Oljesøl kan gi varige skader på økosystem i havet

Oljeutvinning fører alltid med seg risiko for oljeutslipp. Statistisk sett er risikoen kanskje liten, men når uhellet er ute kan konsekvensene være katastrofale.

Når det diskuteres oljeaktivitet i noen av de mest sårbare og verdifulle havområdene våre, hvor viktige fiskebestander yngler, bør varsellampene blinke

Oljeutslipp kan gi alvorlige skader på fiskeegg og -larver. I verste fall kan betydelige deler av et årskull av fiskebestandene rammes. Dette har vært kjent lenge, men man har trodd at effekten er forbigående, og at bestandene tar seg opp igjen etter ti til 15 år. Denne antagelsen viser seg nå å være for optimistisk.

Ved hjelp av en avansert matematisk modell som beregner økosystemene i Nordøst-Atlanteren, har forskere fra Havforskningsinstituttet funnet ut at bestandene ikke vil være tilbake til normalnivået selv etter femti år, så langt frem i tid som vi lot modellen kjøre i forsøket.

Modellen forteller oss hvordan økosystemene påvirkes av hendelser som fører til massedød av en art. Massedødelighetshendelser, mass mortality events (MME), er en sentral risikofaktor i forvaltningen av marine økosystemer. Årsakene til slike hendelser kan være menneskeskapte klimaendringer, sykdomsepidemier eller miljøforurensning som store oljeutslipp.

Vi har sett på effekten av massedød på tre viktige arter i området: torsk, sild og hyse. Hva skjer over tid med bestandene, og med hele økosystemet hvis ti, 50 eller 90 prosent av yngelen plutselig dør? Resultatene ble så sammenlignet med en situasjon uten massedød.

Vi ser at de langsiktige økologiske effektene av en katastrofe er så store og langvarige at de kan beskrives som et regimeskifte.

Skadene på økosystemet varierte mellom artene og var størst de fem første årene etter hendelsen. Men særlig for sild og hyse kunne effekten måles selv etter femti år.

Denne kunnskapen gir ytterligere støtte til Havforskningsinstituttets faglige råd om å si nei til oljeaktivitet i Lofoten, Vesterålen, Senja og Træna. Ingen andre norske havområder er så viktige for våre fiskerier, og så sårbare for oljeutslipp.

Skreien og hysen vandrer til disse områdene for å gyte og sildelarver driver forbi fra hovedgytefeltene på Møre. Fiskeeggene og -larvene driver så med havstrømmene opp til Barentshavet, der de vokser opp. Rundt 60–70 prosent av fisken som tas opp fra Barentshavet og Norskehavet har vært innom Lofoten-området i løpet av sine første levemåneder. Det utgjør vel halvparten av Norges årlige fiskeriinntekter.

Oljesøl i dette området, i det kritiske tidsvinduet når egg og larver passerer, kan derfor ha store og alvorlige konsekvenser. Ikke bare lokalt, men for økosystemene i Nordøst-Atlanteren og fiskeriene som er avhengige av dem.
Disse konsekvensene ser vi tydelig i vår datamodell.

Fisk er vår største eksportvare etter olje og gass, og er til forskjell fra fossile brensel en potensielt evigvarende ressurs. Den kan dessuten være en del av løsningen på klimaproblemet. Ifølge en nylig rapport fra FNs høynivåpanel for havet, kan mat fra havet spille en betydelig rolle i å redusere klimaavtrykket fra matfatet.

Mange fiskebestander er allerede utsatt for risiko på grunn av klimaendringer. Oppvarming, forsuring, mindre oksygen og endrede havstrømmer påvirker økosystemene på måter som er krevende å forutsi.

Risikoen fra oljeaktivitet utenfor Lofoten og Vesterålen setter ytterligere press på fiskebestandene. Dette bør vi være ekstremt varsomme med når vi vet hvor store verdier havet rommer for fremtiden vår.