På selfangst i isødet - en beretning fra Østisen

Møter med ikoniske arter som isbjørn, hvalross og spekkhoggere gjorde turen til en uforglemmelig opplevelse for en ung student den gangen for førti år siden. 

Men opplevelsen av en skipper og et mannskap som kunne sitt håndverk gjorde også et sterkt inntrykk.   

Skipperen «godkjente» bagasjen 

Mandag i påskeuka, 20. mars 1978, kom jeg traskende til kaikanten i Tromsø. Jeg skulle til Østisen for å samle biologisk materiale fra selfangsten.
Jeg gledet meg veldig, men var også veldig spent på å møte skipper Odd Bjørklo og resten av mannskapet.  

Odd var på dekk og tok imot meg med et fast men vennlig handtrykk. Han så med et granskende blikk på bagasjen min – jeg la merke til at den ble godkjent. 

Jeg var glad for at jeg hadde pakket i min fars store og velbrukte sjømannssekk av grov seilduk, og ikke kom med en moderne ryggsekk. Huff, tenk så galt det kunne ha gått! 

 Etter hvert fikk jeg også hilse på resten av mannskapet. De var eldre og meget erfarne fangere, samt en unggutt, alle fra Balsfjord. 

Det viste seg å være en meget hyggelig gjeng som jeg kom godt overens med. 

 – Jeg fikk bo i «akvariet»  

Den 22. mars klokken 11:45 kasta vi loss i Tromsø. Det var viktig å vente til tidevannet var riktig. Det kunne være helt avgjørende for en vellykket tur, mente Odd. 

Jeg fikk babordlugaren forut. Resten av mannskapet bodde akterut. «Aarvak» hadde hatt en tørr og fin vinter bak seg i opplag i Balsfjorden.

Dekksplankene hadde visst krympa litt - for da vi kom til den åpne Finnmarkskysten og fikk skvett innover baugen, så jeg at det dryppet fra taket i lugaren min.

Jeg måtte dekke køya med en plastpresenning for å holde den tørr. 

Mannskapet døpte lugaren min øyeblikkelig for akvariet. Heldigvis, etter kort tid hadde dekksplankene trutnet og lugaren var tett og fin. 

Illevarslende tegn

Nøyaktig to døgn etter vi forlot Tromsø nådde vi sørpekanten ved Nordostodden. Det første vi fikk øye på var en hvalross på et isflak. 

Odd mente det kunne være et alvorlig illevarsel for hele turen at det første vi så var en slik trolsk skapning.  

Det første møtet med drivisen i strålende påskesol hadde derfor en aldri så liten bismak. 

«Kaldevass-vasspannet» 

Om bord gikk livet sin vante gang. Det vekslet mellom å stå i tønna eller på baugen for å speide etter dyr, og inn i egnerhusgangen for å få vann, eller inn i messa for å varme seg på en kopp kaffe. 

Kaffen var best fra morgenen av. Utover dagen ble den beisk etter å ha stått i storkjelen og putret i flere timer.  

Men kaldvannet i egnerhusgangen var bra. Det sto i et stort vannspann, eller vasspann som balsfjordingene kalte det. Ikke bare vasspann, men det var også spannet for kaldvann. Det hette derfor ikke mindre enn «kaldevass-vasspannet».

Ingen kunne ta feil av det. 

Avslørte selens alder ved hjelp av tennene 

Da vi fikk vår første grønlandssel, kom jeg endelig i gang med å samle inn mine vitenskapelige prøver. Jeg fikk klipt min første kjeve og samlet mitt første ovariepar fra grønlandssel. 

Kjevene skulle senere kokes ved Havforskningsinstituttet slik at vi kunne trekke en tann fra hver kjeve. 

Tennene har årringer på samme måte som i stammen på et tre. Ved å lage et snitt gjennom tennene kan vi telle årringer og dermed bestemme alderen på dyrene. 

Ovarieparene viser om hunnen er kjønnsmoden. Definisjonen på kjønnsmoden er at dyret har hatt minst én eggløsning.  Eggløsningen etterlater en hormonproduserende del av ovariet som kalles det gule legemet, corpus luteum. Disse hormonene er med på å regulere fosterutviklingen og å sette i gang melkeproduksjonen etter fødselen. Når det gule legemet har utført sin funksjon, krymper det til et lite arr kalt det hvite legemet, corpus albicans. 

Ved å ha alderen på dyret og det tilhørende ovarieparet kan vi derfor bestemme alder ved kjønnsmodning. Arrene i ovariene kan også si noe om hvor ofte hunnene har født en unge. 

Jakten var i gang 

Så kom vi i gang med fangsten. På en dag fikk vi 82 hanner og 59 hunner. Det ble samlet aldersmateriale av alle sammen. 

Det var raskt gjort å klippe og merke kjevene og ovariene. Etter å ha vært med på Havforskningsinstituttets sel-undersøkelser langs norskekysten, hadde jeg lært å flå. Etter hvert brukte jeg mye tid på å hjelpe til med flåingen. 

Vi skjøt også en ung storkobbe hann. Kjøttet ble stekt som biff med løk og brun saus. Det er noe av det beste kjøttet jeg har smakt.

Polarrev besøkte skuta 

I dagene som fulgte hadde vi brukbar fangst så sant værforholdene tillot det. Men det var dager med vind og snøfokk som hindret sikten. Og også dager med så mye dønning langs iskanten at det ikke var mulig å fange. 

En dag hadde vi besøk av en rappfotet polarrev. Den var langt fra land, men levde nok godt her ute på isen. Den hadde god tilgang på etterbyrden fra selfødslene, og eventuelle rester etter at isbjørnen hadde forsynt seg av både unger og voksen sel. 

Det hendte rett som det var at vi så rester etter isbjørnens seldrap på isen. 

Sovjetisk inspeksjon med komplikasjoner 

En dag vi lå slik like ved tolvmila og plukket selunger, ble vi bordet av en sovjetisk vaktbåt. De satte ut en gummibåt med påhengsmotor som de ikke fikk start på. Vi måtte trå til for å plukke dem opp før de drev inn mot iskanten der dønningen gikk friskt. 

Når de først kom om bord hadde de heller ingen god posisjon å vise til. Odd gav dem en posisjon like på riktig side av tolvmilsgrensa.  Jeg tror kanskje vi i virkeligheten var innenfor tolvmila der det ikke var tillatt for norske fartøyer å fange. Odd var en luring!  

Men sovjetrusserne viste seg å være hyggelige karer som hadde med seg mange sovjetiske sigarettpakker som de var interessert i å bytte mot vestlige varer som blant annet sjokolade og øl. 

Så kom våren til ishavet

På slutten av turen var det tydelig av våren var i anmarsj. Dagene hadde blitt adskillig lengre og de første flokkene av trekkfugl kom ut over Kvitsjømunningen med kurs for de arktiske øyene. 

Gjessene kom i store plogformede flokker. Det var et vakkert syn. Vi hadde også flere besøk av snøspurv, eller titing, som balsfjordingene kalte dem.  Det er ofte slik at snøspurvene som er ved Kapp Kanin om ettervinteren skal til Svalbard for å hekke senere på våren.  

Vi fortsatte å fange og nå mest på lurv og svartunger som kom drivende på isen ut fra Kvitsjømunningen, helt til vi fikk ødelagt reverseringen den 26. april. Da bestemte Odd seg for å sette kursen hjemover.  

Lørdag 29. april var vi tilbake i Tromsø. Veldig overraskende og svært hyggelig tilbød Odd meg halv lott fordi jeg hadde vært med i flåinga. Det kom godt med i en slunken studentøkonomi.   

– En tradisjon som dør ut  

Selfangsten har vært en svært viktig næring for flere kystsamfunn i Norge. Brandal på Sunnmøre og Balsfjord i Troms har sammen med Tromsø by vært sentere for denne næringen, som nå er i ferd med å dø ut. 

På det meste var over 200 skuter fra Norge med i selfangsten. Det var derfor en næring tuftet på solide tradisjoner jeg skulle bli kjent med, på min første reise til ishavet. 

Jeg synes det er trist at hele selfangstnæringen nå snart er å regne som museal. Mye praktisk kunnskap om ishavet og fangst blir borte. 

Jeg er veldig glad for at jeg fikk min første ishavstur med en så kunnskapsrik og pedagogisk flink skipper som Odd Bjørklo. Og ikke minst er jeg glad for å ha opplevd en tur med en slik historisk skute som «Aarvak». 

Heldigvis er skuta nå vernet for all framtid og kan bidra til å opplyse folk om ishavsfarten - en viktig del av vår maritime historie. 

Hele artikkelen kan leses i Isflaket, Polarmagasin fra Ishavsmuseet 20(2): 14-18.