Publisert: 03.05.2019 Oppdatert: 28.07.2021
Hvalene deles i tannhvaler og bardehvaler. Hvithvalen, som på latin kalles Delphinapterus leucas, er en tannhval som tilhører familien Monodontidae. Denne familien teller i tillegg narhval – også den en karakteristisk art med sin ene, spiralsnodde støttann.
Hvithvalen regnes som en middels stor tannhval. Den blir knapt fem meter lang og veier 1200–1500 kilo, og regnes for å være et svært sosialt dyr. Hvalene i denne familien mangler ryggfinne – det kan være en tilpasning til livet under drivis. Til forskjell fra hvaler flest, har hvithvalen bevegelige nakkevirvler. Dermed kan den svinge på hodet i forhold til kroppens lengderetning.
Hvithvalen kommuniserer med lyder fra luftveiene som kastes frem og fokuseres i «melonen» – en linseformet fettansamling i hvalens panne.
Hvithvalen lever langs kysten, nær iskanten og i råker langt inne i isen i Arktis. Utbredelsen defineres som sirkumpolar (det som går eller finnes rundt polene). Hvithvalen er veldig vanlig rundt Svalbard, hvor den er vår mest tallrike hvalart, og langs den arktiske kysten av Russland. Det finnes en liten populasjon i St. Lawrence-bukta i Canada.
På Svalbard finner hvithvalen mye av maten sin fremfor øygruppens mange isbreer. Hvithvalen føder sine unger i løpet av sommerhalvåret. De neste to årene holde mor og kalv sammen, og kalven blir siden værende i samme flokk. Forventet levealder for hvithval er 80 år.
Det er ikke kjent hvor stor bestanden er på verdensbasis, men det er antydet at den teller rundt 200 000 dyr. Det blir drevet småskala jakt på hvithval i Alaska, den nordøstlige delen av Canada og på Grønland. Inntil nylig ble det drevet kommersiell jakt på hvithval i Kvitsjøen i Russland.
Det er blitt relativt vanlig med hvithval i større akvarium rundt om i verden, men av dyrevelferdshensyn har det i senere tid kommet forbud mot å fange og importere hvithval til slikt formål. Det eneste stedet hvor det fremdeles fanges levende hvithval til eksport er Okhotskhavet i Russland.