Rosa slim var kolonimaneter

Høsten 2015 dukka det plutselig opp store mengder rødt slim i flere fjorder i Nord-Troms. Slimet festa seg på fiskeredskaper og påførte lokale fiskere mye ekstraarbeid. Blant annet måtte både garn- og linebruk reingjøres grundig før de kunne settes i sjøen. Fisker Hugo Pedersen på Arnøya var en av dem som ble plaga av slimet.

– Vi ser at det er organisk materiale, men vi har ikke opplevd dette før, iallfall ikke i slike mengder. Denne ”gugga” har ligget i et lag på mellom 150 og 350 meter, og enkelte plasser har det gitt store utslag på ekkoloddet, sa Pedersen til hi.no den gangen.

Kolonimaneter

Havforsker Tor Knutsen har sammen med kolleger analysert slimet og andre sentrale data fra forskningsfartøyene som besøkte området mens blomstringa foregikk. I en nylig publisert artikkel i forskningstidsskriftet Frontiers in Marine Science konkluderer havforskerne med at det var såkalte kolonimaneter som førte til plagene for fiskerne.

– Det var arten med det latinske navnet Nanomia cara som dominerte under manetoppblomstringa for tre år sia. Denne arten tilhører nesledyrene (Cnidaria), ordenen Siphonophorae og koloniene er tynne og langstrakte. Noen arter kan bli flere meter lange. Nanomia tilhører undergruppen Physonecta som har ei gassblære i fronten av kolonien. Dette er et viktig organ som gir oppdrift til koloniene. Gassblæra har sannsynligvis lignende funksjon som svømmeblære hos fisk. Blærene gjør også at denne gruppen kolonimaneter kan registreres på ekkolodd, sia gassblærene kan gi relativt sterke ekko. Det er litt avhengig av hvor store de er, hvilket dyp kolonimanetene befinner seg og på hvilke frekvenser ekkoloddet opererer. Kolonimanetene er interessante, fordi de ulike individene i koloniene har ulike oppgaver. Noen står for forplantninga, andre har i oppdrag å skaffe næring til kolonien, mens noen individ sørger for framdrifta, forteller Knutsen.

Kartene viser hvor forskningsfartøyene «Håkon Mosby» (t.v.) og «Helmer Hanssen» registrerte manetoppblomstringa. De kraftigste registreringene (rødt) ble gjort i Lyngenfjorden, men det ble også registrert maneter på Reisafjorden, Kvænangen og i mer åpent farvann utenfor Nord-Troms.

Overraskende

Manetoppblomstringa for tre år sia kom som en overraskelse på både fiskere og forskere. Under kysttoktet i 2015 registrerte Havforskningsinstituttets fartøy store mengder kolonimaneter i Nord-Troms ved hjelp av ekkoloddene ombord, blant annet i fjordene Lyngen, Reisa og Kvænangen. Også utenfor fjordmunningene ble det registrert kolonimaneter. Seinere samme høst gjennomførte UiT Norges arktiske universitet et studenttokt i det samme området og fikk store mengder rosa slim i trålen.

Forskerne har analysert prøver som ble tatt på forskningsfartøyene som var i området. I tillegg var det en del fiskere som leverte prøver.

– Analysene våre viser at Nanomia cara dominerte i alle prøvene, sier Knutsen.

Kolonimanetene ble filma under oppblomstringa. Videoen er redigert, dermed er det kortere tid mellom hver kolonimanet enn da opptakene ble gjort. (Video: Roger Larsen / UiT Norges arktiske universitet)

Ikke funnet årsak

Knutsen sier han og kollegene ikke har funnet noen entydig forklaring på hvorfor oppblomstringa fant sted.

– Jeg tror at dette i hovedsak var ei lokal oppblomstring. Dyreplankton (f.eks. Calanus/raudåte) som har overlevd sommeren, starter sannsynligvis overvintringa på dypere vann i fjordsystemene tidlig på høsten, også nordpå. Under ei oppblomstring, som den i 2015, trenger kolonimanetene rikelig med føde for å bygge opp en stor bestand på kort tid.  Raudåta er viktig mat for dem, sannsynligvis i lag med krill og pelagiske reker. Disse har trolig vært tallrike i den dypere delen av dette fjordsystemet, men vi hadde dessverre ikke data som kunne fortelle oss noe om utviklinga og tilstanden i denne delen av økosystemet da oppblomstringa foregikk. Vi registrerte heller ikke at det hadde strømmet inn atlantisk vann fra dyphavet utenfor. Da kan ikke kolonimanetene ha kommet inn i fjordene med slike vannmasser. Muligens kan fordelinga av kolonimanetene ha blitt påvirket av kystvannets bevegelser som også omfatter fjordene, men jeg mener likevel at rekrutteringa var lokal, sier Knutsen.

Det røde slimet samla seg i store mengder om bord på forskningsfartøyet «Helmer Hanssen» under et studenttokt på Lyngenfjorden. (Foto: Roger Larsen / UiT Norges arktiske universitet)

Skjedd før?

Det er usikkert om dette er et nytt fenomen, men oppblomstring av Nanomia i denne delen av Atlanterhavet er ikke beskrevet i faglitteraturen tidligere.

– I tillegg til oppblomstringa av kolonimanetene, var det også betydelige innslag i et fåtall trålfangster av to andre manettyper, ribbemaneten Beroe spp. og kulemaneten Modeeria rotunda. Disse to manettypene har ikke gassblærer. Derfor er de nesten usynlige på ekkolodd. Det er muligens litt spesielt at tre ulike manettyper opptrådte i så stor tallrikhet samtidig.  Vi har gjennomført DNA-analyser av prøver som ble tatt fra forskningsfartøy og av fiskere. De viste at slimet og trådene som festet til redskapene var kolonimaneter. Det var altså Nanomia som griset til redskapen til lokale fiskere, sier Knutsen.

Det rosa slimet festa seg på fiskeredskaper og tauverk. Bildet er tatt om bord på F/F «Helmer Hanssen» under et tokt i Lyngenfjorden i november 2015. (Foto: Roger Larsen / UiT Norges arktiske universitet)

Forskerne har vært i kontakt med flere fiskere som kjenner området, og noen av dem sier de har vært borti noe lignende tidligere.

– Blant annet har tidligere rekefisker Jarle Mollan fortalt at det var ei oppblomstring rundt 1960. Da festa det seg også slim på reketrålen, og de måtte koke trålen to ganger i rekekokeren om bord for at den skulle bli rein. Den gangen ble det ikke tatt prøver av organismene som lagde trøbbel for fiskerne. Dermed vet vi ikke hvilken art som blomstra opp den gangen, avslutter Knutsen.