Fiskebestander gjenoppbygd på grunn av bedre forvaltning

– For alle bestander under ett, var det gjennomsnittlige bunnivået rundt år 2000. Siden den gangen har de fleste bestandene tatt seg opp igjen, sier havforsker Fabian Zimmermann. Han har gjennomført studien sammen med Karl Michael Werner fra Thünen-instituttet for fiskeriforskning i Bremerhaven.

85 bestander

De to havforskerne har sett på utviklinga for 85 fiskebestander i perioden 1960–2015.

– Dette omfatter alle bestandene som Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) gir kvoteråd om. Studien vår dekker området fra den iberiske kysten i sør via Norskehavet og til Barentshavet i nord. Blant dem finner vi fisk med viktig økonomisk betydning, blant annet sild, torsk og makrell, forteller Zimmermann.

Alle EU-land rundt Nordøst-Atlanteren har innført strengere reguleringer av fisket i årene etter 2000, mens Norge og Russland var tidligere ute med slik forvaltning. Det er EU, Norge, Russland, Island, Grønland og Færøyene som er kyststater rundt Nord-Atlanteren og dermed har råderett over fiskeressursene. Flesteparten av bestandene blir likevel ikke regulert av enkeltland, men av internasjonale kommisjoner med representanter for de enkelte kyststatene. Den norsk-russiske fiskerikommisjonen er en av dem, EUs fiskerikommisjon en annen. Kvotene blir fastsatt etter forhandlinger mellom landene som deltar i de ulike fiskeriene, deriblant EU, Norge, Russland, Island, Grønland og Færøyene. 

Samme nivå som på 1970-tallet

Studien viser at de fleste bestandene var på sitt laveste nivå rundt år 2000. Unntaket er mange bestander i nord som hadde tatt seg opp tidligere som følge av forbedringer i både norsk og russisk fiskeriforvaltning. Mange andre europeiske bestander ble overfiska i perioden mellom 1970-tallet og 1990-årene, men nå har de kommet opp på samme størrelse som på 1970-tallet. Zimmermann og Werner har funnet en klar sammenheng mellom økt biomasse og strengere reguleringer. Økninga kom etter endringer i fiskeripolitikken blant landene omkring Nordøst-Atlanteren, og de to forskerne konkluderer blant annet med at bedringene i EUs felles fiskeripolitikk som ble satt ut i livet like etter år 2000, er svært viktige og har påvirka mesteparten av de europeiske fiskeriene.

– Vi ser også at vekst i bestandene avhenger av rekruttering. Bestander som har ikke fått én eller flere sterke årsklasser øker ikke, selv om fangsten er redusert. Dette viser at naturlige variasjoner kan spille en viktig rolle og skape usikkerhet, sjøl med ei god fiskeriforvaltning. Resultatene våre viser at bærekraftig høsting av villfiskbestandene er mulig, men bare ved å føre en fullgod og forskningsbasert fiskeripolitikk som tar hensyn til før-var-prinsippet i fangstreguleringene. Dette blir enda viktigere når vi står overfor endringer i produktiviteten i de marine økosystemene, spesielt som følge av klimaendringer og endringer i artsfordelinga, avslutter Zimmermann.