Plastforskningen må fornyes

Vi vet at det kommer mye plast inn i Arktis med havstrømmene. Forskere fra Havforskningsinstituttet har publisert resultater som viser at det finnes mer enn 100 millioner «søppelbiter» i Barentshavet.

Data fra det årlige norskrussiske økosystemtoktet forteller at 80 prosent av søppelet i Barentshavet er plast.

I vinter gjennomførte Havforskningsinstituttet et tokt med det nye forskningsfartøyet «Kronprins Haakon» i Antarktis. Da ble det tatt prøver av både plast og andre miljøgifter. De kan opparbeides senere av våre forskere.

I sommer kom nyheten om at forskere fra Albert Wegner-instituttet fant opptil 14 000 plastpartikler pr. liter snø på isen i Framstredet. Mikroplast kommer altså via både havstrømmer og luft. Dette er bare noen av mange eksempler på at plasten er allestedsnærværende.

Forstår fortsatt lite

I et halvt århundre har vi sett på plast som forurensing i økosystemene under vann, men det var først for omtrent ti år siden problemet begynte å få betydelig oppmerksomhet fra politikere, forskere, medier og folk flest. Dermed må vi som forsker på effektene av plastforurensing, ikke bare fornye metodikken når vi skal finne ut hvordan dette påvirker økosystemene, men også hvordan vi snakker sammen for å finne løsninger.

Ikke minst må vi lære hvordan vi skal formidle kunnskap om plasten før det blir riktig ille, fordi vi har arbeidet en stund med å forstå, håndtere og redusere utslippene.

Nå som plastforurensingen er overalt, må forskerne samordne metodene sine slik at vi forstår hvor alvorlig plastforurensingen egentlig er for de forskjellige økosystemene. Ikke minst er det meget krevende å bygge skikkelige forskningslaboratorier der forskningsobjektene ikke blir forurenset av forskerne selv og utstyret de arbeider med.

Vi er derfor veldige glade for det nye og hypermoderne plastforskningslaboratoriet ved Havforskningsinstituttet i Bergen. Det tilfredsstiller disse kravene for mikro- og nanoplastundersøkelser. I tillegg skal norske og russiske havforskere intensivere plastforskningen i Barentshavet.

Den «nye» plastsyklusen

Det finnes en rekke plasttyper med meget forskjellig egenskaper. Havforskningsinstituttet deltar i et stort europeisk forskningsnettverk for nettopp å forbedre metodene, og for å kunne få et felles «språk» når det gjelder gruppering og måling av nano- og mikroplast.

Det må utvikles vitenskap og risikovurderinger som omfatter hele syklusen plasten går gjennom: fra den forlater kilden, via det fysiske miljøet den havner i, hvordan den tas opp av ulike organismer, og om den har noen negative effekter på dyr og mennesker.
Basert på dette må vi lage en strategi som tar sikte på å dempe skadene av dette globale forurensingsproblemet. Her kan vi ta lærdom av vår kunnskap fra andre biokjemiske sykluser, for eksempel hvordan bly og kvikksølv påvirker økosystemet. Vi må også kunne overføre denne kunnskapen til hvordan plast tas opp og overføres videre i næringsnettet.

Foreslår en ny rettesnor

Fordi det haster, har vi ved Havforskningsinstituttet foreslått et nytt paradigme – en rettesnor for vitenskapelig praksis – for hvordan vi kan systematisere plastens syklus gjennom økosystemet, både når det gjelder makro-, mikro- og nanoplast.

I vårt forslag, publisert i Environmental Science & Technology, går vi inn for at det snarest må utarbeides en felles måte å gruppere plast på og sammenligne våre data gjennom felles metoder for å analysere effekter av de minste plastpartiklene.

Ett av problemene vi står overfor når vi skal utvikle en plastsyklusmodell, er at plast – særlig mikro- og nanoplast – ofte forekommer som en blanding av mange kjemiske forbindelser. Siden de er svært sammensatte og har ulike kjemiske strukturer, vet vi lite om virkningene av dem når de «vandrer» gjennom næringsnettet, og hvilke andre stoffer som knytter seg til partiklene.

Dette krever at vi gjennomfører målinger og undersøkelser av mikro- og nanoplast bokstavelig talt over alt. Nanoplasten er en spesiell utfordring siden disse partiklene kan gå inn i cellene i organismene.

Nye tanker og ideer

På samme måte som karbonsyklusen har vært sentral i identifiseringen av faktorene forbundet med klimaendringer, mener vi at utviklingen av et nytt sett med retningslinjer kommer til å utgjøre grunnlaget for utviklingen av tanker, ideer og bærekraftige løsninger for å håndtere det store, globale problemet som plasten utgjør.

Ikke bare gjennom å reparere, men også ved å redusere og avslutte produksjon og bruk av de plasttyper som har de mest skadelige effektene på økosystemene.

Artikkel/kilde:

Micael Bank og Sophia V. Hansson: The Plastic Cycle: A Novel and Holistic Paradigm for the Anthropocene, Environmental Science & Technology