Sårbar, verdifull og karakteristisk natur i Sognefjorden

1.1 Naturvariabler og forekomst av arter og naturtyper

Sognefjorden er Norges lengste (205 km) og dypeste (1308 m) fjord (Figur 1). Fjordbunnen har et rikt dyreliv bestående hovedsakelig av svampdyr (Porifera), pigghuder (Echinodermata) og nesledyr (Cnidaria) fordelt i seks forskjellige naturtyper (Buhl-Mortensen et al. 2020). Det er fremfor alt dyp, bunnsubstrat og helningsgrad som styrer hvilke dyresamfunn man finner hvor, men det ser også ut til å være forskjeller mellom de samfunn som blir observert i de kystnære strøk og de som blir observert langt inn i fjorden (Meyer et al. 2020, Buhl-Mortensen et al. 2017, 2020).

På terskelen og i de ytre delene av fjorden karakteriseres bunn med fjell og grus av et blandingssamfunn av reirskjellet Acesta excavata, sjøtreet Paragorgia arborea, sjøbusken Paramuricea placomus, og kråkebollen Gracilechinus acutus (Buhl-Mortensen et al. 2020). På den dype bløtbunnen (100–800 m) dominerer brisingasjøstjernen Hymenodiscus coronata, dyphavstrollhummeren Munida tenuimana, sjøpølsene Mesothuria intestinalis og Bathyplotes natans, og der er flekkvise forekomster av sjøfjærene Kophobelemnon stelliferum, Funiculina quadrangularis og Virgularia mirabilis (Meyer et al. 2020, Buhl-Mortensen et al. 2020). På den aller dypeste fjordbunnen (> 800 m) finner man samfunn av brisingasjøstjernen Hymenodiscus coronata og dyphavstrollhummeren Munida tenuimana (Buhl-Mortensen et al. 2020).

På eksponert fjellbunn dominerer rørbyggende flerbørstemark, reirskjellet Acesta excavata, nesledyr og skorpedannende svamp. Når fjellveggene blir veldig bratte, vertikale eller med overheng finner man ofte tette samfunn av kjøttkorallen Anthomastus grandiflorus og, i vanndyp over 800 m, kan man finne store eksemplarer av glassvampen Asconema aff. foliatum (Meyer et al. 2020). I områder med blandingsbunn (fjell, grus og mudder) og med lavere helning forekommer det ofte tette forekomster av den fastsittende sjøpølsen Psolus squamatus, viftesvamper som Phakellia ventilabrum (og andre arter i samme slekt), Axinella infundibuliformis og anemonen Bolocera tuediae (Meyer et al. 2020). Artsdiversiteten er høyere i de dype bassengene enn over terskeldypet (170 m). I tillegg ser diversiteten ut til å være høyere i de sentrale delene av fjorden sammenlignet med den ytre delen av fjorden (Meyer et al. 2020) og de aller innerste fjordarmene (Buhl-Mortensen et al. 2020). Dette er et typisk artsmønster i dyphavet, som generelt beskrives som artsrikt og med relativt få individ av hver art i lave tettheter (Starmans et al. 1999). I områder hvor det er høyere næringstilgang, samt mer variasjon i for eksempel strøm (som fjordterskler), ser man generelt færre arter i høyere tetthet.

1.2 Nye kunnskapsbehov

Sognefjorden dekker et overflateareal på omtrent 1000 km² og et fjordbunnsareal på omtrent 1160 km². Til tross for de overnevnte studiene har vi per i dag kun observert en brøkdel av fjordbunnen og det dyrelivet som gjemmer seg i dypet. For å ha et godt grunnlag for planprosesser er det ønskelig med en større dekningsgrad i kartleggingen og bedre informasjon om naturtypenes karakter i de forskjellige delene av fjorden. Det finnes dessuten et behov for flatedekkende kart som viser predikerte forekomster av spesielt viktige og/eller sårbare naturtyper.

I dette prosjekt har vi brukt den detaljerte og flekkvis tilgjengelige informasjonen om miljø og artssammensetning fra nye og gamle videotransekter for å predikere forekomst av sårbare naturtyper over hele Sognefjorden. Kunnskap om hvor i fjorden vi med høy sannsynlighet vil finne spesielt viktige og/eller særlig sårbare naturtyper eller hotspots (naturtyper med mange truede arter) er essensiell informasjon for forvaltningen. Spesielt finnes det i dag et sterkt behov for økt kunnskap om hvor i Sognefjorden det finnes, eller vi kan forvente å finne, sårbare naturtyper bygget av koraller og svamper, deres forventede (modellerte) utbredelse, deres karakter (tetthet og diversitet) og økologiske betydning. Jo tidligere i utredningsfasen denne informasjon er tilgjengelig desto høyere er sannsynligheten for at det kan tas riktig hensyn til dem i planleggingsfasen av både det marine verneområdet og annen menneskelig aktivitet som planlegges i fjorden.

2.1 Ny Kartlegging

Ny kartlegging av 57 utvalgte stasjoner i Sognefjorden ble gjennomført i oktober-desember 2023 med båt og ROV fra ROVas (Figur 2, sorte punkt i Figur 3 samt Vedlegg 1, Tabell 1). Undersøkte transekter ble valgt ut systematisk for å få en jevn fordeling over forskjellige dyp (Figur 4), helningsgrad og bunnsubstrat. Den jevne fordelingen er essensiell da informasjonen fra transektene vil bli brukt både for å dokumentere forekomst av sårbare arter og naturtyper på dypt vann (> 100 m) i fjorden, og for å produsere flatedekkende kart over predikerte forekomster av sårbare naturtyper over hele fjorden, for de arter hvor datamaterialet er tilstrekkelig stort for å tillate det. På hver stasjon ble det kjørt et 200 m langt transekt, fra startpunktet og oppover vinkelrett mot dybdekonturene. Dette for å oppnå best mulig bildekvalitet til støtte for artsanalyser.

I Sognefjorden finnes det i dag 12 offisielle ankringsområder for båter (røde punkt i Figur 3). I tillegg har kystverket foreslått 13 nye ankringsområder (grønne punkt i Figur 3). Disse totalt 25 ankringsområdene er fordelt på 13 fjordarmer innover i Sognefjorden. Videotransekter på 10—100 m dyp (Figur 4) ble samlet inn med ROV for å undersøke forekomsten av sårbare naturtyper i disse områdene. Video ble også analysert for visuelle spor fra ankringsaktivitet på havbunnen og på bunnlevende organismer (grønne og røde stasjoner i Figur 3 samt Vedlegg 1, Tabell 2).

All videodata ble samlet inn over 15 dager på to tokt (1.—5. oktober og 25. november—2. desember 2023) med en fjernstyrt undervannsfarkost (ROV) av typen Argus Rover 73 fra ROVas fartøyet ROV AS 1303 med to lasere montert slik at to punkter, med en avstand på 10 cm, lyste opp sentralt i bildet. Dette ble brukt til å beregne synsfeltet til ROVen. Undervannsposisjonen til ROVen ble målt med et USBL system fra Applied Nexus. Posisjonen til ROVen ble kontinuerlig lastet opp og lagret i HIs Toktlogger, et system for lagring av toktdata. Programvaren SFO (Seabed Field Observer) ble brukt til å logge, hovedsakelig, observasjoner av megafauna (arter større enn 5 cm) og bunnsubstrat under transektenes gang. SFO knytter observasjonene til riktig posisjon og dyp da dette leses inn fra toktloggeren.

2.2 Tidligere kartlegging

For å få et bedre og utvidet datagrunnlag for kartleggingen av rødlistede arter og forvaltningsrelevante naturtyper, ble data også innhentet fra fire tidligere kartleggingsarbeid. Inkluderingen av disse fire datasettene utvidet også dybdeintervallet ved å dekke dyp mellom 650 og 1300 m, som ikke ble dekket under kartleggingen med ROVas høsten 2023.

Tidligere kartlegging med videoriggen CAMPOD og ROVen Ægir er blitt gjennomført og publisert av Buhl-Mortensen et al. (2020) og Meyer et al. (2020). Data fra disse toktene (totalt 34 transekt, Figur 5) er inkludert i denne rapporten. Transektene publisert i Buhl-Mortensen et al. (2020) har alle en standard lengde på 700 m, hvorav 15 av transektene dekket dybdeintervaller mellom 650 og 1200 m. De to transektene i Meyer et al. (2020) er 1,4 og 2,4 km lange, og ble kjørt fra bassengdypet (ca. 1200 m) og opp til ca. 50 m.

Ett dykk med Havforskningsinstituttets Munin AUV (Autonomous Underwater Vehicle) ble gjennomført i 2022, langs et 2 km langt transekt i et av bassengene (Mission 59, Figur 5). Data fra dette dykket er også blitt innhentet, analysert og inkludert. Videomateriale var av varierende kvalitet, og analysen er derfor noe flekkvis.

Videodata samlet under to forskjellige testtokt i regi av EAF-Nansen programmets fartøy DFN og VAMS (Video Assisted Multi Sampler) er også innhentet og analysert. Transektene (19 stykker) var av varierende lengde, hvorav ni av transektene dekket dybdeintervaller mellom 650 og 1300 m. Videomateriale var av varierende kvalitet, og analysen langs disse transektene er derfor flekkvis.

Totalt er data fra 54 videotransekter innhentet, blitt gjennomgått og inkludert i denne rapporten i tillegg til de 57 transektene som ble filmet under høsten 2023 av HI.

2.3 Bildeanalyse, samfunnsstruktur, rødlistede arter og forvaltningsrelevante habitat

Videomateriale av fjordbunnen ble analysert enten direkte på toktet med programvaren SFO eller etter toktet i programvarene VideoNavigator eller Biigle. Fokus var på registrering av stor (> 5 cm), strukturerende fauna som har særlig forvaltningsrelevans da de er klassifisert som sårbare og/eller verdifulle av OSPAR, ICES eller Artsdatabanken. En klyngeanalyse ble gjennomført for å se etter mønstre i bunndyrssamfunnene i fjorden. En klyngeanalyse er en statistisk metode som grupperer et datasett (her bunndyr) og fordeler de i klynger basert på hvor ulike/ like samfunnene er basert på tilstedeværelse av arter.

Basert på nevnte videotransekt, samt registreringer i Artskart (Artsdatabanken.no), ble et register satt sammen av alle observasjoner av fastsittende, marine evertebrater (virvelløse dyr) som på Norsk rødliste (2021) er kategorisert som nært truet (NT), sårbar (VU), sterk truet (EN) eller kritisk truet (CR) (det vil si korallene Anthelia fallax, Anthomastus grandiflorus, Anthothela grandiflora, Desmophyllum pertusum, Isidella lofotensis, Paragorgia arborea, Radicipes gracilis og Swiftia pallida). Figur 6 viser illustrasjonsbilder av rødlistede koraller som ble observert i Sognefjorden høsten 2023. Observasjoner av den rødlistede fisken blålange blir i tillegg presentert.

Havforskningsinstituttets forenklede klassifisering av bevaringsrelevante naturtyper for Norge (basert på OSPAR- og ICES-listene over truede/minkende naturtyper) ble brukt for å sette sammen et register av observerte habitat/naturtyper som er rødlistede eller av særlig forvaltningsverdi. I Sognefjorden inkluderer dette fem naturtyper: 1) Svamphage, 2) Sjøfjærbunn, 3) Cerianthidebunn, 4) Hardbunnskorallskog og 5) Reirskjell på fjell. Disse ble registrert basert på følgende kriterier, hvor antall observasjoner per sekund gjelder for en fart på 0,3—0,5 knop:

Svamphage (Hardbunnssvampsamfunn)

Karakteristiske arter/taxa: Antho dichotoma, Axinella infundibuliformis, Axinellidae indet, Phakellia ventilabrum, Phakellia sp., Mycale lingua (Figur 7).

Substrat: Hardbunn (dominans av: grus, stein, blokk eller bart fjell) dominert av en eller flere hardbunnsbunntyper i blanding

Tetthet av karakteristiske arter: > 20 kolonier per 100 m² (én observasjon oftere enn hvert 5. sekund)  

Svamphager står ikke på den Norske rødlisten for naturtyper, som viser hvilke naturtyper som har risiko for å gå tapt fra Norge, men er på ICES sin liste over VMEer (Vulnerable Marine Ecosystems) som «Deep-Sea Sponge Aggregations» bygget av Axinella og Phakellia svamper. «Deep Sea Sponge Aggregations» er også på OSPAR sin liste over truede og minkende habitat.

Sjøfjærbunn (Sjøfjærsamfunn)  

Karakteristiske arter/taxa (Indikatorarter): Funiculina quadrangularis, Balticina (tidl. Halipteris) christii, B. finmarchia, B. sp., Kophobelemnon stelliferum, Pennatula phosphorea, Pennatula sp., Pennatulacea indet., Protoptilum thomsoni, Stylatula elegans, Virgularia mirabilis, Virgularia sp. og Petilella grandis (Figur 8).

Substrat: Bløtbunn (mudder til mudderholdig sand)

Tetthet av karakteristiske arter: > 20 kolonier per 100 m² (én observasjon oftere enn hvert 5. sekund)

Sjøfjærbunn står ikke på den Norske rødlisten for naturtyper, som viser hvilke naturtyper som har risiko for å gå tapt fra Norge, men er på ICES sin liste over VMEer (Vulnerable Marine Ecosystems) som «Seapen fields» bygget av Pennatula, Kophobelemnon, Funiculina og Virgularia sjøfjær. «Sea Pen and Burrowing Megafauna» er også på OSPARs liste over truede og minkende habitat.

Cerianthidebunn (Sylindersjørosebunn)  

Karakteristiske arter/taxa (Indikatorarter): Sylindersjøroser (Cerianthidae), Ceriantharia indet., Cerianthus lloydii, Cerianthus vogti, Pachycerianthus multiplicatus  (Figur 9).

Substrat : Bløtbunn (mudder til sandig mudder).  

Tetthet av karakteristiske arter: > 5 individ per 5 m (dvs. ca. 1 hvert sekund)  

Cerianthidebunn (Sylindersjørosebunn) står ikke på den Norske rødlisten for naturtyper, som viser hvilke naturtyper som har risiko for å gå tapt fra Norge, men er på ICES sin liste over VMEer (Vulnerable Marine Ecosystems) som «Tube-dwelling anemone aggregations» bygget av cerianthider/sylindersjøroser.

Reirskjell på fjell  

Karakteristiske arter/taxa (Indikatorarter): Reirskjell (Acesta excavata) (Figur 10).  

Denne arten opptrer ofte på korallrev men i norske fjorder forekommer den enkelte steder i store tettheter på fjellvegg og blokk på dyp mellom 50 og 200 m.   

Substrat: Vertikale flater på fjell og blokk.  

Tetthet av karakteristiske arter: Lokale tette bestander på mer enn 10 per 10 m² .  

Reirskjell på fjell står ikke på den Norske rødlisten for naturtyper, som viser hvilke naturtyper som har risiko for å gå tapt fra Norge, heller ikke på ICES sin liste over VMEer (Vulnerable Marine Ecosystems) eller OSPARs liste over truede og minkende habitat. De blir likevel ansett som en forvaltningsrelevant naturtype da reirskjell deler mange karakteristikker med koraller og svamp. De bygger habitat med skjell i veldig høye tettheter, har veldig høye filtreringsrater og har derfor viktig funksjon for nitrogen- og karbonsyklusen i fjorder. De er sensitive mot forurensning og blir flere hundre år gamle.

Hardbunnskorallskog

Karakteristiske arter/taxa (Indikatorarter): Paragorgia arborea, Paramuricea placomus, Primnoa resedaeformis, Swiftia spp. (Figur 11).

Substrat: Hardbunn (bart fjell og blokk).  

Tetthet av karakteristiske arter: > 10 kolonier per 100 m² (én observasjon oftere enn hvert 10. sekund).  

Hardbunnskorallskog står på den Norske rødlisten for naturtyper, som viser hvilke naturtyper som har risiko for å gå tapt fra Norge, og er på ICES sin liste over VMEer (Vulnerable Marine Ecosystems) som «Hardbottom coral garden» bygget av Paragorgia og Primnoa. «Coral gardens» er også på OSPARs liste over truede og minkende habitat.

2.4 Prediksjonsmodeller

For å kartlegge utbredelsen av naturtyper over større arealer er det vanlig å bruke statistiske modeller, som med artsdata og miljøvariabler med flatedekning som grunnlagsdata, forutsier sannsynlige tettheter eller forekomster av relevante arter og grupper av arter over området hvor informasjon om miljøvariablene finnes, i dette tilfellet hele Sognefjorden.

I dette prosjektet ble Random Forest modeller brukt i prediksjonsarbeidet. Disse modellene kvantifiserer først sammenhengen mellom grupper av arter og utvalgte kjente miljøvariabler, identifiserer områder som har like miljøforhold som områder hvor arten finnes, og deretter predikerer tilstedeværelsen av en gitt art innenfor modellområdet. Ved å plotte disse prediksjonene på kart får vi et gradientkart hvor intensiteten på fargen representerer den predikerte tettheten av artene.

Vi valgte å bruke Random Forest modeller da (1) vi ville bruke samme type modell for å analysere alle de forskjellige artsgruppene i Sognefjorden, og (2) data for noen arter var mindre egnet for parametriske modeller (f.eks. lineære modeller). Random Forest modeller er vanligvis mer robuste mot støy og ekstremverdier i dataene, og har en tendens til å gi høy nøyaktighet. Gitt mengden av data tilgjengelig for modellering av noen arter, er det dog en sjanse for overtilpassede resultater og at prediksjonen kan overse områder som faktisk er egnet for arten. Det er derfor viktig å understreke at modellene kun er et estimat på sannsynligheten av at en art eller en gruppe av arter vil forekomme med en gitt tetthet, på en gitt plass. Det anbefales at de områdene som modellen angir som gunstige for arten undersøkes nærmere ved tilfeller hvor tilstedeværelsen av arten kan utløse forvaltningstiltak.

Det var mulig å bygge gode (troverdige) modeller for gruppene Svamphage (Hardbunnssvampsamfunn), Sjøfjærbunn (Sjøfjærsamfunn), Cerianthidebunn (Sylindersjørosebunn) og Hardbunnskorallskog. For de tre første artsgruppene hadde vi i prosjektet nok data tilgjengelig til å undersøke og modellere variasjoner i tettheter over Sognefjorden. Hardbunnskoraller og hardbunnskorallskog ble funnet på svært få stasjoner, noe som begrenser modellens potensial til å gi gode og sannsynlige resultater om tetthetsvariasjon. Derfor analyserte vi tilstedeværelse av korallaggregeringer i stedet for, hvor minst fem koraller måtte ha blitt observert for å bli notert som tilstedeværende. Følgende miljøvariabler ble brukt i analysene:

1. Gjennomsnittlig dybde ekstrahert fra et 50m*50m topografisk rasterkart (Lastet ned fra Geonorge)

2. Terrenghelling ved bruk av 3*3 eller 21*21 pikslers vinduer (dvs. 150*150m eller 1050*1050 m vinduer)

3. Profilkurvatur ved bruk av 3*3 eller 21*21 piksler vinduer

4. Relativ posisjonsindeks, representert som forskjellen mellom den sentrale pikselens dybde og gjennomsnittsdybden til et 3*3 eller 21*21 pikslers vindu rundt den sentrale pikselen

5. Terreng-ruhet estimert som variasjonen innenfor et 3*3 pikslers vindu hensyntatt den generelle terrenghellingen

6. Temperatur - gjennomsnitt, samt laveste og høyeste verdier per piksel

7. Saltholdighet - gjennomsnitt, samt laveste og høyeste verdier

8. Maksimal Lyapunov-eksponent (MLE) - som representerer turbulens i vannstrømmen

9. Stråling eller nedoveroppvarming

10. Strømhastighet

11. Daglig temperaturvariasjon

12. Daglig saltholdighetvariasjon

Variablene 2—5 ble kalkulert ved hjelp av MultiscaleDTM-pakken i R fra rasterkart (basert på variabel 1). Oseanografiske data (variabel 6—10) ble hentet fra NorFjords160 hydrodynamiske modell (160 x 160 m horisontal oppløsning).

3.1 Arter, samfunnsstruktur og fjordgradienter

Undervannsvideo av fjordbunnen ble samlet inn på totalt 57 stasjoner i september og november 2023. Undersøkelsene strekte seg fra de indre delene av fjorden helt ut til terskelen, og fra 30 til 1200 m dyp (Figur 4). Individ fra dyregruppene Annelida (leddormer), Arthropoda (leddyr), Chordata (ryggstrengdyr), Cnidaria (nesledyr), Echinodermata (pigghuder), Mollusca (bløtdyr) og Porifera (svamp) ble observert, med en dominans av Echinodermata, Annelida og Chordata på de grunne stasjonene (SA) og av Porifera, Cnidaria og Echinodermata på de dypere stasjonene (SO) (Figur 12). Alle observasjoner av forvaltningsrelevante arter/artsgrupper (dvs. Acesta excavata, Cerianthus, Protanthea simplex, Kadosactis abyssicola, samt alle arter av sjøfjær og koraller) er registrert og tilgjengelig på Artskart (https://artsdatabanken.no/kart).

Klyngeanalysen viser at fjorden domineres av fire forskjellige hovedtyper av bunndyrssamfunn. Det ser i hovedsak ut å være miljøvariablene dyp og breddegrad som driver denne fordelingen (Figur 13 og 18).

Klynge/gruppe 1 (blå) finner man i hovedsak i fjordarmene i den sentrale delen av Sognefjorden ned til 100 m dyp (Figur 13, Figur 14, Figur 18). Gruppen karakteriseres av sjøstjernene Marthasterias glacialis og Asterias rubens, blekkspruten Rossia, reker i familie Pandalidae, eremittkreps, skjell, flatfisk fra ordenen Pleuronectiformes og forskjellige arter av fisk. Andre arter som finnes i denne gruppen, men som også er vanlige i andre grupper, er flere typer av rørbyggende flerbørstemark, Funiculina quadrangularis, Virgulariidae og andre Pennatulacea sjøfjærarter, kråkebollen Gracilechinus acutus, sjøkrepsen Nephrops norvegicus og skjeorm Bonelliidae.

Klynge/gruppe 2 (lilla) finner man i et bredt dybdespektrum i hovedsak i de sentrale delene av fjorden og i terskelområdet (Figur 13, Figur 15, Figur 18). Gruppen karakteriseres av forskjellige arter av kråkeboller, forskjellige typer anemoner inkludert Kadosactis abyssicola, korallene Anthothela grandiflora (dvergsjøtre) og Anthomastus sp. (kjøttkorall), ukjente massive svamper og filigranmarken Filograna implexa. Andre arter som finnes i denne gruppen, men som også er vanlig i andre grupper, er forskjellige typer av rørbyggende flerbørstemark, sjøpølsene Psolus squamatus og Parastichopus tremulus, Haliclona sp., viftesvampene Phakellia og Axinella og forskjellige ukjente arter av viftesvamper, ukjente arter av skorpedannende svamp og Hymedesmia paupertas, reirskjellet Acesta excavata, anemonen Bolocera tuediae, sjøstjernen Henricia sp., sjøfjæren Funiculina quadrangularis og kråkebollen Gracilechinus acutus.

Klynge/gruppe 3 (oransje) finner man på mudderbunn, i hovedsak i de grunne sidefjordene i indre del av fjorden (Figur 13, Figur 16, Figur 18). Gruppen karakteriseres av sjøfjæren Kophobelemnon stelliferum, flerbørstemarken Oxydromus flexuosus og påfuglmarken Sabellidae. Andre arter som finnes i denne gruppen, men som også er vanlig i andre grupper, er Funiculina quadrangularis og andre sjøfjærarter tilhørende Virgulariidae og Pennatulacea, sjøkrepsen Nephrops norvegicus, sylindersjøroser/cerianthider, sjøpølsene Mesothuria intestinalis, Parastichopus tremulus og Bathyplotes natans samt kråkebollen Gracilechinus acutus.

Klynge/gruppe 4 (grønn) finner man over hele fjorden men i all hovedsak på hardt substrat (fjell) dypere enn 400 m (Figur 13, Figur 17, Figur 18). Gruppen karakteriseres av reker av typen Pandalidea, flerbørstemarkene Chaetopterus, armfotinger, Polymastiidae svamper og flere forskjellige ukjente arter av svamper. Andre arter som finnes i denne gruppen, men som også er vanlig i andre grupper, er den rørbyggende flerbørstemarken Serpulidae, skjeorm Bonellidea, sjøpølsen Psolus squamatus, vifteformede svamper av forskjellige arter innen Phakellia og Axinella, skorpedannende svamp som Hymedesmia paupertas, reirskjellet Acesta excavata, svampen Haliclona sp., anemonen Bolocera tuediae, sjøstjernen Henricia sp., kråkebollen Gracilechinus acutus, sylindersjøroser/cerianthide og sjøpølsene Mesothuria intestinalis, Bathyplotes natans og Parastichopus tremulus.

I denne studien ble det fokusert på å registrere tettheter av arter som er rødlistede eller bidrar til å bygge habitat/naturtyper som er klassifisert som sårbare og/eller verdifulle i enten Norsk rødliste for naturtyper eller av internasjonale forvaltningsorgan som OSPAR og ICES.

Cerianthider (Sylindersjøroser) var den dyregruppen som ble registrert flest ganger i Sognefjorden, med totalt 2668 individ (Tabell 1). Den ble observert på hele 20 av 57 stasjoner i dette studiet, og på 20 stasjoner av Buhl-Mortensen et al. (2020). Sjøfjær (Kophobelemnon og Funiculina) karakteriserer også tydelig bunndyrssammfunnet på mange plasser i fjorden (Tabell 1), hvor de bygger tette samfunn på bløtbunn, mens anemoner (Protanthea simplex og Kadosactis abyssicola) er karakteristisk for de harde fjellveggene hvor de på mange plasser bygger tette samfunn. Svampsamfunnene er dominert av vifteformede svamper fra slektene Phakellia og Axinella.

Den rødlistede Anthomastus (kjøttkorallen) ble observert på syv forskjellige plasser i fjorden i denne studien, og på ytterligere fem lokaliteter av Buhl-Mortensen et al. (2020). Kjøttkorallen ble observert både som enkelte individ og i grupper med mange individ, både store og små. Av arter som ikke regnes som sårbare eller truede dominerte sjøpølsen Psolus squamatus på flere lokaliteter. Denne danner veldig tette bestander på hardbunn (både fjellvegger og blandingsbunn [sedimentbunn blandet med stein og blokk]), på dypt og grunt vann, fra de ytre til de indre delene av fjorden. Ved den ytre terskelen ble det på mange plasser observert tette samfunn av arter som fanger partikler (mat) ved å filtrere bunnvannet, som for eksempel slangestjerner.

3.2 Dypvannsarter

Fire arter som vanligvis blir karakterisert som typiske dypvannsarter er funnet i Sognefjorden (Figur 19). Brisingasjøstjerne (Brisingidae), Bathyplothes natans (dypvannssjøpølse) og Anthothela grandiflora (kjøttkorall) ble relativt hyppig observert på dype plasser i fjorden. Dette samsvarer med observasjoner fra tidligere studier (Buhl-Mortensen et al. 2020, Meyer et al. 2020). I EAF-Nansen materialet ble det observert en glassvamp av typen Asconema foliatum nær terskelen av fjorden. Denne dypvannssvampen ble også observert av Meyer et al. (2020), både ved terskelen og i de sentrale delene av fjorden (på 930 og 820 m).

3.3 Rødlistede arter

Fire arter av fastsittende rødlistede evertebrater (virvelløse dyr) ble funnet fordelt over 10 stasjoner (Tabell 2, Figur 20): Anthomastus grandiflorus, Anthothela grandiflora, Paragorgia arborea og Isidella lofotensis. I tillegg ble den rødlistede fisken blålange observert på to stasjoner. Mest utbredt var Anthomastus grandiflorus (kjøttkorallen) som ble observert på syv forskjellige stasjoner, på 650–240 m dyp. Buhl-Mortensen et al. (2020) rapporterte tre rødlistede koraller, nemlig Anthothela grandiflora (1 individ), Isidella lofotensis (4 individ) og Paragorgia arborea (13 individ) fra sine undersøkelser (Tabell 3). I tillegg observerte de blålange på syv stasjoner med totalt 8 individ. Meyer et al. (2020) observerte kjøttkorallen Anthomastus både ved terskelen og sentralt i fjorden. Anthothela grandiflora kan ha blitt observert, men alle hornkoraller ble i den studien kun identifisert til den høyere orden åttetallskoraller. Under tokt med DFN i Sognefjorden ble fire rødlistede arter observert, nemlig Anthothela grandiflora (1 individ), Isidella lofotensis (4 individ), Paragorgia arborea (13 individ) og Anthomastus. Kartet (Figur 21) viser tydelig terskelområdet som et hotspot for rødlistede arter, men også lenger inn i fjorden er flere arter blitt observert på forskjellige lokasjoner.

3.4 Forvaltningsrelevante habitat

3.4.1 Tette forekomster av sjøfjær og sjøfjærbunn

Under 2023 kartleggingen i Sognefjorden ble seks forskjellige arter av sjøfjær observert; Funiculina quadrangularis, Kophobelemnon stelliferum, Pennatula phosphorea, Virgulariidae, Balticina sp. og Ptilella grandis (Figur 22). Ptilella grandis ble observert med to individ på stasjon SA01 og SO73 (Tabell 4, Figur 22). Balticina ble observert én gang på stasjon SO58. De andre artene var mye mer tallrike og vidt til stede i fjorden. K. stelliferum var vanligst med totalt 1652 observasjoner, etterfulgt av Funiculina quadrangularis med 203 observasjoner. Noen individ var vanskelig å bestemme til art. Derfor er gruppen Pennatulacea registrert med 395 observasjoner. De fleste artene ble funnet i alle dybdespektre, fra 40 til 570 m.

Sjøfjær bygger på substrat av mudder og mudderholdig sand naturtypen sjøfjærbunn, som i Norge karakteriseres av artene Funiculina quadrangularis, Balticina christii, B. finmarchia, B. sp., Kophobelemnon stelliferum, Pennatula phosphorea, Pennatula sp., Pennatulacea indet., Protoptilum thomsoni, Stylatula elegans, Virgularia mirabilis Virgularia sp. og Ptilella grandis.

Mareanoprogrammet er sjøfjærbunn blitt karakterisert som områder med en tetthet av indikatorarter på > 20 kolonier per 100 m² eller minst én observasjon hvert 5. sekund. Basert på de kriteriene ble områder med sjøfjærbunn observert på totalt 10 stasjoner i Sognefjorden (Figur 23, tabell 4). Deler av stasjon SA20 er også karakterisert av sjøfjærbunn.

Buhl-Mortensen et al. 2020 observerte firearter av sjøfjær i sitt arbeid: Kophobelemnon stelliferum, Balticina sp., Funiculina quadrangularis og Virgularia mirabilis (Tabell 5). Mest tallrik var K. stelliferum med totalt 97 observasjoner, etterfulgt av F. quadrangularis med 71 og V. mirabilis med 23. Sjøfjær ble funnet på totalt 14 av 32 stasjoner i dette datasettet. Høyest tetthet ble observert på stasjoner S32VL33 (67 stykk), S18VL19 (67 stykk) og S23VL24 (25 stykk). På ingen av disse stasjonene var imidlertid tettheten så stor det kan bli karakterisert som sjøfjærbunn. Meyer et al. (2020) observerte to arter av sjøfjær (Virgularia og Kophobelemnon). På ingen av transektene var tettheten så høy at området kan bli karakterisert som sjøfjærbunn. Under testtokt med EAF-Nansen i Sognefjorden ble sjøfjærbunn observert på transekt 8.2 og 7.2 (Figur 23).

3.4.2 Svamphage

Under 2023 kartleggingen ble 8012 svamper observert fordelt på 24 forskjellige arter/morfoarter. De fleste individ var ikke mulig å identifisere til artsnivå, men ble beskrevet som en morfotype hvor de vanligste var «Porifera encrusting», som ble logget mer enn 5000 ganger, og «Porifera fan/stalk/funnel/cup», som ble logget mer enn 1500 ganger. Mer enn 300 individ/kolonier på de 200 m lange transektene ble funnet på syv stasjoner (Tabell 6). Mye av svampen på de transektene var imidlertid skorpedannende og bidrar derfor ikke til å karakterisere området som svamphage. Derimot kan deler av transektene på stasjonene SO33, SO43, SO47, SO61, SO62, SO65, SO66, SO68 og SO73 karakterisert som svampehage/hardbunnssvampsamfunn med en tetthet av > 20 kolonier av vifteformede svamper per 100 m² (Figur 24).  

Kartleggingen av Meyer et al. (2020) observerte flere indikatorarter for svamphage men ikke på noen plass var tetthetene så høy at området kunne bli karakterisert som svamphage. Det samme gjelder kartleggingen i regi av EAF-Nansen programmet. Buhl-Mortensen observerte områder som klassifiseres som svamphage på syv transekt, både ved terskelen og lengre inn i fjorden (Tabell 7).

3.4.3 Ansamling av koraller og korallskog

Fem forskjellige hornkoraller ble registrert i Sognefjorden under kartleggingen med ROVas høsten 2023: Anthothela grandiflora (dvergsjøtre), Paragorgia arborea (sjøtre), Primnoa resedaeformis (risengrynskorall), Paramuricea placomus (sjøbusk) og Isidella lofotensis (bambuskorall). Korallskog, dvs områder med en tetthet av nevnte arter på > 10 kolonier per 100 m², ble kun registrert på en stasjon, SO58 ved Solsvika, i nærheten av terskelen (Figur 25, Tabell 8). Korallskog ble også observert under testtokt i regi av EAF-Nansen programmet på Sognefjordens terskelstasjon S36-Tt (Figur 25, Tabell 9). Vår sammenstilling viser at hardbunnsskorallskoger i Sognefjorden bygges hovedsaklig av hornkorallene sjøtre, dversgsjøtre og risekgrynskorall med en betydelig forekomst av anemonene Protanthea simplex og Kadosactis abyssicola og viftesvamper som Axinella og Phakellia. Her forekommer også flekker med samlinger av kjøttkorallen Anthomastus. Hardbunnskorallskog i Sognefjorden er tydelig assosiert med loddrette fjellvegger i den ytre delen av fjorden ved terskelområdet (Figur 25).

3.4.4 Cerianthidebunn (Sylindersjørosebunn)

Under 2023 kartleggingen ble naturtypen Cerianthidebunn/ Sylindersjørosebunn observert langs åtte av transektene: SO43, SO48, SO57, SO61, SO66, SO68, SO69 og SO71. På disse stasjonene ble mer enn 100 individ observert, hvor den høyeste tettheten var på transekt SO48 (Tabell 10). Cerianthider er vanskelig å identifisere til art basert på bilde/videomateriale, og ble derfor kun identifisert til overordnet taksonomisk nivå. Buhl-Mortensen et al. (2020) observerte Cerianthider på totalt 22 av 32 stasjoner. De var mest tallrike på stasjoner S28VL29 og S8VL9 med 586 og 371 observerte individ, og møtte tetthetskriteriene for å karakteriseres som Cerianthidebunn (dvs. > 5 individ per 5 m) på 8 stasjoner (Figur 26, Tabell 11). Meyer et al. (2020) observerte centianthidebunn langs begge transektene (D1, D2), særlig langs delene av transektene som var i de dypere delene av fjorden. Under testtokt i regi av EAF-Nansen programmet ble det ikke observert noen cerianthidebunn.

3.4.5 Reirskjell på fjell

I 2023 ble reirskjell (Acesta excavata) observert 454 ganger og med tettheter høyere enn 45 individ per 200 m på fem forskjellige stasjoner (Tabell 12). Høyest tetthet ble observert på stasjon SO56. Lokale tette bestander av det som kan karakteriseres som naturtypen “reirskjell på fjell”, dvs. > 10 individ per 10 m², ble observert på åtte stasjoner: SO26, SO32, SO36, SO37, SO50, SO56, SO63 og SO66 (Figur 27). Reirskjell ble særlig observert på vertikale flater og underheng på fjell og blokk, i alle deler av fjorden fra den ytre terskelen til de indre delene. Buhl-Mortensen et al. (2022) observerte Reirskjell av tettheter som er tilstrekkelig for å karakteriseres som habitatet reirskjell på fjell på seks lokasjoner i fjorden. På fem av disse transektene ble mer enn 100 individ registrert (Tabell 13). Meyer et al. (2020) registrerte også tette ansamlinger av reirskjell, i området nært terskelen (Tabell 13).

^{*115—530 m dyp}

Modeller over sannsynlig tilstedeværelse av fire forskjellige naturtyper i Sognefjorden ble laget, for Svamphage (Hardbunnssvampsamfunn), Sjøfjærbunn (Sjøfjærsamfunn), Cerianthidebunn (Sylindersjørosebunn) og Hardbunnskorallskog . Disse er karakterisert som sårbare, og det er derfor særlig relevant for forvaltningen å kjenne til deres utbredelse. Det er viktig å være klar over at de presenterte kartene ikke viser 100 % korrekt tilstedeværelse, men kan indikere hvor i Sognefjorden det er høy sannsynlighet for for at disse naturtypene er tilstede. Hvor god modellen er til å beregne tilstedeværelsen, avhenger av detaljnivået på grunnlagsdata, og hvilke variabler som kan brukes som grunnlagsdata. Kun flatedekkende variabler kan benyttes for å lage flatedekkende kart. For Sognefjorden mangler det heldekkende kart over bunntype (bløtbunn/hardbunn, kornstørrelse etc.) noe som bidrar til usikkerhet i prediksjonene, da bunntype har stor betydning for bunnlevende dyr.

4.1 Svamphage

Videoundersøkelsene avdekket relativt diverse samfunn av svamp i Sognefjorden, med særlig høye tettheter av vifteformede svamper på 9 stasjoner. Svampsamfunn ble funnet på dyp mellom 200 og 600 m og på både fjell og bløtbunn. Figur 28 viser sannsynlig (modellert) egnet habitat for svamphager i Sognefjorden. Gradientkartet viser tydelig en høy sannsynlighet for tilstedeværelsen av denne naturtypen langs begge sidene av hovedfjorden. Dataene (modellert og observert) viste at det var høyere sannsynlighet med høye svamptettheter i områder med bratt skråning og en maksimal temperatur lavere enn 8,5 ^oC, det vil si i dypere områder. Selv om vegger ofte er svært egnet for svamper, bør de være rette og ikke for utsatt for altfor sterk strøm.

4.2 Sjøfjærbunn

Videoundersøkelsene avdekket rike samfunn av sjøfjær i Sognefjorden med særlig høye tettheter på 10 stasjoner, på bløtbunn mellom 40 og 600 m dyp. Figur 29 viser sannsynlig (modellert) utbredelse av sjøfjærbunn i Sognefjorden. Gradientkartet viser tydelig høy habitategnethet for denne naturtypen i kystområdene utenfor terskelen, men også i mindre områder langs sidene av hovedfjorden og i noen sidefjorder. Ifølge modellen var høyere tetthet av sjøfjær mer sannsynlig der minimumstemperaturer var rundt 6,5 til 9 ^oC, har lav turbiditet og lav profilkrumning. Dette type miljø er karakteristisk for små områder langs fjordgrenene og området utenfor terskelen. Det er sannsynlig at områdene med lav topografisk profilkurvatur og lav turbiditet representerer akkumulasjonsområder for sediment med små kornstørrelser.

4.3 Cerianthidebunn (Sylindersjørosebunn)

Videoundersøkelsene avdekket tette samfunn av sylindersjørosebunn langs 8 transekter i Sognefjorden på bløtbunn mellom 40 og 600 m dyp. Figur 30 viser (modellert) utbredelse av sylindersjørosebunn i Sognefjorden, hvor gradientkartet tydelig viser en relativt høy tetthet av artene i denne naturtypen først og fremst i hovedfjorden. De mest egnede habitatene var karakterisert ved høy saltholdighet (rundt 35 ‰), lav turbiditet og relativt flat bunn.

4.4 Korallforekomst

Videoundersøkelsene avdekket tette samfunn av koraller på én stasjon, i nærheten av terskelen. I motsetning til habitatkartene for de andre artene, som viser predikert tetthet, viser Figur 31 den modellerte distribusjonen basert på sannsynligheten for forekomst av koraller. Dette skyldes at koraller var mindre vanlige, noe som begrenset mengden data modellene kunne bruke for å estimere tetthetsvariasjon. Gradientkartet viser tydelig høy sannsynlighet for tilstedeværelse av koraller ved terskelen og i kystområdet nordvest for terskelen (der det er registrert koraller, se Figur 21). Noen små områder langs hovedfjorden indikerer også en viss sannsynlighet for forekomst. Vi har riktignok funnet enkelte koraller inne i fjorden, men disse er sparsomme og vanskelige å knytte til et spesifikt habitat/miljø uten flere observasjoner. Modellen viser at korallene krever høy saltholdighet (rundt 35 ‰) og foretrekker terreng med høy rugositet (humpete terreng).

Blant de 28 ankringsområdene som ble undersøkt, var 12 kategorisert som eksisterende/gamle og 13 som potensielt nye. Noen av de potensielt nye områdene er likevel allerede i bruk i dag. Ingen store, generelle forskjeller mellom bunndyrssamfunnene ble observert på nye ankringsområder sammenlignet med de eksisterende. Det er imidlertidig usikkert hvor mye de forskjellige ankringsområdene (både nye og eksisterende) faktisk er i bruk. Dette betyr at fraværet av observerte forskjeller ikke nødvendigvis er enstydende med at bunnfaunaen på de eksisterende ankringsområdene ikke er påvirket.

To av ankringsstasjonene (SA14 og SA16) skilte seg imidlertidig ut som utpreget forskjellige fra de andre. I Nærøyfjorden (SA14) registrerte vi gule og hvite bakteriematter på bunn langs hele transektet. Eneste fauna som ble observert var den opportunistiske flerbørstemarken Oxydromus flexuosus, og da i samfunn med veldig høy tetthet, og kun i siste delen av transektet (Figur 28). Det ble heller ikke observert noen gravehull eller andre spor i mudderet etter fauna. Mye dødt terrestrisk materiale (blader fra trær) ble observert og hele transektet var preget av generelt lite vannbevegelse langs havbunnen.

På stasjon SA16 i Flåm var havbunnen hovedsakelig mudder/sandholdig mudderbunn. Den siste halvdelen av transektet var veldig kupert, som sannsynligvis er pløyemerker fra ankringsaktivitet (Figur 29). I tillegg ble den opportunistiske flerbørstemarken Oxydromus flexuosus observert. Noen sjøfjær ble observert i begynnelsen av transektet hvor det ikke var tydelig pløyemerker, sammen med mye gravehull etter bunndyr.

Buhl-Mortensen L, Buhl-Mortensen P, Glenner H, Båmstedt U, Bakkeplass K (2020) Chapter 19 - The inland seep sea – benthic biotopes in Sognefjord. Seafloor Geomorphology as Benthic Habitat (Second Edition) 355-372. DOI: https://doi.org/10.1016/B978-0-12-814960-7.00019-1

Meyer HK, Roberts EM, Mienis F, Rapp HT (2020) Drivers of megabenthic community structure in one of the world´s deepest silled fjords, Sognefjorden (Western Norway). Frontiers in Marine Science 7:393. DOI: https://doi.org/10.3389/fmars.2020.00393

Starmans A, Gutt J, Arntz WE (1999) Mega-epibenthic communities in Arctic and Antarctic shelf areas.  Marine Biology  135:269-280. DOI: https://doi.org/10.1007/s002270050624

Vi vil rette en stor takk til alle som har bidratt med data til denne rapporten. Jan Arne Vågenes har gjort fotografier, innsamlet med AUV under Rederiavdelingens testtokt til de dype bassengene i Sognefjorden, tilgjengelige for analyser. Magne Olsen og Tor Magne Ensrud har gjort videomateriale, innsamlet med VAMS-en under EAF-Nansen-programmets testtokt med FF Dr. Fridtjof Nansen , tilgjengelige for analyser. Pål Buhl-Mortensen har gjort data, innsamlet gjennom prosjektet “Species inventory and nature type mapping of Sognefjorden” finansiert av Artsdatabanken, tilgjengelige for oss, og har også bidratt med sin erfaring og innsikt under planleggingsfasen av dette kartleggingsprosjektet. Dataene fra Meyer et al. 2020 ble samlet inn av EU prosjektet SponGES, og vi takker forfatterne for at de ga oss tillatelse til å bruke dataene i vårt arbeid.

Observasjoner av særlig forvaltningsrelevans er markert med fet skrift.

Ankringsområder

Stasjon SA01

Stasjonen starter på 67 m dyp og veksler mellom flat mudderbunn med huler fra gravende dyr, skjellfragment og områder med stein og blokk. Kråkeboller dominerte faunaen, men noen sjøfjær, kalkrørsmark, skorpedannende svamp, kalklager og uer samt enkelte sjøfjærskjelett ble også observert.

Stasjon SA02

Stasjonen består av mudderbunn med relativt høy tetthet av kråkeboller (både voksne og juvenile) og lav tetthet av slangestjerner, eremittkreps, trollhummer, sjøpølse og sjøfjær av arten Funiculina. Noen sjøfjærskjelett ble også observert. Stasjonen starter på 85 m dyp.

Stasjon SA03

Videolinjen starter på 63 m dyp og strekker seg over flat mudderbunn. Bunn var ujevn med mange store hauger og groper. Tettheten av fauna var lav. Noen få sjøpølser, kråkeboller og sjøstjerner ble observert samt en koloni av Filogranmarken og mange små buskformede foraminifera.

Stasjon SA04

Videolinjen strekker seg over flat mudderbunn på 60 m dyp. I starten ble det observert mye debris fra land (blader og greiner) samt tare på bunn. Et stykke inn i linjen dominertes bunn av rørbyggende børstemark, noen sjøfjær, kråkeboller og eremittkreps. Enkelte kalkrørsmarker ble også observert.

Stasjon SA05

Videolinjen strekker seg mellom 40 og 60 m dyp og bunn består vekselvis av mudderbunn og områder med grus, steiner, blokk (med skorpedannende kalkalger og kalkrørsmark) og skjellfragment. Faunaen var dominert av kråkeboller, men også sjøstjerner og eremittkreps var vanlig, samt torskefisker og knurr.

Stasjon SA06

Videolinjen strekker seg mellom 60 og 70 m dyp og består av flat mudderbunn dominert av kråkeboller, sjøstjerner og noen rørbyggende børstemark. Noen flatfisk ble også observert.

Stasjon SA07

Videolinjen strekker seg mellom 80 og 105 m dyp på flat mudderbunn med mye organisk debris (terrestrisk) og dekke av noe som lignet foraminifera eller bryozoa. Kråkeboller, sjøpølser, slangestjerner, sjøstjerner, trollhummer og flatfisk dominerte faunaen.

Stasjon SA09

Videolinjen strekker seg mellom 14 og 20 m dyp på bunn av grus, stein, skjellfragment, blokk og mudder. Mye kråkeboller ble observer samt noen sjøstjerner, eremittkreps, skorpedannende kalkalger og kalkrørsmark.

Stasjon SA10

Videolinjen strekker seg mellom 60 og 97 m dyp og består av mudderbunn med enkelte blokker. Faunaen var dominert av kråkeboller, sjøpølser, eremittkreps og noen sjøfjær på mudderbunn og av svampen Mycale, skorpedannende svamp, trollkrabbe, kalkrørsmark og viftesvamper i områder med steinblokk. Noen flekker med høye tettheter av slangestjerner og flerbørstemarken Oxydromus flexuosus ble observert på mudderbunn.

Stasjon SA11

Videolinjen består av flat mudderbunn og strekker seg mellom 48 og 36 m dyp. Noen sjøfjær ble observert samt relativt mye små, ikke identifiserbare fisk, samt noen små huler som fisken svømte inn og ut av. Kråkeboller, rørbyggende børstemark og reker ble også observert relativt ofte.

Stasjon SA12

Videolinjen strekker seg fra 84 til 92 m dyp og består av flat mudderbunn med et relativt tett dekke av noe som så ut å være foraminifera (Pelosina arborescens) samt noen rørbyggende børstemark. Den mobile faunaen var dominert av kråkeboller, slangestjerner og noen fisk av typen knurr.

Stasjon SA13

Videolinjen strekker seg over relativt flat mudderbunn, med mye huler og hauger, på 80 og 112 m dyp. Sikten var dårlig i starten med mye dyreplankton. Bunn var dekket av foraminifera av typen Pelosina arborsescens og faunaen var dominert av rørbyggnede børstemark, kråkeboller, sjøstjerner og reker. Noen sjøfjær samt uidentifiserbare småfisk og flatfisk ble observert.

Stasjon SA14

Videolinjen strekker seg over flat mudderbunn på 55 til 77 m dyp. Sikten var dårlig med mye partikler i vannet på grunn av det veldig løse og finkornete sedimentet. Ingen fauna ble observert på den første 2/3 av linjen, deretter ble noen flerbørstemark (Oxydromus flexuosus ) observert på akkumuleringer av blader. Både gule og hvite bakteriematter ble også observert.

Stasjon SA15

Videolinjen strekker seg over flat mudderbunn på 39–41 m dyp, og er flekkvis dekket av skjellfragment. Mye sjøfjær ble observert samt kråkeboller, trollhummer og kalkrørsmark. Stasjonen kan muligens karakteriseres som sjøfjærsamfunn.

Stasjon SA16

Videolinjen strekker seg over flat mudderbunn på 45–47 m dyp, men med en kort strekning med fjell i på midten av linjen. Bunn var karakterisert av huler og hauger bygget av børstemarken Arenicola. Noen sjøfjøær av artene Funiculina og Kophobelemnon ble observert samt noen kråkeboller. På den siste delen av linjen var bunnen preget av ankerspor. Flerbørstemarken Oxydromus flexuosus ble observert her, samt noen flatfisk, knurr og sjøkreps.

Stasjon SA17

Videolinjen gikk over flat mudderbunn med masse huler og relativt lite dyreliv, på 71–73 m dyp. Noen sjøkreps, knurr og sjøpølser ble observert samt én sjøfjær.

Stasjon SA18

Videolinjen strekker seg over flat mudderbunn med masse huler og terrestrisk debris, på 86–70 m dyp. Noen sjøkreps, eremittkreps, flatfisk og små uidentifiserbare fisk ble observert.

Stasjon SA19

Videolinjen strekker seg over flat mudderbunn med mye huler, på 51–48 m dyp. Noen sjøkreps, sjøfjær (Virgularia og Pennatula) og fisk (hyse, knurr og flyndre) ble observert, samt mye kråkeboller og sjøpølser. Et tapt fiskegarn ble observert.

Stasjon SA20

Videolinjen strekker seg over flat mudderbunn på 55–37 m dyp med dårlig sikt. Sjøbunn var dominert av slangestjerner og flerbørstemarken Oxydromus samt noen gastropoda. Siste halvdelen av videolinjen bestod av sjøfjærbunn bygget av arten Virgularia.

Stasjon SA21

Videolinjen strekker seg over flat mudderbunn, med noen huler og mye spor av dyr (Lebenspuren), på 84–72 m dyp. På den første delen av linjen ble noen sjøfjær av artene Kophobelemnon og Fuliculina observert samt noen furer fra oppankring. Under den siste delen av linjen var bunn veldig merket av oppankringsaktivitet med noen sjøfjær og flerbørstemarken Oxydromus .

Stasjon SA22

Videolinjen strekker seg over flat mudderbunn på 55–48 m dyp. Sjøfjærbunn bygget av arten Kophobelemnon ble observert på deler av linjen. Flerbørstemarken Oxydromus flexuosus og kråkeboller var også vanlig.

Stasjon SA23

Videolinjen strekker seg over flat mudderbunn, med mye huler, på 68–57 m dyp. Sjøfjærsafunn bygget i hovedsak av arten Kophobelemnon men med innslag av Funiculina og Virgularia ble funnet på deler av linjen. Noen sjøpølser og sjøstjerner ble også observert samt flerbørstemarken Oxydromus flexuosus.

Øvrige stasjoner

Stasjon SO24

Videolinjen strekker seg over fjellbunn med tynt dekke av sediment fra 352 til 259 m dyp. Faunaen var karakterisert av skorpedannende svamp, kråkeboller, mobile sjøpølser og fastsittende sjøpølser av typen Psolus. Noen anemoner og sylindersjøroser ble også observert.

Stasjon SO26

Videolinjen dekker en bratt fjellvegg og små hyller fra 650 til 473 m dyp. Faunaen karakteriseres av skorpedannende svamp, viftesvamper av typen Phakellia, mye Psolus sjøpølser, kalkrørsmarker og noe sylindersjøroser. Ett overheng med mye reirskjell ble observert.

Stasjon SO31

Videolinjen strekker seg over fjellbunn med et tynt dekke av sediment fra 370 til 295 m dyp. Bunnstrømmen var sterk. Fjellbunn var kolonisert av den fastsittende sjøpølsen Psolus og innimellom disse observertes tusenvis av slangestjerner samt kråkeboller, mobile sjøpølser (Parastichopus) og noen skorpedannende hvite og blå svamper.

Stasjon SO32

Videolinjen strekker seg over bratt fjellbunn med et tynt dekke av sediment og noen hyller med sedimentbunn, fra 650 til 492 m dyp. På sedimentbunn på de dypere delene av linjen ble sjøfjær og sylindersjøroser observert. På stykker med bratt fjellvegg ble tette ansamlinger med reirskjell (Acesta) observert flere plasser. En plass ble en ansamling av kjøttkorall funnet. Fjellveggen var utenom dette karakterisert av små svamp av ukjente arter og mye sjøpølser (Psolus, Mesothuria og Bathyplotes). En brisingasjøstjerne (Brisingidae) ble observert.

Stasjon SO33

Videolinjen strekker seg over bratt fjellbunn med et tynt dekke av sediment og noen hyller med sedimentbunn, fra 359 til 241 m dyp. Faunaen karakteriseres av forskjellige typer ukjente skorpedannende og opprettstående arter av svamp, viftesvampen Phakellia, sjøpølser (Psolus, Mesothuria og Parastichopus) og sylindersjøroser. Et område med en kjøttkorallansamling ble observert.

Stasjon SO35

Videolinjen strekker seg i hovedsak oppover en skrånende fjellvegg, fra 244 til 63 m dyp. Mye kalkrørsmarker ble observert samt skjeormer (Maximuerellia og Bonnelidae), anemoner og kråkeboller. Relativt få opprettstående eller vifteformede svamper observert.

Stasjon SO36

Videolinjen dekker en bratt fjellvegg med et tynt dekke av sediment, fra 654 til 424 m dyp. Dekningsgraden av kalkrørsmark og skorpedannende svamp var høy. Flere områder med tette forekomster av reirskjell, anemoner av typen Kadosactis og hornkoraller av typen Anthothela/Lateothela ble funnet. Flekkvise funn av kjøttkorall (Anthomastus) og den fastsittende sjøpølsen Psolus be også gjort. Mellom 440 og 420 m ble tette samfunn av Psolus og slangestjerner observert.

Stasjon SO37

Videolinjen starter på bløt blandningsbunn og strekker seg så oppover en bratt fjellvegg med et tynt dekke av sediment, fra 360 til 240 m dyp. Fjellveggen er karakterisert av kalkrørsormer og rør av flerbørstemarken Chaetopterus. Noen flekker av tette ansamlinger av reirskjell (Acesta) ble funnet samt noen svamp, anemoner og reker.

Stasjon SO40

Videolinjen strekker seg over bratt fjellbunn med et tynt dekke av sediment og noen hyller med sedimentbunn og blandningsbunn, fra 302 til 149 m dyp. Noen områder ser ut til å være raspreget, hvor et er lite biota i rassonene. Relativt mye sjøpølser av typen Psolus, vifteformede og skorpedannende svamp, kalkrørsmark samt rør av flerbørstemarken Chaetopterus ble funnet (ikke i rassoner).

Stasjon SO41

Videolinjen dekker en bratt fjellvegg med et dekke av sediment i varierende tykkelse, noen hyller med sedimentbunn, fra 560 til 408 m dyp. Relativt lave tettheter med fauna som øker noe med minkende vanndyp. Sjøpølser, sylindersjøroser, skorpedannende svamp, noen opprettstående svamper av ukjent art, kalkrørsormer og rør av flerbørstemarken Chaetopterus ble observert. En brosme og en blekksprut.

Stasjon SO42

Videolinjen dekker flat mudderbunn fra 540 til 479 m dyp med tett nok bestand av sjøfjær av arten Kophobelemnon til å bli karakterisert som sjøfjærsamfunn.Funiculina sjøfjær, en del gravehull, sjøpølser, kråkeboller, reker, flyndrer og en blålange ble også observert.

Stasjon SO43

Videolinjen starter på mudderbunn og går senere opp langs en bratt fjellvegg dekket av et tynt sedimentlag, og med noen hyller med tykkere sedimentbunn, fra 507 til 367 m dyp. Høye tettheter av sylindersjøroser og enkelte individ av svampene Thenea og Stylocordyla ble observert på mudderbunn. Høye tettheter av sjøpølsen Psolus, viftesvampen Phakellia og ukjente arter av skorpedannende svamp, kråkeboller, enkelte reirskjell (Acesta) og en hornkorall ble også funnet.

Stasjon SO45

Videolinjen dekket både flat mudderbunn og fjell dekket av et tynt lag av sediment i dybdeintervallet 332–305 m. Bløtbunn karakterisertes av sjøfjærsamfunn (av artene Kophobelemnon, Funiculina og Virgularia) med innslag av Parastichopus sjøpølse, trollhummer, reker og sjøstjerner. Fjellbunn var kolonisert av Psolus sjøpølser og vifteformede Phakellia svamper.

Stasjon SO46

Videolinjen dekket dypdeintervallet 661 til 560 m og mudderbunn, sandbunn og områder med blokker. Blokkene var kolonisert av Psolus sjøpølser, armfotinger, kråkeboller samt vifteformede og skorpedannende svamper av forskjellige ukjente arter. Tynt sedimentlag på svamper indikerer lav strømhastighet i området.

Stasjon SO47

Videolinjen dekker dybdeintervallet 444 til 319 m, med bratte fjellvegger dekket av et tynt sedimentlag, og noen hyller med tykkere sedimentbunn. På bløtbunn finnes tette forekomster av sylindersjøroser. På fjellveggene finnes tette forekomster av sjøpølsen Psolus, en flekk med reirskjell (Acesta) og en flekk med Anthomastus (kjøttkorall). Sjøpølsene Parastichopus og Mesothuria er også relativt vanlig.

Stasjon SO48

Videolinjen dekker dybdeintervallet 547 til 439 m, og strekker seg hovedsakelig over mudderbunn med høye tettheter av sylindersjøroser, kråkeboller og noen enkelte Funiculina og Kophobelemnon sjøfjær. Sjøpølser av artene Parastichopus, Bathyplotes og Mesothuria ble også observert, samt en brisingasjøstjerne (Brisingidae). Noen områder med fjell, med tette forekomster av Psolus sjøpølser og enkelte individ av vifteformede svamper.

Stasjon SO50

Videolinjen dekker en bratt fjellside i dybdeintervallet 400–182 m. Flekker med reirskjell (Acesta) nesten hele veien, blandet med mye anemoner og endel vifteformede og skorpedannende svamper av ukjente arter. Noen plasser fantes tette forekomster av kalkrørsmark og rør av flerbørstemarken Chaetopterus. En brisingasjøstjerne (Brisingidae) ble observert.

Stasjon SO55

Videolinjen dekker dybdeintervallet 444 til 316 m og dekker bratte fjellvegger dekket av et tynt sedimentlag, og noen hyller med tykkere sedimentbunn med grus, stein og/eller blokker. Faunaen var dominert av sjøpølser av typene Psolus, Parastichopus og Mesothuria samt kråkeboller. Noen få, små plasser, var tettheten av vifteformede og skorpedannende svamp relativt høy.

Stasjon SO56

Videolinjen dekker en bratt fjellside i dybdeintervallet 399–199 m. Noen plasser ble tette forekomster av juvenile kråkeboller observert, samt noen få Psolus sjøpølser, skorpedannende svamp og små kalkrørsmark. Tettheten av dyr var lav langs hele linjen unntatt på noen få plasser hvor veldig høye tettheter med reirskjell, korallnellik anemoner, anemoner av typen Kadosactis og svamper (Phakellia og Mycale lignende) forekom.

Stasjon SO57

Videolinjen dekker dybdeintervallet 553 til 410 m og strekker seg over en bratt fjellvegg med et tynt sedimentlag, og noen hyller med tykkere sedimentbunn. På bløtbunn ble cerianthidebunn observert. På fjellveggene ble tette forekomster at Psolus sjøpølser observert, sammen med sjøpølser av typene Parastichopus og Mesothuria. Skorpedannende svamper og små vifteformede svamper av ukjent art var også relativt vanlig.

Stasjon SO58

Videolinjen starter på mudderbunn, på 644 m dyp, og går opp langs en bratt fjellvegg opp til 450 m dyp. Hele veggen kan karakteriseres som korallskog med tette forekomster av risengrynskorall, Anthothela/Lateothela, sjøtre, reirskjell, Kadosactis anemoner, og kjøttkoraller. Her forekommer også Psolus sjøpølser og vifteformede svamper relativt tett. Mye små reker og trollhummer lever blant korallene.

Stasjon SO60

Videolinjen dekker en fjellvegg med et tynt sedimentlag i dybdeintervallet 398 til 225 m. Videolinjen karakterisertes av lave tettheter med fauna. Små juvenile kråkeboller, enkelte Psolus, Parastichopus og Mesothuria sjøpølser samt vifteformede svamper av typen Phakellia og Axinella og skorpedannende svamper ble observert. Flere store hauger med gamle, døde Acesta skjell observert, men kun to levende skjell.

Stasjon SO61

Videolinjen dekket dybdeintervallet 614 til 517 m og dekker både flat mudderbunn og noen små loddrette vegger. Bløtbunn var kolonisert av sjøpølser av Mesothuria og Bathyplotes og sylindersjøroser. Fjellveggen var kolonisert av Anthothela og Paramuricea koraller og skorpedannende svamper og små vifteformede svamper av ukjente arter. Fire bambuskoraller (Isidella) ble observert.

Stasjon SO62

Videolinjen strekker seg over en skrånende fjellvegg med et tynt dekke av sediment på mellom 344 og 179 m dyp. På hardt substrat ble det observert skorpedannende og vifteformede svamper, blant annet Phakellia, Psolus sjøpølser, skjeormer (Maximuerellia og Bonnelia), kråkeboller og kalkrørsormer. På noen plasser ble hauger med døde Acesta skjell observert. En sjøfjær (Funiculina) ble observert på bløtbunn.

Stasjon SO63

Videolinjen dekker dybdeintervallet 657 til 548 m og strekker seg over bratte fjellvegger med noen områder med bløtbunn. Forskjellige typer svamper, brisingasjøstjerner (Brisingidae), skjeormer av typen Bonellidae, sjøpølser av typene Psolus, Mesothuria og Parastichopus, slangestjerner, sylindersjøroser, armfotinger, kråkeboller, kalkrørsmarker var relativt vanlig. Tre områder med tette forekomster med reirskjell ble funnet. Søppel ble observert.

Stasjon SO64

Videolinjen dekker dybdeintervallet 651 til 652 m og dekker en mudderflate og noen små strekk med fjellgrunn. Bløtbunnen karakterisertes av trollhummer (Munida) og sylindersjøroser. Fjellgrunnen karakterisertes av Psolus, armfotinger, svamper av forskjellige typer og brisingasjøstjerner (Brisingidae). Kråkeboller ble observert både på bløtbunn og hardbunn.

Stasjon SO65

Videolinjen dekker dybdeintervallet 568 til 460 m og dekker en mudderflate og noen små områder med fjellgrunn. På fjellgrunn ble relativt mye skorpedannende og vifteformede svamper av forskjellige arter og Psolus sjøpølser observert. En flekk med et stort antall kjøttkoraller observert. På bløtbunn var sjøpølser og sjøfjær av typen Kophobelemnon relativt vanlig, på et strekk med tetthet høy nok for å karakteriseres som sjøfjærsamfunn. Kråkeboller forekom flekkvis over hele videolinjen.

Stasjon SO66

Videolinjen dekker dybdeintervallet 660 til 498 m, med bratte fjellvegger dekket av et tynt sedimentlag, og noen hyller med tykkere sedimentbunn. På bløtbunn ble mye sylindersjøroser observert, på noen plasser i tilstrekkelig tetthet for å karakteriseres som sylindersjørosebunn. Andre relativt vanlig forekommende arter er sjøfjær, Mesothuria, Parastichopus, slangestjerner og kråkeboller. På fjellgrunn ble vifteformede svamper av forskjellige, uidentifiserbare arter observert sammen med Psolus sjøpølser, kalkrørsmarker, armfotinger og skjeormer.

Stasjon SO68

Videolinjen dekker dybdeintervallet 389–266 m og strekker seg over en blanding av bløtbunn og fjellgrunn. Bløtbunnen karakterisertes av Funiculina sjøfjær, sylindersjøroser, sjøpølser av Parastichopus, Mesothuria og Bathyplotes og kråkeboller. Fjellgrunnen karakterisertes av Psolus sjøpølser, skropedannende og vifteformede svamper av ukjente arter samt Phakellia og Haliclona svamper og skjeormer (Maxmuerellia).

Stasjon SO69

Videolinjen dekket bløtbunn på 407 til 384 m dyp, samt noen korte strekk over fjellgrunn. På bløtbunn ble et område med sjøfjærsamfunn (bygget av artene Kophoblemnon og Funiculina) funnet. Samme område var tett kolonisert av sylinderroser. Sjøpølsen Psolus var vanlig på fjellgrunn mens Parastichopus ble funnet både på bløtbunn og fjellgrunn.

Stasjon SO71

Videolinjen dekker dybdeintervallet 542 til 400 m og går over en fjellvegg, samt flere hyller med tykkere sedimentbunn. På bløtbunn fantes tette samfunn av sylindersjøroser. På fjellgrunn var sjøpølsen Psolus, skorpedannende og vifteformede svamper av Phakellia vanlig. På flere plasser ble små områder med tette ansamlinger med reirskjell (Acesta) funnet. Sjøpølsene Parastichopus og Mesothuria var vanlig over hele linjen.

Stasjon SO73

Videolinen dekket både bløtbunn og hardt substrat på 382 til 254 m dyp. På fjellgrunn var sjøpølsen Psolus, kalkrørsmarker, skorpedannende og vifteformede svamper av typen Phakellia (tetthet på grensen til å være tilstrekkelig høy for å karakteriseres som svamphage) vanlig. Noen sjøfjær ble observert på bløtbunn.

Stasjon SO75

Videolinjen gikk sikk-sakk mellom 70 til 5 m langs en fjordside i et søk etter mergelbunn. Ingen mergelbunn ble funnet, kun skorpedannende kalkalger. På bløtbunn i de dypere delene ble sjøfjærsammfunn (av Kophobelemnon, Funiculina, Virgularia og Pennatula phosphorea) observert. På fjellgrunn ble vifteformede svamper av Phakellia observert på de dypere delene, mens forskjellige sjøstjerner og tunikater (Ciona intestinalis) dominerte i grunnere områder.

Andre stasjoner analysert for rapporten

Stasjon S22-Tt(1)

Stasjonen er en karakteristisk dypvannsstasjon som går over mudderbunn med start på 1200 m dyp og med enkelte Munida trollkreps, Bathyplotes natans (sjøpølse), Myxine glutinosa (slimål), Cerianthider, og brisingasjøstjerner (Brisingidae). På flere plasser er den bløte fjordbunn dekket av små rør av flerbørstemark som stikker opp av sedimentet.

Stasjon S22-Tt(2A)

Stasjonen dekker vekselvis bratte fjellvegger med et tynt sediment lag og hyller med tykkere sedimentlag med start på 1200 m dyp. De vanligst forekommende artene på hardbunn var Psolus, Parastichopus, Mesothuria, Munida, brisingasjøstjerner (Brisingidae), og små vite svamper av ukjent art. Tre glasssvamper av typen Asconema aff. foliata ble observert. Ett enkelt Acesta skjell ble observert.

Stasjon S22-Tt(2B)

Består vekselvis av fjellvegger og hyller med sedimentbunn med Munida, Psolus, Parastichopus, kråkeboller, brisingasjøstjerner (Brisingidae), cerianthider, Mesothuria og brachiopoda og mange små svamper av ukjent art. Hauger med Acesta skjell ble observert.

Stasjon S34-Tt

Stasjonen består av sedimentbunn som noen plasser er blandet med store steiner og blokk og starter på 360 m dyp. Faunaen karakteriseres av Parastichopus, Gracilechinus, Henricia, Munida, brisingasjøstjerner (Brisingidae) og små hvite og gule svamper av ukjente arter. En Paramuricea korall ble observert samt en sjøfjær av arten Funiculina.

Stasjon S35-Tt

Stasjonen består av sedimentbunn som noen plasser er blandet med store steiner og blokk og starter på 380 m dyp. Faunaen karakteriseres av Psolus, Gracilechinus, brachiopoda, Parastichopus, Phakellia svamper og på noen plasser store mengder slangestjerner. En kjøttkorall ble observert.

Stasjon S36-Tt(1)

Stasjonen består vekselvis av bratte fjellvegger med et tynt sediment lag og hyller med tykkere sedimentlag. Start på 570 m dyp. Fjellveggen var karakterisert av tette samfunn av Psolus, Phakellia svamper, hornkorallen Anthothela og anemonen Kadosactis. De dypeste fjellveggene også med tette samfunn av hornkorallene Primnoa resedaeformis, Paragorgea arborea og Paramuricea. På alle hyller var det tette samfunn av sjøfjæren Kophobelemnon stelliferum og noen Funiculina sjøfjær. Brisingasjøstjernen forekom hyppig. To observasjoner ble gjort av bambuskorallen Isidella lofotensis.

Stasjon L22_Sognefjorden_2

Stasjonen dekker flat mudderbunn på 1040 m dyp og noen korte strekninger med fjellrygger. Mudderbunn karakteriseres av Parastichopus, Munida, Bathyplotes, reker og en liten gjennomsiktig anemone, alle i lave tettheter. På fjellryggene finnes lave tettheter med Psolus, armfotinger (Terebratulina cf. retusa), Sagartia anemoner, brisingasjøstjerner (Brisingidae), Parastichopus og Munida.

Stasjon Oppedal_Sognefjorden 12_1

Stasjonen går fra 850 till 750 m dyp og dekker vekselvis fjellvegger og sedimenthyller. Fjellveggene domineres av Psolus, armfotinger og Phakellia svamper med Munida trollhummer og reker. Andre vanligt forekommende arter er Gracilechinus, Henricia, anemonene Sagartia, Bolocera og Parastichopus.

Stasjon Oppedal_Sognefjorden 12_2

Stasjonen går fra 750 til 720 m dyp og dekker vekselvis fjellvegger og sedimenthyller. Fjellveggene domineres av slangestjerner, Haliclona svamper, små hvite svamper av ukjent art, armfotinger, Psolus, Parastichopus og reker. Sedimentbunn karakteriseres av Munida, Bathyplotes, Mesothuria og Parastichopus sjøpølser, Gracilechinus og sjøfjærarten Kophobelemnon. Det forekommer et par, i areal, begrensede områder med store ansamlinger av slangestjerner også blandet med Psolus. Det forekommer også et par, i areal, begrensede områder med tette forekomster av sjøfjær arter Kophobelemnon med Gracilechinus sjøpinnsvin og Bathyplotes sjøpølser.

Stasjon Oppedal_Sognefjorden 12_3

Stasjonen strekker seg fra 700 til 650 m dyp og dekker sedimentbunn med innslag av fjell. Sedimentbunnen karakteriseres av sjøfjæren Kophobelemnon, små gjennomsiktige anemoner av ukjent art, sjøpølsen Mesothuria og hydrioden Corymorpha. Tre stykk bambuskoraller av arten Isidella ble observert. Fjellbunnen var kolonisert av sjøpølsen Psolus i tusentall. Andre vanlig forekommende arter i områder med disse fastsittende, filtrerende sjøpølsene var armfotinger, svampene Phakellia og Haliclona, brisingasjøstjerner (Brisingidae), Sagartia anemoner, sjøpinnsvin i slekten Gracilechinus og slangestjerner av ukjent art.

Stasjon Oppedal_Sognefjorden 13_1

Transektet strekker seg oppover fra 605 til 390 m dyp og dekker bratte fjellvegger og sedimentbunn med stein/blokk. Samfunnet på fjellbunn karakteriseres av sjøpølsen Psolus og Phakellia, som forekommer tidvis i høye tettheter. Andre vanlige arter er sjøpinnsvinet Gracilechinus, slangestjerner av ukjent art, Sagaria og Bolocera anemoner, brisingasjøstjerner (Brisingidae), Axinellida svamper, små hvite svamper av ukjent art og kalkrørsmark. En liljestjerne ble observert. Tettheten av Phakellia er flekkvis tilstrekkelig høy for å karakteriseres som svampehage, men ikke med hensyn til strekningen/område som tettheten dekker.

Stasjon Oppedal_Sognefjorden 13_2

Transektet strekker seg fra 390 til 365 m dyp og dekker vekselvis fjell og sedimentbunn. Psolus forekommer hyppig, men med lavere tetthet enn på 13_1 og 12 transektene. Transektet karakteriseres av slangestjerner av ukjent art. Gracilechinus sjøpinnsvinet, svamper av Phakellia, Parastichopus sjøpølser, Munida trollhummer og Bolocera anemoner. Kjøttkoraller ble observert på 5 forskjellige plasser med totalt 35 individ. To hornkoraller av arten Paramuricea ble observert. Slangestjerner ble observert noen ganger i veldig høye tettheter. Tettheten av Phakellia er flekkvis tilstrekkelig høy for å karakteriseres som svampehage, men ikke med hensyn til strekningen/område som tettheten dekker. To sjøfjær med stor fot synlig på video, muligens av arten Ptilella grandis, ble observert.

Stasjon Høyanger_Sognefjorden 11.2

Transektet strekker seg fra 1240 til 1233 m dyp og dekker sedimentbunn, noen plasser med stein og blokker. Faunaen karakteriseres av brisingasjøstjerner (Brisingidae), Bathyplotes sjøpølser, Munida trollhummer og små gjennomsiktige anemoner. 1 reke, 1 Psolus og en svamp av typen Sycon ble observert.

Stasjon Høyanger_Sognefjorden 10.2

Transektet strekker seg fra 1257 til 1230 m dyp og dekker kun sedimentbunn. Faunaen består av Munida trollhummer, Bathyplotes sjøpølser og brisingasjøstjerner (Brisingidae) .

Stasjon Høyanger_Sognefjorden 9

Stasjonen er på 1270 m dyp og dekker kun sedimentbunn. Faunaen består av Munida trollhummer, Bathyplotes sjøpølser og noen brisingasjøstjerner (Brisingidae). En skolest og en havmus ble også observert.

Stasjon Høyanger_Sognefjorden 8.2

Stasjonen er på 390 m dyp og dekker kun sedimentbunn. Første halvdel av transektet kan karakteriseres som sjøfjærbunn bygget av Virgulariidae med innslag av Kophobelemnon og Funiculina. Andre arter som forekommer er Parastichopus, Gracillechinus, reker og noen Cerianthider (sylindersjørose).

Stasjon Høyanger_Sognefjorden 7.2

Stasjonen er på 320 m dyp og dekker kun sedimentbunn. Hele transektet kan karakteriseres som sjøfjærbunn bygget av Virgulariidae. Andre arter som forekommer er Parastichopus, slangestjerner av ukjent art og trollhummer Munida. Bunn er også dekket av buskeformede foraminifera (Pelosina arborescens). En havmus ble observert.

Stasjon Høyanger_Sognefjorden 6

Stasjonen er på 210 m dyp og dekker kun sedimentbunn. Faunaen er karakterisert av Virgulariidae og Funiculina sjøfjær, men ikke av tilstrekkelig høy tetthet for å bli karakterisert som sjøfjærbunn. Andre arter som ble observert er sjøpølsene Parastichopus og Mesothuria samt trollhummer Munida.

Stasjon Høyanger_Sognefjorden 5

Stasjonen er på 160 m dyp og dekker kun sedimentbunn. Faunaen er karakterisert av av Virgulariidae og Funiculina sjøfjær, men ikke av tilstrekkelig høy tetthet for å bli karakterisert som sjøfjærbunn. Andre arter som ble observert er sjøpølsen Parastichopus, trollhummer Munida og reker.

Stasjon Høyanger_Sognefjorden 4

Stasjonen er på 70 m dyp og dekker kun sedimentbunn. Faunaen er dominert av sjøpinnsvinet Gracilechinus som ble funnet både enkeltvis og i tette ansamlinger. Andre arter som ble observert var trollhummer Munida, og sjøfjærene Virgulariidae, Funiculina og Pennatula phosphorea. En blekksprut ble også observert.