Fant naturtype av brunpølser

- Denne sjøpølsen er typisk for det strømsterke området som er på de grunne partiene av Spitsbergenbanken ved Bjørnøya, forteller havforsker Børge Holte. Han var toktleder da biologi, forurensing og geologi ble kartlagt i dette området gjennom Mareano-programmet.

- Bunnen i området er for det meste dekket av sand, og innimellom ligger det små steiner. Sjøpølsene suger seg fast til disse steinene og danner nærmest små øyer på sandbunnen.

At bunnen var flekkvis dekket med de små dyrene var uventet:

- Vi ble overrasket da vi fikk se de store forekomstene av sjøpølse da vi filmet i dette området.

Før toktet hadde forskerne studert detaljerte dybdekart som sammen med kunnskap om bunnforhold og biologi kan gi informasjon om hva som lever på bunnen i et område.

- I dette området hadde vi forventet å finne flere bunnorganismer som trives på hard og steinrik bunn. I stedet fant vi dyresamfunn som lever flekkvis utover sandbankene der sterk strøm gjør det vanskelig for andre bunndyr å finne feste, sier Holte.

Egen «lokal» naturtype

Den enorme forekomsten av brunpølser gjorde at området er definert som en egen naturtype der denne arten er dominerende.

- En naturtype er definert som «en ensartet type natur som omfatter alt plante- og dyreliv og de miljøfaktorene som virker der», og her var det ingen tvil om hvilken art det var, forteller Pål Buhl-Mortensen, også han forsker ved Havforskningsinstituttet.

I Norge er naturtyper definert av Naturtyper i Norge (NiN-systemet).

- Brunpølsebunn er ikke blant de definerte hovedtyper eller grunntyper i NiN-systemet. Men NiN er også et beskrivelsessystem som gir mulighet for å definere mer presise naturtyper på et mer «lokalt» nivå, forklarer Buhl-Mortensen.

Når det gjelder brunpølsebunn er det en naturtype som i dette systemet kalles en «Afotisk marin sedimentbunn i strømsatt arktisk vann med sand og grus dominert av tre typer stasjonær megafauna (Brunpølse, Thuiaria hydroide og Eucratea mosdyr)».

- Noe som er ekstra morsomt med denne naturtypen er at den kommer veldig tydelig ut i analysene våre av samfunn i Barentshavet, sier Buhl-Mortensen.

Fanger mat med «armene»

Brunpølsene har lange fangarmer som ser ut som små trær. Disse bruker de til å fange små spiselige partikler med. Det er trolig årsaken til at den trives i områder med sterk strøm – da driver det mer mat forbi enn om de er i et område med lite strøm.

Sjøpølsene tilhører dyregruppen som kalles pigghuder, der også sjøstjernene hører hjemme. Mens sjøstjernene har tydelige pigger på armene og er rovdyr, er sjøpølsene stort sett glatte og livnærer seg ved å filtrere matpartikler ved hjelp av fangsttreet som det "slikker" rent i magen med jevne mellomrom. Et fellestrekk i denne dyregruppen er imidlertid at de har fem rekker med sugeføtter.  

Fortsetter kartleggingen

Nå er det gjort grundigere analyser av havbunnen rundt «boksen» som ble undersøkt da brunpølsene dukket opp første gang.

- Det kan se ut som om denne bunntypen strekker seg over et ganske stort område på og ved Spitsbergenbanken. Vi planlegger derfor å gjøre nye undersøkelser i flere områder som strekker seg ut fra det første funnstedet.

Aller først må dybde og landskap kartlegges, det skjer allerede neste år. Deretter skal disse dataene analyseres slik at forskerne kan plukke ut de riktige prøvestasjonene, og til slutt skal de på et nytt tokt der de kartlegger biologi, geologi og forurensing.

Populære i Asia

I Asia har sjøpølser blitt brukt som mat i mange år, mens de i Vesten ikke har blitt sett på som en ressurs. Nå er synet på hva vi skal leve av i fremtiden i endring, og flere mener at sjøpølser kan omsettes som mat også hos oss. De registrerte grunne forekomstene ved Bjørnøya er imidlertid svært sårbare i møte med enkelte fiskeredskaper og kan lett forsvinne fra området ved eventuell fangst.