Derfor trives lakselusa best til venstre i fjorden

– Du har sikkert lært at badevannet alltid går mot høyre når du drar ut proppen av badekaret, på grunn av jordens gravitasjon? Det er en myte. Faktisk er det formen på badekaret som avgjør det, forteller Jon Albretsen. 

I Flødevigen i Arendal sitter Jon Albretsen med utsikt over sjøen. For hvem som helst andre ville det være en flott utsikt å ha på arbeidsplassen. For en oseanograf er det kanskje som å se på en PC-skjerm. Tross alt, det er det jobben handler om: Havets egenskaper, strukturer og dynamikk. 

Likevel tilbringer han det meste av tiden foran nettopp PC-skjermen. Her studerer han kompliserte datamodeller av havstrømmer. Bølgende mønstre av vann i bevegelse ser kanskje enkelt ut. Men spør du ham om strømmodellene han utarbeider, snakker han om syv ligninger med syv ukjente. Matematikken fra videregående virker som en lek. 

Men en oseanograf leker ikke. For det jobben handler om, er alvor. Temperaturøkningen langs kysten er en del av det. Søppel i havet er en annen. Når noen er savnet i sjøen og redningsaksjonen er over, er Jon Albretsen den politiet spør om hjelp. Og når badetemperaturen plutselig stuper over natta, er riksavisene på tråden.  

Selv forklarer han arbeidet sitt slik: 

– De fysiske forholdene i havet som beskrives av oseanografien, har vesentlig innvirkning på økosystem og levende organismer i alle nivåer av næringskjeden fra virus/bakterier, plankton og fiskebestander og sjøpattedyr. 

Kort sagt: En oseanograf kan ting om havet som en kanskje ikke har tenkt på, før en hører forklaringen. Som for eksempel hvorfor sjøen aldri er i ro. 

En konstant streben etter balanse 

Ja, hvorfor er aldri sjøen i ro?  

– Der omgivelsene ikke roterer, som for eksempel i elver og badekar, vil en tilstand av likevekt innebære at alt er i ro. Vannet vil alltid streve mot å komme i ro. Men på jorda har vi et roterende system, forteller Jon Albretsen. 

Så langt er det greit å følge med. Vi har et roterende system på jorda, fordi jorda snurrer. Men det er flere faktorer som virker inn: 

– Likevektsystemet gjør at vi får en geostrofisk balanse på jorda. Det betyr at trykkforskjeller og jordrotasjonen virker sammen til å skape en balanse. 

Som når noe går opp, så må noe annet gå ned? Eller til høyre? 

– På en måte. Når vannet streber mot likevekt, får vi strøm. Og med temperaturforskjeller får vi også en forskjell i tetthet og trykk. I tillegg har du elvevann og vind, det er mange krefter som virker på havet. Hvis likevekt skal oppnås, trengs det bevegelse, forteller oseanografen. 

Badevann i Australia 

Dermed er vi inne på myten fra barndommen: Hvilken vei vannet snurrer når man drar proppen ut av badekaret. 

Kanskje er du en av dem som har bidratt til vranglæren ved å fortelle barn at vannet roterer motsatt vei i Australia. Et kvarter på kontoret til Jon, og det viser seg at vi har tatt feil i alle år. 

– For at jordrotasjonen skal virke inn, må omfanget være av en viss størrelse, i tillegg til tidsbruken. Det betyr at hvis du skulle tappet et tjern gjennom et lite hull, så kunne det hatt noe å si. Men i badekaret er det helt andre forhold som påvirker, for eksempel formen på badekaret. 

Men betyr det at alt jeg har lært på skolen om hav er feil? 

Jon Albretsen er tålmodig. Han snurrer på stolen, så han ser ut mot havet. Peker på en øy uti sundet. 

Hemmelige konkurransetriks 

– Hvis du skal svømme rundt en øy, kan det faktisk ha betydning hvilken vei du tar. Det stemmer at jordrotasjonen virker inn på havets bevegelser. I prinsippet betyr det at strømmen ved land går mot høyre  side. 

Det er jo relevant informasjon for de som driver med for eksempel triatlon? Eller seiling? 

Jon Albretsen smiler. Han forteller om en havforskerkollega som driver nettopp med seiling utenfor Flødevigen, og gjerne ville ha litt ekstra info om strømforholdene før en regatta. Men han rister på hodet og ler høyt. 

– Det er så avanserte modeller, og vil kreve så mye. Ressursbruken kan nok ikke forsvares med å lage oppdaterte strømvarsler. Og det er mange forhold som påvirker strømmen. 

Som vinden, tenker du? 

– Jo, eller ferskvann. Kanskje spesielt i fjorder med mye ferskvannsavrenning. 

Lusa liker venstresiden  

Og det er her en skjønner at en samtale med en oseanograf stadig tar nye vendinger. For hvert nye element som legges til, skjer det noe nytt med havstrømmen. 

Dette må du utdype. Ferskvann? 

– Salt og kulde gir økt tetthet til vannet. Det blir rett og slett tyngre. Og i fjorder med ferskvannsavrenning, kan tyngden i kombinasjon med jordrotasjonen, gjøre at vannet kryper mot høyre ut av fjorden. Et stykke inn i fjorden kan det ha noe å si for hvor lakselusa oppholder seg. 

Strømmen har mye å si for lakselusa, det er ikke noe nytt. Derfor har landet blitt delt inn i ulike produksjonssoner for å si noe om risikoen for spredning av lakselus. Men innerst i fjordene viser det seg altså at lusa er fysen på salt. 

– For lakselusa vil det derfor i slike fjorder være mer gunstig å befinne seg på venstre side, der vannet er saltere. 

Matematikk for særlig interesserte 

Bildet av strømmodellene som brukes i havforskningen fremstår mer og mer kompliserte. Med alle forholdene som må bakes inn, virker det som en ligning med litt for mange ukjente. Og det stemmer visst: 

– Navier-Stokes-ligningene forteller om bevegelsene i havet. Sammen med de andre primitive likningene så blir det nesten som syv ligninger med syv ukjente. Og de fungerer litt som værvarslingsmodeller. 

Syv ligninger? Med syv ukjente? Hvordan treffer dere på det? 

Jon Albretsen titter litt opp i luften. 

– Kunsten med strømmodellering er å forenkle de fysiske forholdene som ikke betyr så mye for å gjengi et mest mulig korrekt, dynamisk bilde. Og så er vi helt avhengige av målinger for å evaluere modellene, for å se hvor godt vi gjør det, og hvor mye vi bommer. 

Og hvordan ligger dere an? 

– Modellene blir bedre og bedre. Men vi er avhengige av ekstremt mye datakraft, og bruker de beste maskinene i landet. Vi bruker også modellene på ulike måter, og ser på hva som er viktig for å få det store strømbildet riktig. Det er her ligningene kommer inn. 

Hvor ble badevannet av? 

Vi trekker pusten litt, og går ikke videre på ligningene. Noen ting er det best å la fagfolk ta seg av.

Jobben til en oseanograf er imidlertid ikke bare avansert matematikk. Noe av det Jon Albretsen holder på, skjønner de aller fleste. 

– For eksempel observerer vi badetemperaturen kontinuerlig her i Flødevigen. Og noe som er velkjent her på Sørlandet, er at badetemperaturen plutselig kan stupe voldsomt på kort tid. 

Ikke så gøy når man tar sats fra brygga på morgenkvisten og tror det er over tyve grader, som kvelden før?

– Nei, da kan man få seg et sjokk! Men her er det altså fralandsvinden som spiller inn, og kan dra med seg det gode badevannet ut til sjøs. Her i Flødevigen har vi målt nesten ti graders forskjell med noen timers mellomrom . 

Det mest ekstreme tilfellet fant sted fra 10.juli 2018 til morgenen etter. 

– Da falt badetemperaturen fra over tyve grader på kvelden til 11 grader neste morgen. Som regel inntreffer dette fenomenet på forsommeren, forteller han. 

Varmt, også under overflaten 

Ja, badevann er noe de fleste av oss foretrekker en viss temperatur på. Men når det er snakk om den generelle temperaturøkningen i havet, kan en bli svett av grafer som peker oppover. Og langs norskekysten har pilen skutt fart de siste årene.

Jon finner frem en graf og holder en hånd over deler av den. 

– Hvis du bare ser på dette området, så ser det skremmende ut. Her kan du tydelig se en temperaturøkning på nesten tre grader på syv år.  

Han løfter hånden og viser hele grafen. 

– Men hvis du ser her, så viser det bare en liten del av hele utviklingen. Disse toppene kommer med jevne mellomrom. Dette illustrerer viktigheten av å ha lange måleserier, pluss litt faglig innsikt for å forstå hvordan ting henger sammen i klimadebatten.

Betyr det at temperaturøkningen ikke er så ille som en kan få inntrykk av? 

Spørsmålet kommer ikke uten et visst håp. Så godt det hadde vært om en ekspert hadde sagt at vi kunne ta det med ro, at klimaendringene var et blaff. Men i havforskning forholder en seg til statistikk og fakta, på godt og vondt. 

– Dypvannet er det vi ser på som en klimaindikator. Overflatevannet avhenger av været, og trendene der vil ofte bli litt gjemt i de store variasjonene mellom årene. Men også på dypet blir det varmere. 

Åh. 

– Og når det gjelder temperaturøkningen langs kysten, er det ikke nødvendigvis bare global oppvarming som gjør at temperaturen utenfor kysten vår øker. Det vannet som kommer opp i våre farvann fra Atlanteren er satt sammen av strømmer med ulik bakgrunn. 

Bakgrunnen har mye å si. Enten kan vannet ha såkalt subtropisk opprinnelse fra Golfstrømmen, eller fra den subpolare gyren sør for Grønland, forteller han. Og utdyper: 

– Vann med subtropisk opprinnelse kjennetegnes av relativt høy temperatur og saltholdighet. Vann fra den subpolare gyren har lavere temperatur og saltholdighet. 

Andel subtropisk og subpolart vann varierer naturlig. Havstrømmene påvirker også deler av havet i kaldere retning, som for eksempel Barentshavet. En del av den oppvarmingen som ble registrert fra 1990-tallet, oppstod naturlig fordi andelen subtropisk vann økte. Også det ser oseanografene på saltinnholdet. 

– Andelen subtropisk vann har økt i forhold til subpolart vann fordi saltholdigheten også økte, og vi kan si at om lag en fjerdedel av temperaturøkning skyldes denne naturlige variabiliteten. 

Strøm gir geografiske søppeldynger 

Han peker på et kart på veggen av norskekysten mens han forklarer. Det ser ikke ut som andre kart av norskekysten. Her er havdybden nyansert i kraftige fargeforskjeller. Han forteller at mange tenker på strømmen langs kysten vår som en elv fra Skagerrak til Barentshavet. 

Sånn er det altså ikke. Virvler og buktninger gir mange avstikkere langs veien. 

Han fører fingeren fra Rogaland mot Telemark. 

– En ting jeg tror folk ikke tenker så mye på, er at vi har høy resirkulering av overflatevannet. 

Han demonstrerer med fingeren hvordan vannet liksom kommer susende inn nord for Jylland, treffer Bohuslänkysten i Sverige, svinger innom Østfold og Vestfold, før det går inn som en spiral mot midten. Tre fjerdedeler av vannet fra Nordsjøen kommer innom Skagerrak, forteller han. 

– Vi blir en søppeldynge, med andre ord. 

Plutselig virker det ikke som noe mysterium at kysttorsken sliter. Men så enkelt er det visst heller ikke. 

– Skagerrak blir eksponert for forurensning av plast og alt annet skrot som slippes ut fra det europeiske kontinentet eller Storbritannia. For eksempel ble overgjødsling nede i Europa et stort problem for vannkvaliteten i våre farvann, men dette fikk de landene redusert betraktelig etter 1990-tallet. Og her havner en stor andel av plasten som kommer drivende. 

Han peker på Bohuslän i Sverige. Der havner mye av den marine forsøplingen.

En kan bli trist av mindre. Men han er rask med å legge til en god nyhet. 

– På den andre siden er det mange biologiske organismer som vil drive inn. Det gytes mye i Nordsjøen, og flere arter har som livsstrategi å drive inn i Skagerrak. 

Som artene har lært og lagret i en slags evolusjonær hukommelse? 

– Kanskje det, sier han, og gløtter mot dybdekartet. 

Et liv på bunnen 

Der vises en renne, et stykke fra kysten av Sørlandet og mot Vestfold. Den ser ut som en gapende kjeft på havbunnen. 

– Og når vi er i Skagerrak.. 

Kanskje kan oseanografer lese tanker også, i tillegg til å løse syv ligninger med syv ukjente. Vi skal visst til Norskerenna. 

Ja? 

– Jo, bunnvannet i Skagerrak er verdt å ta en nærmere titt på. Terskelen ved Norskerenna er 270 meter, dybden er 700 meter. Du kan si Skagerrakbassenget virker nesten som en fjord. 

Fjorder, det har vi vært inne på. Da var saltinnholdet et poeng. Saltinnholdet var også et poeng da vi snakket om temperaturen langs kysten. Derfor er det ikke til å unngå å lure på om salt også nå blir et poeng. 

Og det blir det. For vannet på bunnen av Skagerrak er stagnert i lange perioder. Det viser seg at det kan gå mellom 2-5 år hver gang det byttes ut. Men jo saltere og kaldere vannet er, jo tyngre blir det. Og for at bunnvannet i Skagerrak skal kunne byttes ut, så må det bli erstattet av tyngre vann. Og når noe detter til bunns, må noe annet komme opp.   

– Det er to helt ulike ting som gjør at vannet kan byttes ut. Det ene er at salt atlanterhavsvann nordfra kommer skvulpende over terskelen og fortrenger det andre vannet. Det andre er en kald vinter i Nordsjøen som fører til en konveksjon. 

Han studerer mottakeren for å se om det gir mening. 

– Eller en nedsynking, om du vil. I nord er det et av de dynamiske punktene som kalles klimapumpe. Og utskifting er bra. Hvis ikke blir det dårlige levevilkår med lavt oksygeninnhold. 

Levevilkårene i Skagerrak har sjelden nådd så mange overskrifter som det siste året. Det er ikke til å unngå å lure på når vannet ble skiftet ut sist. 

– Forrige utskiftning var for to år siden, på våren i 2018. To år før det igjen, var oksygennivået på det laveste siden 1970, forteller han. 

Fjorder som lukter fis 

Oksygennivået er viktig, både på land og til vanns. Men noen fjorder er faktisk så oksygenfattige at de er helt døde. Og på toppen av alt lukter de promp. 

– Hydrogensulfid er vel den rette betegnelsen. Også her går det på utskiftingen av vannet. Noen fjorder har så sjelden utskifting at alt oksygenet er brukt opp. Det kalles anoksiske fjorder, og de har vi mange av. 

Døde fjorder, til tross for at noen av dem ligger relativt åpent til. Da er det til å undres over at ikke også innsjøer er døde, så stillestående som de virker. 

Jon Albretsen løfter en finger i været. Vi skal tilbake til saltet. 

– Det er det som er så genialt med ferskvann. Her er det ikke salt involvert, men ferskvann er tyngst på fire grader. Så når vannet blir kaldere på høsten, synker det til bunns. Og slik får du en utskiftning hver vinter. 

Det er mye å fordøye. En som har så mye kunnskap om hav, må unektelig kjenne på et behov for å strø om seg av sin viten. 

Det «alle» misforstår 

Men du, Jon? 

– Ja? 

Hva skulle du egentlig ønske folk visste, bortsett fra dette? 

Forskjellen på springflo og stormflo. 

Som du vil beskrive som..? 

– Springflo er når sol og måne virker sammen til å sette opp flo, som under fullmåne og nymåne. Midt mellom disse månefasene har vi nipp. 

Nipp? 

– Ja, da er vannstanden lavere under flo. Men stormflo derimot, det er værets innvirkning på vannstanden. 

Og på sett og vis ligger det i navnet. Vinden drar i vannmassene på overflatene, i tillegg til at lavtrykk fører til endringer i bakketrykk. 

Bare lufttrykket kan utgjøre en forskjell på vannstanden på en halv meter mellom lav- og høytrykk.  

Springflo, derimot, ligger neppe i navnet. Men i motsetning til stormfloen, er springfloen like forutsigbar som fullmånen. Ved full- og nymåne er nemlig floen ekstra sterk. 

Da burde det være greit. Men oseanografen er ikke helt enig. 

Nei, det er stadig vekk surr med disse begrepene. Sist var det en avis som klarte å blande inn flom. 

Så ikke noen stormflom altså? 

– Det kan jo selvsagt ha innvirkning. Men bare lokalt, som for eksempel i Nidelva, legger Jon Albretsen til og fortsetter med arbeidet. 

Tross alt, en oseanograf har et hav av arbeid å ta fatt på.