Rester av arvestoff kan fortelle om havets helse

I regjeringas forslag til statsbudsjett for neste år legges det opp til å bruke 30 millioner kroner som skal gi mer kunnskap om tilstanden i de marine økosystemene og havets helse. Havforskningsdirektør Sissel Rogne gleda seg over bevilgninga og lovte at HI blant annet skal ta i bruk «miljø-DNA» for å øke kunnskapen om tilstanden i de marine økosystemene.

Genetikerne Torild Johansen (t.v.), Tanja Hanebrekke og Jon-Ivar Westgaard tror «miljø-DNA» kan øke kunnskapen om helsetilstanden i havet. (Foto: Gunnar Sætra)

Rester av arvestoff

– «Miljø-DNA» går rett og slett ut på å finne ut hvilke arvestoff som finnes i vannmassene. Alle skapninger etterlater seg rester av arvestoff. Det vi kan spore tilbake til hvilke arter som er til stede i sjøen, forklarer havforsker og genetiker Jon-Ivar Westgaard.

Genetikerne tar rett og slett en passe stor vannprøve, for eksempel én liter, som de filtrerer. Deretter kartlegger de DNA-et og lager en slags strekkode for hver art (sekvenserer).

– Ut fra dette kan vi se hvilke arter som oppholder seg i området hvor prøven ble tatt, det være seg fiskearter som torsk, sild eller sei – eller kanskje en kval. Kort sagt; vi kan fortelle om både små og store arter som er til stede i de aktuelle vannmassene. Vi ønsker også å teste ut om vi kan beregne biomassen til artene i området, forteller havforsker og genetiker Torild Johansen.

Bortimot 20 forskere er i Tromsø for å drøfte mulighetene som "miljø-DNA" gir for havforskerne. (Foto: Gunnar Sætra)

I startgropa

Denne uka er bortimot 20 forskere fra USA, Irland og Norge samla i Tromsø for å drøfte hvilken informasjon havforskerne kan få ut av «miljø-DNA».

– Metoden er under utvikling, og vi holder på å teste ut hvordan DNA oppfører seg i sjøen – og om det er forskjell på hvor lenge DNA fra fisk, kval, plankton eller andre organismer blir i vannmassene før det brytes ned. Dette kan være avhengig av for eksempel av vannets kjemiske og fysiske kvaliteter. Vi vet at temperatur er en viktig faktor, og at slike DNA-rester forsvinner raskere fra tropiske farvann med høge temperaturer, mens de holder seg lenger i kalde farvann som i Arktis, sier Westgaard.

– Vi prøver også å finne ut om slike DNA-rester kan si noe om hvor mye det har vært av en art, la oss si torsk, i et avgrensa området, for eksempel en fjord. Vi ønsker først og fremst å si noe om mengden – biomassen av torsk – som kan være i fjorden, ikke antall individer. Vi prøver også å finne ut om det er nykommere i det aktuelle området, enten som følge av endringer i den naturlige utbredelsen, eller arter som aktivt har blitt plassert ut. «Miljø-DNA» kan gi et tidligere varsel om nykommere enn dagens metodikk. Det er lettere å finne rester av arvestoff i vannet enn å finne ett eller flere eksemplarer av eventuelle nykommere, supplerer Johansen.

Godt hjelpemiddel

Den nye metoden kan også si om det er innslag av arter som på en eller annen måte er skadelige.

– I oppdrettsnæringa brukes allerede «miljø-DNA» til å kartlegge mulige endringer i artsmangfoldet under merdene. Dersom endringene blir for store, må lokaliteten brakklegges. I det store og hele er vi ganske sikre på at dette blir et nyttig hjelpemiddel i arbeidet med å stille diagnose for havets helse, avslutter Johansen.