Publisert: 28.01.2019
Forskerne fikk det ikke til å stemme. Dypvannsfisken er full av kvikksølv også i fjorder der det ikke har vært industriutslipp eller andre kjente kilder til kvikksølv. Samtidig ser de at situasjonen er stikk motsatt på steder som øygruppen Fedje i Hordaland. Der har et ubåtvrak fra andre verdenskrig forurenset havbunnen rundt vraket, men likevel har ikke fisken i området spesielt mye kvikksølv i seg.
Kvikksølv er et svært giftig tungmetall som i for store mengder blant annet kan påvirke hjernens funksjon og utvikling, spesielt hos yngre mennesker. Derfor følger norske myndigheter nøye med på at ikke maten inneholder mer av stoffet enn det vi kan tåle.
I Sørfjorden i Hardanger har fjorden blitt forurenset av tungindustri i over hundre år, og utslipp av tungmetall som bly, sink, kvikksølv og arsen skaper problem for fisk og annen sjømat der. Sedimentprøver fra bunnen rundt industriområdet har hundre ganger mer kvikksølv enn prøver fra ytterst i fjorden, og myndighetene advarer mot å spise brosme og blålange fra hele Hardangerfjorden, siden disse dypvannsfiskene har svært høye verdier av det skadelige tungmetallet.
Det var mer overraskende at dypvannsfisk i Sognefjorden hadde nesten like mye kvikksølv i seg som fisken fra industriområdene i Hardanger, selv om det ikke er noen kjente forurensningskilder der. I Sognefjorden var gjennomsnittsnivåene ved syv av åtte steder der man tok prøver av fisken over grensen som er satt av myndighetene, og Mattilsynet advarer derfor mot å spise brosme også i størstedelen av Sognefjorden.
Også i Eidfjord, en annen og mindre forurenset gren av Hardangerfjorden, fant man enda høyere kvikksølvverdier i dypvannsfisken enn i områdene rundt tungindustrien, selv om det bare var en tidel så mye kvikksølv i sedimentene på bunnen.
Hva er da grunnen til at det er så mye tungmetall i fisken i Sognefjorden og i andre fjorder uten tungindustri? Svaret kan ligge i selve fjorden.
Kvikksølv sprer seg over lange avstander i atmosfæren, og kvikksølv som er sluppet ut fra et kullkraftverk i Kina kan falle ned i Norge eller i Arktis. Langtransportert forurensning er derfor mange steder den viktigste grunnen til at vi finner kvikksølv i miljøet.
En fjord med høye fjell rundt er formet som en trakt, der store elver frakter regnvann til fjorden fra nedbørsfelt i fjellene rundt. I ferskvannet som ender i fjorden er det altså kvikksølv fra regnvann som er samlet opp fra et stort område og ført til fjorden med elvene. Vannet i fjorden blir dessuten ikke skiftet ut like ofte som i åpent hav, og tungmetallene hoper seg opp. Dette bekreftes av at man finner de høyeste konsentrasjonene av kvikksølv i fisk innerst i fjordene der elvene renner ut.
Med elvevannet kommer også store mengder biologisk materiale fra land, og dette gir gode vilkår for mikroorganismer til å omdanne kvikksølvet til den giftigste formen som heter metylkvikksølv. Det er denne typen som lettest tas opp av dyr, fugl, fisk og mennesker. Denne giftigste formen for kvikksølv er den formen det finnes mest av i fiskefilet.
I åpent hav er derimot kvikksølv mindre tilgjengelig for mikroorganismer og vil derfor ikke bli omdannet til metylkvikksølv. Dette forklarer hvorfor dypvannsfisken rundt ubåtvraket ved Fedje ikke har spesielt mye av denne skadelige formen for kvikksølv i seg, siden vraket ligger i åpent hav med god vannsirkulasjon.
De blå prikkene på kartet viser hvor det er funnet mest kvikksølv i brosme på vestlandet. De røde prikkene viser hvor det er funnet mest kvikksølv i sedimentene på havbunnen og fjordbunnen. Kartene viser at det ikke alltid er en sammenheng mellom mengden kvikksølv i sediment og i fisk.