blokker av steinkorallskjelett

Indikatorarter: Desmopyhllum pertusum, Madrepora oculata .

Substrat: Hardbunn (bart fjell og blokk). 

Korallrev i Norge består hovedsakelig av øyekorallen Desmopyhllum pertusum. Korallrev står på den Norske rødlisten for naturtyper, som viser hvilke naturtyper som har risiko for å gå tapt fra Norge og er en forvaltningsrelevant naturenhet i Norge. «Coral reefs» er også på OSPARs liste over truede og minkende habitat og ICES listen over VME (Vulnerable Marine Ecosystems). Ofte er korallrevene kolonisert av svamper (Geodia spp., Mycale lingua) og andre mykkorall (for eksempel Paragorgia arborea). I fjordene finnes det ofte forekomst av enkelte kolonier eller større lober av øyekorall, som sitter gjerne på de loddrette fjellveggene. Etter hvert som korallen vokser vil korallskjelettet bli tungere og etter hvert for tungt, slik at det faller ned.

2.3.2 - Hardbunnskorallskog

VME habitat: 3. Hornkorallskog (3.1–3.4, 3.7)

Indikatorarter: Paragorgia arborea, Paramuricea placomus, Primnoa resedaeformis, Swiftia spp.

Substrat: Hardbunn (bart fjell og blokk). 

Hardbunnskorallskog står på den Norske rødlisten for naturtyper, som viser hvilke naturtyper som har risiko for å gå tapt fra Norge, og er en forvaltningsrelevant naturtype i Norge og er på ICES listen over VME som «Hardbottom coral garden» bygget av Paragorgia og Primnoa. «Coral gardens» er også på OSPARs liste over truede og minkende habitat. Hardbunnskorallskog vokser i fjorder, liksom korallrev, frem for alt i terskelområder og på bratte, loddrette og overhengende fjellvegger, gjerne på utstikkende nes hvor strømmen er forhøyet.

2.3.3 - Bambuskorallskog

VME habitat: 3.5 Bambuskorallskog på fjell eller blandingsbunn, 3.6 Bambuskorallskog på bløtbunn

Indikatorarter: Isidella lofotensis

Substrat: Hovedsakelig mudderbunn, men kan også være fjell/berg med et tyntlag av sediment. Sjelden på bart fjell.

Bambuskorallen (Isidella lofotensis) står ofte på dype (300–600), men strømrike lokaliteter, enten på bløtbunn eller berg med et tynt mudderlag. Norsk rødliste for naturtyper 2018, vurderer bambuskorallskog som sterkt truet (EN). «Soft bottom gorgonian and black coral gardens» med Isidella lofotensis som en av indikatorartene er også på ICES listen over VME og er inkludert i den forvaltningsrelevant naturenheten bløttbunnskorallskog.

2.3.4 - Sjøfjærbunn

VME habitat: 4. Sjøfjærbunn (4.1–4.3)

Indikatorarter: Funiculina quadrangularis, Balticina (tidl. Halipteris) christii, B. finmarchia, B. sp., Kophobelemnon stelliferum, Pennatula phosphorea, Pennatula sp., Pennatulacea indet., Protoptilum thomsoni, Stylatula elegans, Virgularia mirabilis, Virgularia sp. (Figur 8) og Petilella grandis.

Substrat : Bløtbunn (mudder til mudderholdig sand)

Sjøfjærbunn er relativt vanlig i norske fjorder, både på grunt og dypt vann. De bygges av flere forskjellige arter og kan bestå av tette forekomster av en enkelt art eller av en blanding av flere forskjellige arter. Sjøfjærbunn står ikke på den Norske rødlisten for naturenhet, som viser hvilke naturtyper som har risiko for å gå tapt fra Norge, men er vurdert som forvaltningsrelevant naturtype sjøfjærsamfunn og er på ICES listen over VME som «Seapen fields» bygget av Pennatula, Kophobelemnon, Funiculina og Virgularia sjøfjær. «Sea Pen and Burrowing Megafauna» er også på OSPARs liste over truede og minkende habitat.

2.3.5 - Kjøttkorall

VME habitat: 5.3 Kjøttkorall på fjell eller blandingsbunn

Indikatorarter: Anthomastus grandiflorum

Substrat: blokk eller bart fjell

Andre koraller som ikke har et hardt skjelett omfatter kjøttkorallen (Figur 6) og familien Nephtheidae (gruppens taksonomi er nylig revidert), som for eksempel blomkålkorallen. Kjøttkorallen (Anthomastus grandiflorus) kan forekomme i tette bestander på dype og bratte fjordvegger. Kjøttkorallen er satt på Norsk rødliste for arter med kategori nært truet. Arten står på ICES sin liste over VME som en indikator art for «hard bottom coral gardens».

2.3.6 - Sylindersjørosebunn

VME habitat: 8.3 Sylindersjørosebunn

Indikatorarter: Sylindersjøroser (Cerianthidae), Ceriantharia indet., Cerianthus lloydii, Cerianthus vogti, Pachycerianthus multiplicatus 

Substrat: Bløtbunn (mudder til sandig mudder)

Sylindersjørosebunn er relativt vanlig i norske fjorder, både på grunt og dypt vann. Sylindersjøroser er vanskelig å bestemme til art fra video og det er vanskelige å ta fysiske prøver av den, derfor er taksonomien av denne gruppen dårlig kjent. Sylindersjørosebunn står ikke på den Norske rødlisten for naturtyper, som viser hvilke naturtyper som har risiko for å gå tapt fra Norge, men er på ICES listen over VME som «Tube-dwelling anemone aggregations» bygget av cerianthider/sylindersjøroser.

2.3.7 - Hardbunns-svampsamfunn

VME habitat: 6.1 Svampesamfunn på fjell eller blandingsbunn

Indikatorarter: Antho dichotoma, Axinella infundibuliformis, Axinellidae indet, Phakellia ventilabrum, Phakellia sp., Mycale lingua (Figur 10), Geodia spp.

Substrat : Hardbunn eller blandet hardbunn som grus, stein, blokk eller bart fjell

Hardbunnsvampesamfunn finnes flekkvis i norske fjorder frem for alt i terskelområder og på bratte og loddrette fjellvegger. Bratte vegger er foretrukket levested for viftesvamper av forskjellige typer mens loddrette vegger er foretrukket levested for store svamper av typen Geodia (Kålrabisvamp). Svamphager står ikke på den Norske rødlisten for naturtyper, som viser hvilke naturtyper som har risiko for å gå tapt fra Norge, men er på ICES sin liste over VME som «Deep-Sea Sponge Aggregations» bygget av Axinella og Phakellia svamper. «Deep Sea Sponge Aggregations» er også på OSPAR sin liste over truede og minkende habitat. Svampsamfunn er vurdert som en forvaltningsrelevant naturenhet i Norge.

2.3.8 - Bløtbunns-svampsamfunn

VME habitat: 6.2 Svampesamfunn på bløtbunn

Indikatorarter: Thenea spp., Polymastia spp.

Substrat: Mudderbunn

Bløtbunnsvampesamfunn finnes flekkvis i de dype bassengene i noen norske fjorder. Bløtbunns-svampsamfunn er ikke på Norges liste over naturtyper, men artene Thenea spp., og familien Polymastiidae er foreslått som indikator arter for «deep-sea sponge aggregations» på ICES sin liste over VME. Svampsamfunn er vurdert som en forvaltningsrelevant naturenhet i Norge.

2.3.9 - Reirskjell på fjell

Indikatorarter: Reirskjell (Acesta excavata, Figur 11)

Substrat: Vertikale flater på fjell og blokk. 

Denne arten opptrer ofte på korallrev, men i norske fjorder forekommer den enkelte steder i store tettheter på fjellvegg og blokk, typisk på dybder mellom 100–700 m. Reirskjell på fjell står ikke på den Norske rødlisten for naturtyper, som viser hvilke naturtyper som har risiko for å gå tapt fra Norge, heller ikke på ICES liste over VME eller OSPARs liste over truede og minkende habitat. De blir likevel ansett som en forvaltningsrelevant naturtype da reirskjell deler mange karakteristikker med koraller og svamp. De bygger habitat med skjell i veldig høye tettheter, har veldig høye filtreringsrater og har derfor viktig funksjon for nitrogen og karbon syklusen i fjorder. De er sensitive mot forurensning og blir flere hundre år gamle.

2.4 - Modellering av utbredelse av enkelte sårbare arter

I dette arbeidet ble observasjoner fra undervannsvideo brukt til å predikere utbredelse av noen relevante sårbare arter i Tysfjorden. Modelleringsarbeidet baserte seg på data fra annoterte stillbilder fra 2021 og 2022 og ekstraherte data (hvert 30 sekund) fra de kontinuerlige feltobservasjonene i 2023/2024. For å øke antall datapunkter og dermed forbedre modellene ble modellene bygget for et større område enn Tysfjorden og inkludert også data fra Andfjorden, Astafjorden og Ofotfjorden.

For arbeidet ble det brukt random forest modeller fordi vi ville bruke samme type modell for alle arter, og for noen arter var forekomstdata dårlig egnet for parametriske modeller. Random forest modeller har en tendens til å være robust mot støy og ekstremverdier i dataene, og produsere modeller av høy nøyaktighet. Gitt den noe lave mengden av data tilgjengelig for modellering av visse arter, er det dog en sjanse for overtilpassete resultater og at modellen går glipp av områder som faktisk er egnet for arten.

Vi fokuserte på arter av særlig relevans for forvaltningen og der det var tilstrekkelig med antall datapunkter: bambuskorallen Isidella lofotensis, øyekorallen Desmophyllum pertusum, hardbunnskorallen Primnoa resedaeformis og sjøfjæra Funiculina quadrangularis (Figur 12). Paragorgia, Paramuricea, Anthomastus, Anthothela og Swiftia ble funnet på for få stasjoner for å kunne modellere deres utbredelse med tilstrekkelig høy sikkerhet.

Miljøvariablene som ble brukt for å karakterisere miljøet bestå av:

1. Topografi (raster med 50 m opplysning, flerstråle ekkolodd data fra NGU)

 - Dybde

 - Terrenghelning, orientering av terrenget, terrengkurvatur, og to forskjellige terreng ujevnhet indekser, beregnet basert på dybde data i R pakken MultiscaleDTM (Ilich et al., 2023)

2. Oseanografi (raster på 160 m opplysning, modellerte verdier i årene 2020-22, HI sin Nordkyst modell)

 - Temperatur på bunn- gjennomsnitt, samt laveste og høyeste verdier

 - Saltholdighet på bunn - gjennomsnitt, samt laveste og høyeste verdier

 - Strømhastighet på bunn - gjennomsnitt, samt laveste og høyeste verdier.

3. Sediment kornstørrelse (data fra NGU, polygoner)

Kornstørrelsesdata er spesifikke koder som indikerer substrat typen. En oppslagstabell ble brukt til å konvertere kodene til en prosentandel av hardsubstrat (Van Son et al., 2020). Først ble polygonene rasterisert på et 50 x 50 m rutenett (WGS84/UTM33), og deretter konvertert til deres prosentandel av hardt substrat (summen av grus, småstein, steinblokker og berggrunn) for hver celle på rutenettet ved bruk av oppslagstabellen.

Oseanografiske variabler ble interpolert ved bruk av funksjonen “bilinear interpolation” i R-pakken terra (Hijmans, 2024) på vanlig lengdegrad-breddegrad rutenett (WGS84) for å tilpasse dataene til korallobservasjoner. Kart med noen av miljøvariablene som ble brukt til modelleringen for Tysfjorden er visst i vedlegg 2, Figur 37.

Mange miljøvariabler var korrelert og under modelleringsprosessen ble variabler som viste lav korrelasjon med hverandre (korrelasjonskoeffisient < 0,6) og lav variansinflasjonsfaktor (< 3) beholdt, i.e. dybde, topografisk helning, orientering og kurvatur (negative verdier for konkave skråninger og positive for konvekse skråninger), ujevnhet i terrenget (0 indikerer en flat overflate og 1 en ekstremt ujevn overflate), gjennomsnittlig vanntemperatur og maksimal strømhastighet på bunn. I modellen ble også geografiske koordinater inkludert (øst og nord) som en romlig komponent i modellen for å redusere romlig autokorrelasjon.

Datasettet besto av alle artsobservasjoner på bildene eller video, noe som resulterte i en kort avstand mellom observasjoner og noen ganger med flere observasjoner i hvert grid celle. Andelen av artsforekomster («presences») var lav sammenlignet med fravær («absences») som gir noen utfordringer ved bruk av random forest modeller. Vi aggregerte derfor alle observasjoner per 50 x 50 raster celle, og tetthetsdata ble konvertert til kun «presences» eller «absences» per celle. Enhver «presence» ble ansett som tilstedeværelse for hele cellen, de resterende dataene ble ansett som «absence». For å maksimere ytelsen til random forest modellen og oppnå en bedre balanse mellom tilstedeværelse- og fraværsobservasjoner «resamplet» vi datasettet ved å beholde alle tilstedeværelser og tilfeldig valgte fraværsceller slik at prosentandelen av tilstedeværelse ble økt til 33 % (2 fravær for hver tilstedeværelse). I resampling-prosessen ble romlig interferens redusert ved å kun tillate resampling av fraværsceller som var mer enn 200 meter unna tilstedeværelse celler.

Random forest modellen i R pakken spatialRF (Benito, 2021) ble tilpasset forskjellige fjorddatasett. Først modellerte vi sannsynligheten for tilstedeværelse ved bruk av kun data fra Tysfjorden. Hvis modellens ytelse ikke var tilfredsstillende (lav gjennomsnittlig AUC), økte vi datasettet til å inkludere de nærliggende fjordene: Ofotfjorden, Sagfjorden og Andfjorden. Denne metoden viste seg effektiv i tilfelle av Desmophyllum pertusum hvor tilstedeværelser kun utgjorde 1 % av det totale antallet observasjoner i Tysfjorden.

Resampling-prosessen førte til noe økt usikkerhet i prediksjonene, da de forskjellige «resamplede» datasettene produserte litt forskjellige modellestimater. For å estimere usikkerheten rundt estimatene, kjørte vi hver random forest modell 50 ganger, med 50 uavhengige resamplings-prosesser. Resultatene som blir vist i denne rapporten representerer simulerte gjennomsnittsverdi av sannsynligheten for tilstedeværelse av arten og det tilhørende standardavviket for disse. I vedlegg 2 presenteres også sannsynligheten for forekomst som en funksjon av miljøvariabel (responskurver) og deres 95 % konfidensintervall (Figur 38, Figur 39).

3.1 - Marinbiologisk mangfold og miljø

Totalt ble 137 forskjellige arter (taksa) registrert på de 55 undersøkte stasjoner i Tysfjorden som dekket dybdeintervallet 60 til 620 m (Tabell 3). I data fra 2021 og 2022 var dyregruppene Porifera (svamp) og Cnidaria (nesledyr) mest hyppig observert, etterfølgt av Mollusca (bløtdyr), Arthropoda (leddyr) og Echinodermata (pigghuder). Den vanligste arten var Acesta excavata (reirskjell) som ble observert på 28 videolinjer, ofte på loddredde vegger langs sidene av fjorden (se også 2.5 for mer detaljer). Isidella lofotensis var også hyppig. I nyligere kartleggingstokt fra 2023/24, der fokuset var på kartlegging av større sårbare arter var Nesledyr (med artene Isidella lofotensis, Kophobelemnon stelliferum og Funiculina quadrangularis) og svamper (med artene fra Familien Axinellidae og Geodia slekt) mest hyppig. Ascidiacea (sekkdyr) var også vanlig på bløtbunn. Anemonen Protanthea simplex er karakteristisk for de harde fjellveggene hvor de på mange plasser bygger tette samfunn. Svampsamfunnene er dominert av vifteformede svamper fra Familien Axinellidae, slektene Phakellia og Antho dichotoma på hardhardbunn og fjellvegger, og cf Thenea sp. på bløtbunn (se også 2.4 Svampesamfunn). Sjøfjærene Funiculina quadrangularis, og Kophobelemnon stelliferum er ofte funnet på blødbunn (dypere bassenger, se 2.4.5), der de ofte står i lag med bambuskorall. Ved den ytre terskelen ble det på mange plasser observert tette samfunn av arter som fanger matpartikler ved å filtrere bunnvannet, som for eksempel slangestjerner.

Innerst i Mannfjorden er det mest bløtbunn med stor forekomst av sjøpung (uidentifisert, mest sannsynlig Ascidia sp., men kan være flere arter) og reker (Pandalus sp.), og filtrerende børstemark. Som i andre deler av Tysfjorden er det observert uer her.

Det ble ikke observert noen bløtkorall (Nephtheidae) under kartleggingen. Dette er for eksempel blomkålkorall Duva florida som er kjent fra Andfjorden og Stjernsundet der det finnes både høy strømhastighet og grus (Figur 42 og Figur 43 i vedlegg 3).

I datasett fra tidligere kartlegging (2021/2022) ble samfunnsstruktur av fastsittende arter og sammenhengen med miljøvariabler studert med hjelp av non-metrical multidimensional scaling (NMDS) og envfit procedure (Figur 42 og Figur 43 i vedlegg 3). NMDS analysen viser at samfunnsstruktur påvirkes av de utvalgte miljøvariablene substrat, dyp, strømhastighet, temperatur og saltinnhold (vedlegg 3). Stasjoner som er karakterisert av arter som Isidella lofotensis, Kophobelemnon stiiliferum og Funiculina quadrangularis er gjerne lokalisert på mudderbunn i større dybder. Stasjoner med organismesamfunn som er karakterisert av Øyekorallen Desmophyllum pertusum og svamper som Geodia spp. og Mycale lingua, finnes på hardt substrat og lokaliteter med høyd strøm og en større helning. Forskjell i temperatur og salinitet av stasjoner inkludert i denne analysen var liten, og selv om disse er korrelert med samfunnsstrukturen har det lite å si. Da strøm og helning er sterk korrelert er det vanskelig å si hvilken av de to som påvirker samfunnsstrukturen mest. NMDS analysen viser også at det ikke er fullstendig separerte grupper med veldig distinkt sammensetning av arter, dette er fordi stasjonene ligger langs art-, og miljø gradienter (for eksempel, samme arten finnes på ulike substrater eller samme substrat type har ulike organismesamfunn avhengig av andre miljøfaktorer).

3.2 - Rødlistete arter og forvaltningsrelevante naturtyper

I denne studien ble det fokusert på forekomst av arter som er rødlistede eller bidrar til å bygge habitat/naturtyper som er klassifisert som sårbare og/eller verdifulle i enten Norsk rødliste for naturtyper eller av internasjonale forvaltningsorgan som OSPAR og ICES. Flere slike naturtyper ble registrert under kartleggingen, blant annet korallrev, hardbunnskorallskog, svampeskog og bambuskorallskog. I tillegg ble det observert svamp på bløtbunn og sjøfjærbunn. Forekomstene er forvaltningsrelevant da disse naturtypene ofte karakteriseres av særlig høy biodiversitet, og med viktig økologisk funksjon. Korallrev er dokumentert særlig viktig for omsetting av organisk karbon og svampebunn særdeles viktig i kretsløpet av nitrogen og silikat.

3.2.1 - Rødlistede arter (norsk rødliste)

Et minimum av 6 arter av fastsittende rødlistede evertebrater (virvelløse dyr) ble funnet fordelt over 30 videolinjer, som tilsvarer rundt 50 % av undersøkte stasjoner i Tysfjorden i 2021–2024. Til sammen ble det gjort 2377 observasjoner av rødlistete arter i Tysfjorden (Tabell 4). Kartet (Figur 14) viser tydelig terskelområdet i ytre Tysfjorden som et hotspot for rødlistede arter, men også lenger inn i fjorden er flere arter blitt observert på forskjellige lokasjoner. Mest utbredt var Isidella lofotensis (bambuskorall, Figur 13) som ble observert på 16 videolinjer fra 212–622 m dyp. Arten er mest utbredd på dypere bløtbunn, men står også på «terasser» på berg med et tynt lag av sediment, som var tilfelle på den ytre terskelen av fjorden (grense til utredningsområde).

Nest vanlig var Desmophyllum pertusum (Øyekorall), som ofte ble observert på vertikale veggene i fjorden, der strømmen er sterk. Både i indre deler og ytre deler av fjorden ble øyekorallen observert, men størst sammenhengende forekomst av levende korall var på Ofotrevet ved Barøya (Figur 15). Det ble også gjort mange observasjoner av dødt skjelett i fjorden. Madrepora oculata ble ikke registrert i Tysfjorden, men observert i hyppig antall på Ofotrevet ved Barøya. Paragorgia arborea (Figur 15, Figur 18) ble observert på 10 videolinjer på dybder mellom 157 og 448 meter på hardbunn langs fjordveggene eller eksponerte forhøyninger.

Kjøttkorallen Anthomastus ble observert både som enkelt individ og i grupper, med mange individ på blokk, på 5 videolinjer i fjorden fra > 300 m dybde. Største tettheter ble observert i midtre Tysfjorden nordvest fra Hulløya (2022_ROV_28). Noen arter som Swiftia pallida og Anthothela grandiflor a er vanskelig å artsbestemme fra video med sikkerhet. Anthothela grandiflora kan ha blitt observert, men differensiering av arten mot Lethothela slekt er vanskelig og observasjonene ble derfor kalt «cf Anthothela sp.». Cf Swiftia sp. ble observert på bare en videolinje i nærheten av Drag (2023_ROV_30, Figur 14), men med relative store tettheter. En blålange ble observert på 1 videolinje (2022_ROV_17) på 384 m dybde på tokt i 2022.

3.2.2 - Korallrev og lober av øyekorall

Øyekorallen (Desmophyllum pertusum) som hører til de revbyggende steinkoraller ble observert mest på fjellskråninger, på terskler eller bratte vegger ytterst og midt i fjorden hvor bunnstrømmen er sterk og sedimentasjon av partikler er lav. I Tysfjorden ble det dokumentert levende kolonier av øyekorall på 14 plasser, inkludert Ofotrevet (Figur 15). På 2 plasser var andelen levende øyekorall så høy at den karakterisertes som levende korallrev (VME habitat 1.1, 1.2), dette var hovedsakelig på «Ofotrevet» ved Barøya, utenfor Tysfjorden og på videolinje 2021_ROV_17 rett ved inngangen av Tysfjorden der det er sannsynlig at det finnes flere forekomster, spesielt i område der det vises modellert forekomst av bioklastisk avsetning (Figur 15).

Mindre forekomst av levende øyekorall (VME habitat 2.1, 2.4) ble registrert på fem plasser fordelt i fjorden, bl.a. rett utenfor kaien i Kjøpsvik på rundt 180 m (2023_ROV_25), på 2022_ROV_18 (øst fra Drag), og på 2023_ROV_12 (Kvassvikodden) (Figur 16).

På 16 andre plasser var andelen levende korall så lav at det ble karakterisert som et dødt eller døende korallrev eller lober (VME habitat 1.3, 1.4, 2.3, 2.4, Figur 16). Etter hvert som korallen vokser vil korallskjelettet bli tyngre og etter hvert for tungt, slik at det faller ned. Det er derfor vanlig at døde korallfragmenter blir liggende ved bunn av fjellveggen. Et større rammeverk av død korall, kolonisert med diverse svamper og andre organismer ble registrert på 2023_ROV_30 (sørvest fra Drag havn), der det også ble funnet en tett bambuskorallskog (Figur 16).

3.2.3 - Hardbunnskorallskog

Seks forskjellige hornkoraller som hovedsakelig finnes på hardbunn (dvs. substrattype 1–2, Tabell 1) ble registrert i Tysfjorden under kartleggingen i 2021–2024 Anthothela grandiflora (dvergsjøtre), Paragorgia arborea (sjøtre), Primnoa resedaeformis (risengrynskorall), Paramuricea placomus (sjøbusk), cf Swiftia sp og Isidella lofotensis (bambuskorall). Bambuskorallskog finnes mest på blødbunn og er klassifisert som egen naturtype (se avsnitt 2.4.4).

Hornkoraller (uten Isidella lofotensis) ble funnet på samlet 23 videolinjer i Tysfjorden (Figur 17). Ofte står disse på eller sammen med øyekorall – spesielt på Ofotrevet. Enkelte forekomster av Primnoa resedaeformis, Paramuricea placomus, og Paragorgia arborea ble funnet på ulike lokalitetene på hardbunn eller fjellvegger. Ofte er de artene observert i assosiasjon med død eller levende øyekorall, Desmophyllum pertusum. Døde korallskjellet har den høyeste biodiversiteten av korallrevets forskjellige deler, ettersom det tilbyr et hardt substrat som andre koralldyr kan feste seg, rikelig med hull rom å gjemme seg i og god tilgang på mat. Spesielt nordlig, fra grensen til foreslått utredningsområde, ble det funnet mange enkelt forekomster av Primnoa (Figur 17). Oppsummert, så er forekomst av hornkoraller i Tysfjorden tydelig assosiert med terskler, bratte skråninger og loddrette fjellvegger, og er mest utbredt i den ytre delen av fjorden ved terskelområdet.

Korallskog, dvs. områder med større tetthet av nevnte arter, ble registrert på totalt 9 videolinjer (Tabell 6). Vår sammenstilling viser at hardbunnskorallskoger i Tysfjorden bygges hovedsaklig av hornkorallene sjøbusk og risengrynskorall (Figur 18). Det ble også funnet en ett større område med tette forekomster av en uidentifisert art av korall (muligens Swiftia pallida) på fjellgrunn på rundt 200 m utenfor Drag havn (Figur 17).

3.2.4 - Bambuskorallskog

Bambuskorallen (Isidella lofotensis) står ofte på dype lokaliteter (300–600m) enten på bløtbunn (mest på substrattype 5 mudder, Tabell 1) eller berg med et tynt mudderlag (substrattype 2, Tabell 1). I Tysfjorden ble det dokumentert bambuskorall på 17 plasser (Tabell 4). Det ble observert høyere tettheter i Tysfjorden, sammenlignet med tidligere funn fra andre fjorder i Nordland (som for eksempel Andfjorden og Sagfjorden). På den nordligste grensen til foreslått utredningsområdet (utenfor Skarberget) ble det observert særlig store tettheter av bambuskorall (Figur 19 A, Figur 20) sammen med sjøfjæren Funiculina quadrangularis og Brisingidae sjøstjerner. Dette området er sannsynligvis særlig viktig for sårbare arter. I tillegg ble det bl.a. observert forekomster av bambuskorallskog sør fra Hulløya, i ytre Hellmofjorden og sørvest fra Kjøpsvik (2023_ROV_24, Figur 20). Utenfor Drag havn ble det også oppdaget bambuskorall fra dybder > 300 m (videolinjer 2023_ROV_17, og 2023_ROV_30), i litt lavere tettheter. På videolinje 2023_ROV_17, mot grunnere vann ble det observert noe som kan være utslipp fra kvartsfabrikken som dekker berggrunn og samles nedenfor skråningen. På berggrunn i dette området ble det observert veldig lave tettheter av fauna (Figur 19 C).

I ytre Hellmofjorden er det også observert bambuskorall i store tettheter (Figur 20). På grunn av hydrografien er det antatt at det finnes flere plasser med bambuskorallskog i de dypere bassengene som strekker seg gjennom fjorden på vest siden (se også avsnitt 2.6.1 modellering av utbredelse av bambuskorall).

3.2.5 - Sjøfjærbunn

Sjøfjær i Tysfjorden omfatter artene Virgularia sp. (Figur 21 A), Funiculina quadrangularis (Figur 21 B), Pennatula phosphorea (Figur 21 C, D) og Kophobelemnon stelliferum (Figur 21 E). Sjøfjær ble funnet på totalt 25 videolinjer (Figur 22), derav 8 ble karakterisert som sjøfærbunn (Tabell 8 og Figur 23) med artene Funiculina og Kophobelemnon. Funiculina quadrangularis ble ofte observert sammen med bambuskorall på mudderbunn (substrattype 5, Tabell 1) på store dyp. De mest tette forekomstene og de største individene (opptil 1 m) ble observert nord fra grensen til foreslått utredningsområdet (Figur 23). Mindre tette forekomst finnes i midten av fjorden, men her er det også et stort område med dybder > 600 m som ikke har blitt kartlagt. Kophobelemnon ble observert i midten av fjorden på dybder rundt 300–500 m. En større forekomst av Pennatula sp. ble registrert på videolinje 2023_ROV_60, øst for Hulløya (Figur 22).

3.2.6 - Kjøttkorall og sylindersjøroser

Kjøttkorallen Anthomastus grandiflorus (se også avsnitt 2.4) ble observert både som enkelt individ og i grupper på 5 videolinjer i fjorden fra 300–437 m dybde (Tabell 9, Figur 24). Største tettheter ble observert i midtre Tysfjorden nordvest fra Hulløya (2022_ROV_28) som ble karakterisert som VME habitat «5.3 Kjøttkorall på hardbunn», sammen med to andre videolinjer i åpningen av fjorden (Figur 24). Det er vanskelig å si om antallet av observerte individer er stor nok for å bli klassifisert som habitat, fordi observasjonene stammer fra enkelte bilder tatt ut av video linjen (i årene 2021/22). Korallen ble bare funnet på berg eller enkelte blokk (substrattyper 1 og 6, Tabell 1) i Tysfjorden.

Sylindersjørosebunn (VME habitat «8.3 Sylindersjørosebunn») ble ikke observert under kartlegging av de dype områder, men det er kjent at naturtypen er hyppig utbredt på grunne områder. Enkelte funn av sylindersjøroser ble gjort og flere store individ av Pachycerianthus borealis ble observert, for eksempel på videolinje 2023_ROV_47 og inn mot Mannfjorden (Tabell 9 , Figur 24).

3.2.7 - Hardbunns-svampsamfunn

Svamp ble observert på alle 54 videolinjer i Tysfjorden som ble kjørt av Havforskningsinstituttet (fra 2021–2024) på dyp mellom 62 og 616 meter. Mest vanlig på hardbunn eller blandet bunn (substrattypene 1–4 og 6, Tabell 1) var artene Antho dichotoma (34 videolinjer, Figur 25 A), Phakellia sp. (33 videolinjer, Figur 25 B), Geodia spp. (34 videolinjer, Figur 25 B, C) og Mycale lingua (27 videolinjer, Figur 25 D). Mange svamper er ikke mulig å bestemme til art eller slekt på video og derfor ble mange svampindivid logget som morfotyper istedenfor arter, hvor de vanligste var «Porifera fan/stalk/funnel/cup» og «Porifera encrusting» (skorpedannende svamp) (til sammen registrert på 34 videolinjer, Figur 25 C, E). Den gule Aplysilla sulfurea og den blåe Hymedesmia paupertas var de mest vanlige skorpedannende svamper som ble artsidentifisert.

Større forekomster (såkalte «Svampehager») ble funnet på minst 12 lokaliteter, men det er mye usikkerhet knyttet til arbeidet med å karakterisere de forskjellige naturtyper bygget av svamp da det generelt er veldig vanskelig å identifisere svamparter fra video alene. Skorpedannende og små individ av typen «Porifera fan/stalk/funnel/cup» ble ikke brukt i karakterisering av området som «svampehager» (da de var små og vanskelige å identifisere og telle riktig), men noen av disse kan være unge individ av svamp fra familien Axinellidae, som er kjent for å danne svampehager på hardbunn. Mange svamper, særlig av typene Geodia atlantica og G. macandrewi og Mycale lingua ble funnet på korallrev hvor de vil inngå som en del av naturtypen korallrev da det er hoved-naturtypen, enda tettheten av svamp er så høy at man på bart fjell ville klassifisert en slik tetthet som svampeskog. Også berg og grus er et foretrukket habitat for svamp i Tysfjorden (Figur 27).

3.2.8 - Bløtbunns-svampsamfunn

Svamper som bidrar til å bygge naturtypen svampesamfunn på bløtbunn (mest på substrattype 5, Tabell 1) ble observert på 33 videolinjer på dybder mellom 100 og 580 meter. På dybder > 120 m så ble det observert Stylocordyla borealis (Figur 28 A) og en art som kan ligne Thenea sp. (Figur 28, Figur 29 B). Det ble også funnet forskjellige Polymastiidae (Figur 28 C). Disse artene er ofte kryptisk og mindre enn de store svampene på hardbunn. Fokuset av undersøkelsen var ikke å kartlegge svampesamfunn på bløtbunn – så selv om det ble observert en del svamp ble muligens ikke alle habitater karakterisert som et sårbart habitat (eller naturtype). Tre transekter med tette forekomster av Stylocordyla og Thenea ble allikevel karakterisert som VME habitat (Tabell 11, Figur 29).

3.3 - Andre forvaltningsrelevante arter og naturtyper i Tysfjorden

3.3.1 - Reirskjell på fjell

Reirskjell ble observert på 28 videolinjer , på dybder mellom 162 og 586 meter (Tabell 12, Figur 31). Skjellene trives særlig godt på loddrette fjellvegger og underheng på fjell og blokk, på dødt skjelett av Desmophyllum pertusum og mellom levende Desmophyllum lober. Reirskjell ble observert i alle deler av fjorden fra den ytre terskelen til de indre delene. Lokale tette bestander av det som kan karakteriseres som naturtypen “reirskjell på fjell” (≥ 10 individ per still bilde, data fra 2021/22) ble observert på 10 av videolinjer (Tabell 12). Skjellene ble ofte observert på eller i nærheten av øyekorall, spesielt på døde rev eller mellom lober. Figur 31 viser assosiasjonen av reirskjell med de forskjellige VME habitater som ble registrert i Tysfjorden (Tabell 2).

3.3.2 - Brisinga sjøstjerner

Filtrerende sjøstjerner av typen Brisinga sp. ble funnet på 15 videolinjer, på dypere vann > 280 meter, på hardsubstrat (substrattyper 1–2 og 6, Tabell 1). Brisinga sjøstjerner trives frem for alt på hardbunn (både fjellvegger og blandingsbunn) og ble funnet både i de ytre og de indre delene av fjorden. Sjøstjernene sitter på berg eller stein der strømmen er sterk. Brisinga sjøstjerner er typiske dypvannsarter og finnes ikke på sokkelen, men kun i dyphavet og i noen dype fjorder. Brisinga står ikke på ICES sin liste over VME indikator arter, men er vurdert i South Pacific Regional Fisheries Management Organisation (SPRFMO) sitt rammeverk som VME indikator. Brisinga sjøstjerner ser ut å være mer vanlig i Tysfjorden enn i andre fjorder i Nordland og Altafjorden (forekom på 28 % av videolinjene Tysfjorden vs. 14 % i de andre fjordene).

3.4 - Modellering av utbredelse av enkelte sårbare arter

Random forest modelleringer ble brukt for å produsere flatedekkende kart over sannsynlig utbredelse av fire forvaltningsrelevante koraller i Tysfjorden, i.e. Isidella lofotensis (bambuskorall), Desmophyllum pertusum (øyekorall), Primnoa resedaeformis (risengrynskorall) og Funiculina quadrangularis (stor piperenser). Kartene viser hvor i fjorden sannsynligheten for forekomster av de forskjellige artene er høyest og forvaltningen må være ekstra påpasselige, for eksempel gjennom å kreve grundig kartlegging ved foreslått ny aktivitet. En modell vil aldri predikere en arts utbredelse 100 prosent korrekt. Hvor godt en modell vil beregne en arts sanne utbredelse er avhengig av kvaliteten og oppløsningen av grunnlagsdata, hvor mange forskjellige miljøvariabler som påvirker artens utbredelse og komplekse interaksjoner mellom disse miljøvariablene og biologiske variabler som konkurranse om plass, predasjon, sykdom osv. Datakvaliteten i denne studien er i utgangpunkt god, men noen arter ble observert sjelden, derfor er usikkerheten i prediksjonene noen ganger ganske høy. Det er viktig at alltid ta hensyn til denne usikkerhet og derfor er et kart av usikkerhet knyttet til alle kartene med modellert utbredelse. På grunn av usikkerheten ved all prediksjonsmodellering må modellene brukes med forsiktighet. I tillegg viser resultatene bare sannsynlighet for forekomst, ikke hvor mange eller hvor tett individene ville være.

3.4.1 - Bambuskorallen Isidella lofotensis

Videoundersøkelsene avdekket funn av bambuskoraller på 17 videolinjer, hvorav 11 hadde store tettheter og ble kalt for naturtypen korallskog. Modelleringen viser at de dype bassengene med høy strøm sannsynlig er kjerneområder for denne arten i fjorden (Figur 33). Den laveste (median) sannsynligheten for forekomst (0,1) oppnås for steder grunnere enn 250 meter. Arten er også negativt assosiert med prosentandelen av hardt substrat, noe som tyder på at arten foretrekker bløtbunnsedimenter hvor sannsynlighet for forekomst øker fra 0,4 til 0,7. Arten har klare preferanser for høy strømhastighet og kaldere temperatur, med økt sannsynlighet for tilstedeværelse på steder med strømhastighet mellom 0,4 og 0,6 m/s og gjennomsnittstemperatur under 6,7 °C (Vedlegg 2, Figur 38). Romlig prediksjon i Tysfjorden antyder at et stort område av Tysfjorden er egnet for Isidella lofotensis, hovedsakelig på grunn av artens dybdepreferanse. Usikkerhet rundt sannsynligheten for tilstedeværelse viser høyere verdier på havbunnens skråninger i Tysfjorden, som er positivt korrelert med prosentandelen av hardt bunnsubstrat. Ytre armene har mindre sannsynlighet, men spesielt langs kantene av bassengene er usikkerheten større.

3.4.2 - Øyekorallen Desmophyllum pertusum

Resultatene fra random forest-modellen indikerer en svak sammenheng mellom miljøvariablene og sannsynligheten for forekomst av øyekorallen. Faktorene som viser de høyeste effektene er strømhastighet og terrenghelning. Resultatene antyder at forekomsten av Desmophyllum øker i områder med strømhastighet høyere enn 0,5 m/s og helninger brattere enn 40° (Vedlegg 2, Figur 39). Veldig bratte vegger ved siden av de dype bassengene ser ut til å være særlig egnet til øyekorallen (Figur 34). Også Ofotrevet ved Barøya ble predikert som en hoved leveområde, og predikeringen stemmer dermed godt overens med modelleringer som NGU gjorde for dette område (se Figur 15, område med bioklastiske sedimenter). Andre miljøfaktorer kan spille en rolle for utbredelsen av arten, for eksempel primærproduksjon som vi manglet data på.

3.4.3 - Risengrynkorallen Primnoa resedaeformis

Resultatene av modellering for Primnoa resedaeformis antyder at forekomsten av arten er knyttet til topografiske egenskaper ved havbunnen i Tysfjorden (Figur 35). Sannsynlighet for forekomst øker raskt med ujevnhet fra 0,1 ved flat bunn til 0,6 ved ruglete bunn. Sannsynlighet for forekomst økte også signifikant med økende terrenghelning brattere enn 45°. Modellert forekomst av Primnoa resedaeformis er også knyttet til både høye og lave verdier av kurvatur, noe som antyder en litt høyere forekomst av arten på konkave og konvekse helninger (Vedlegg 2, Figur 40).

Romlige prediksjoner viser en økning i gjennomsnittlig sannsynlighet for forekomst langs havbunnens helninger i Tysfjorden, likt som for Desmophyllum pertusum, og spesielt i den øvre delen av Tysfjorden. Usikkerheten rundt prediksjonene ser ut til å være større enn for de to tidligere artene.

3.4.4 - Sjøfjær Funiculina quadrangularis

Modellert forekomst av Funiculina quadrangularis (stor piperenser) var kun knyttet til to miljøvariabler: dybde og prosentandel av hardt substrat. På samme måte som Isidella lofotensis, var sannsynlighet for forekomst av Funiculina positivt assosiert med dybde, med størst sannsynlighet på 0,5 ved 600 meter (høy sannsynlighet assosiert med dypt miljø), og negativt assosiert med prosentandel av hardt substrat. Størst sannsynlighet for forekomst i Tysfjorden er derfor langs havbunnens dype bassenger hovedsakelig konsentrert i midten av fjorden (Figur 36). Isidella og Funiculina observeres ofte sammen, men kan også stå for seg selv. Usikkerheten knyttet til den prediksjonen for forekomst ser ut til å være høyere enn for Isidella lofotensis og Desmophyllum pertusum.

Karleggingen har vist at Tysfjorden har rike forekomster av rødlistede arter og naturtyper på dypt vann, slik at et vern av Tysfjorden vil bidra godt til beskyttelse av flere viktige og sårbare naturtyper i Norge.

I de dype bassengene har fjorden noen av de tetteste bambuskorallskogene av Isidella lofotensis vi kjenner. Arten er kjent for å danne bestander i dype Norske fjorder og på sokkelen i Skagerrak/Norskerenna og Norskehavet, med tettheter på opptil 160 individer per 100 m². Tettheten i Tysfjorden overstiger dette da det på noen stillbilder fra Tysfjorden ble observert opptil 30 individ. Sammenlignet er det i Andfjorden registrert tettheter på 6 individ per 100 m². Bambuskorallskogene i Tysfjorden må derfor anses som unik ut fra et nasjonalt perspektiv og bør forvaltes med ekstra omhu.

På de bratte fjellveggene og på hardbunn i terskelområder i den ytre delen av fjorden, bør man trekke frem observasjonene av tette samfunn av korall av flere forskjellige arter som bygger de rødlistede naturtypene korallrev og hardbunnskorallskog. Aller rikest er disse habitatene i området utenfor utredningsområdets grenser (i området hvor Tysfjorden og Ofotfjorden møter Vestfjorden). Det ville derfor være naturlig å diskutere fordelene med å strekke utredningsområdets grenser lenger ut i Vestfjorden og dermed oppnå beskyttelse av flere områder med unik natur.

Mange av de artene som bygger korallrev og korallskoger av den typen som ble observert i Tysfjorden er sensitive mot fysiske forstyrrelser som tråling og oppankring, og sedimentasjon av både organiske og uorganiske partikler. Korallrev, korallskoger, sjøfjærsamfunn og svampsamfunn, har en svært viktig økologisk funksjon ettersom de danner levested for tusentalls andre arter av mikroorganismer, virvelløse dyr og fisk (Klitgaard, 1995; Freiwald et al., 2012). De har i tillegg en kraftig forhøyet produksjon og effektiv nedbrytning av organisk karbon sammenlignet med omkringliggende dype områder grunnet effektiv intern resirkulering av næringsemner og organiske molekyler (Kutti et al., 2013; Cathalot et al., 2015). Artene som danner grunnmuren i disse økosystemene har generelt en lav motstandsdyktighet mot endring i lokale miljøforhold, fordi de er fastsittende. De har i tillegg en lav evne til å bygge opp nye bestander etter endt påvirkning, fordi de har uregelmessig rekruttering og vokser veldig langsomt (Mortensen et al., 1998; Mortensen and Buhl-Mortensen, 2005). Hos mange av artene kan individene bli mange hundre år gamle. Det kan derfor ta hundre til tusentalls år å bygge opp nye samfunn eller rev, hvis de ødelegges. Grunnet den høye økologiske signifikansen og den lave evnen til restitusjon blir korallrev, korallskoger, sjøfjærbunn og svampskog regnet som særlig sårbare mot menneskeskapt påvirkning. Negative effekter av utslipp fra akvakultur anlegg (Kutti et al., 2022), utslipp av borkaks i samband med boring av olje og gass brønner (Larsson and Purser, 2011) og bunntråling (Fosså et al., 2002) har blitt dokumentert.

Agnalt, A. L., Farestveit, E., Gundersen, K., Jørstad, K. E., and Kristiansen, T. S. 2009. Population characteristics of the world's northernmost stocks of European lobster (Homarus gammarus) in Tysfjord and Nordfolda, northern Norway. New Zealand Journal of Marine and Freshwater Research, 43: 47-57.

Artsdatabanken 2018. Norsk rødliste for naturtyper 2018. Hentet (01.12.2024) fra https://www.artsdatabanken.no/rodlistefornaturtyper

Bekkby, T., Rinde, E., Oug, E., Buhl-Mortensen, P., Thormar, J., Dolan, M., Mjelde, M., et al. 2021. Forslag til forvaltningsrelevante marine naturenheter. NIVA Rapoprt L.NR. 7672-2021.

Benito, B. 2021. SpatialRF: Easy Spatial Regression with Random Forest. doi:10.5281/zenodo.4745208, R package version 1.1.3, . https://blasbenito.github.io/spatialRF/

Borgersen, G., Ledang, A.-B., Norli, M., Hangstad, T. A., and Walday, M. 2017. Marin overvåking Nordland 2016-2017. Undersøkelser av hydrografi, planteplankton og bløtbunnsfauna i 6 fjorder i Nordland.

Cathalot, C., Van Oevelen, D., Cox, T. J., Kutti, T., Lavaleye, M., Duineveld, G., and Meysman, F. J. 2015. Cold-water coral reefs and adjacent sponge grounds: hotspots of benthic respiration and organic carbon cycling in the deep sea. Frontiers in Marine Science, 2: 37.

Davies, C. E., Moss, D., and Hill, M. O. 2004. EUNIS habitat classification revised 2004.

Fosså, J. H., Mortensen, P., and Furevik, D. M. 2002. The deep-water coral Lophelia pertusa in Norwegian waters: distribution and fishery impacts. Hydrobiologia, 471: 1-12.

Freiwald, A., Beuck, L., and Wisshak, M. 2012. Korallenriffe im kalten Wasser des Nordatlantiks – Entstehung, Artenvielfalt und Gefährdung. In Die Vielfalt des Lebens., pp. 89-96. Ed. by E. Beck. Wiley-VCH, Weinheim. pp 89-96.

Hijmans, R. 2024. Terra: Spatial Data Analysis. R package version 1.7-71. https://CRAN.R-project.org/package=terra.

ICES 2020. Vulnerable Marine Ecosystems (VME). ICES, Copenhagen, Denmark.

Ilich, A., Misiuk, B., Lecours, V., and Murawski, S. 2023. MultiscaleDTM: An open-source R package for multiscale geomorphometric analysis. 10.1111/tgis.13067.

Klitgaard, A. B. 1995. The fauna associated with outer shelf and upper slope sponges (Porifera, Demospongiae) at the Faroe Islands, northeastern Atlantic. Sarsia, 80: 1-22.

Kutti, T., Bannister, R. J., and Fosså, J. H. 2013. Community structure and ecological function of deep-water sponge grounds in the Traenadypet MPA—Northern Norwegian continental shelf. Continental Shelf Research, 69: 21-30.

Kutti, T., Legrand, E., Husa, V., Olsen, S. A., Gjelsvik, Ø., Carvajalino-Fernandez, M., and Johnsen, I. A. 2022. Fish farm effluents cause metabolic depression, reducing energy stores and growth in the reef-forming coral Lophelia pertusa. Aquaculture Environment Interactions, 14: 279-293.

Larsson, A. I., and Purser, A. 2011. Sedimentation on the cold-water coral Lophelia pertusa: cleaning efficiency from natural sediments and drill cuttings. Marine Pollution Bulletin, 62: 1159-1168.

Molina, E. J., Silberberger, M. J., Kokarev, V., and Reiss, H. 2019. Environmental drivers of benthic community structure in a deep sub-arctic fjord system. Estuarine, Coastal and Shelf Science, 225: 106239.

Mortensen, P. B., and Buhl-Mortensen, L. 2005. Morphology and growth of the deep-water gorgonians Primnoa resedaeformis and Paragorgia arborea. Marine Biology, 147: 775-788.

Mortensen, P. B., Rapp, H. T., and Båmstedt, U. 1998. Oxygen and carbon isotope ratios related to growth line patterns in skeletons of Lophelia pertusa (L)(Anthozoa, Scleractinia): Implications for determination of linear extension rate. Sarsia, 83: 433-446.

Oksanen J., Simpson G., Blanchet F., Kindt R., Legendre P., Minchin P., O'Hara R., et al. 2022. Vegan: Community Ecology Package_. R package version 2.6-4. https://CRAN.R-project.org/package=vegan

OSPAR 2008. List of Threatened and/or Declining Species and Habitats. OSPAR Agreement 2008-07.

Skjoldal, m. f. l. 2004. Endelig tilråding med forslag til referanseområder. Råd til utforming av marin verneplan for marine beskyttede områder i Norge.

Van Son, T. C., Nikolioudakis, N., Steen, H., Albretsen, J., Furevik, B. R., Elvenes, S., Moy, F., et al. 2020. Achieving reliable estimates of the spatial distribution of kelp biomass. Frontiers in Marine Science, 7: 107.