Overvåkning av «Komsomolets»

Av Elena Eriksen, toktleder

Årets undersøkelser ble gjennomført under økosystemtoktet i Barentshavet, og det var Hilde Elise Heldal (HI) og Louise Kiel Jensen (Statens strålevern) som ledet arbeidet på havaristedet. Først litt bakgrunn:

Den 7. april 1989 sank den mest moderne sovjetiske atomubåten «Komsomolets» sørvest for Bjørnøya. I ellevetiden brøt det ut brann som spredte seg raskt langs kabelpassasjene. Ubåten kom opp til overflaten, og mannskapet kjempet mot brannen i flere timer. Etter hvert inn så de at kampen var tapt og sendte ut nødsignaler.

Det kom både fly og fartøyer til unnsetning, men flere besetningsmedlemmer hadde allerede omkommet i det kalde vannet på to varmegrader. Av mannskapet på 69, døde 16 av nedkjøling. Kun 30 kom seg om bord i redningsflåten. Tre av dem som ble reddet døde etter noen timer. Denne tragedien tok 42 liv.

Russerne sendte sju ekspedisjoner til «Komsomolets» mellom 1989 og 2007 for å undersøke radioaktiv forurensning i nærheten av ubåten. Forskningsubåten «Mir» monterte også utstyr som skulle måle radioaktiviteten kontinuerlig.

Sedimentprøve tatt med kjernegrabb. (Foto: Erlend A. Lorentzen)

Sikkerhet er viktig

Statens strålevern og Havforskningsinstituttet er ansvarlige for overvåkningen av «Komsomolets». Siden 1993 har HI gjennomført årlige tokt. I år ble økosystemtoktet i Barentshavet og overvåkningen av «Komsomolets» kombinert. Etter at «G.O. Sars» avsluttet de vanlige økosystemundersøkelsene, satte vi kursen mot «Komsomolets». Hilde Elise og Louise fortalte mannskapet og forskningspersonellet hvordan overvåkningen foregår, og hvordan de ivaretar sikkerheten under prøvetakingen. Først tar de prøver av overflatevann fra sjøvannsinntaket vårt. Deretter bruker de vannhentere til å ta prøver av bunnvann. Før bunnvannet kommer om bord, sjekkes det for radioaktivitet. Til slutt tas det sedimentprøver med en kjernegrabb (box corer) i nærheten av ubåten. Prøven sjekkes for radioaktivitet før den tas om bord, på samme måte som bunnvannet.

Under prøvetakingen er en akustisk sender festet til prøvetakingsutstyret slik at prøvene tas så nær ubåten som mulig. Dette er en stor oppgave hvor skipsføreren passer på geoposisjoneringen av båten slik at vi ikke driver langt fra havaristedet. Instrumentsjefen styrer vannhenterne til ønsket dyp, matrosene håndterer kjernegrabben og vannhenterne, mens Hilde Elise, Louise og Anders Fuglevik (fra forskningsgruppe Miljøkjemi ved HI) håndterer prøvene. Vannprøvene filtreres og opparbeides kjemisk om bord, mens sedimentprøvene fryses. Prøvene skal senere analyseres for en rekke radioaktive isotoper ved Havforskningsinstituttet og Statens strålevern, som for eksempel cesium-137, strontium-90 og plutonium-isotoper. Resultatene fra analysene vil være klare i løpet av noen måneder.

Modige forskere og teknikere

Vi som jobber med fisk, plankton eller andre levende organismer tenker sjelden på at vi har kollegaer ved instituttet som jobber med farlige stoffer, og at hvert oppdrag kan være farlig for dem. I mange år har «Komsomolets» ligget på bunnen, og man frykter mulige lekkasjer fra det gamle vraket. Modige forskere og teknikere tar på seg et viktig samfunnsoppdrag sammen med mannskapet og overvåker ubåten år etter år. Gode sikkerhetsrutiner som følges nøye, er betryggende for både deltagerne under oppdraget og andre nysgjerrige om bord. Jeg ville takke alle modige menn og kvinner som har forberedt og gjennomført dette oppdraget.