Ren energi må ikke gå på bekostning av havet

Innlegget var først publisert på engelsk av World Resources Institute 23. juni.

Når ren energi bygges ut i større skala, vokser også etterspørselen etter metaller og sjeldne jordelementer. Å utvikle vindturbinene, solcellepanelene og batteriene som skal drive en karbonfri fremtid, krever kobolt, nikkel, sink, kobber, sølv, gull, litium og mer.

Selv om disse materialene historisk har blitt hentet fra land, er det økende interesse for å utnytte ressurstilgangen under vann, gjennom gruvedrift på havbunnen. En ny rapport bestilt av Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi (Havpanelet, se faktaboks), konkluderer imidlertid med at gruvedrift på havbunnen er et risikabelt tiltak, som faktisk også kan være unødvendig gitt den raske utviklingen av alternative teknologier som reduserer etterspørselen.

Gruvedrift på havbunnen: Gå forsiktig fram

Gruvedrift på havbunnen er blitt utpekt som nøkkelen til en rask overgang til ren energi på grunn av sine mulige fordeler: en ny kilde til metaller som trengs til kraftproduksjon; inntekter til stater, industri og mennesker; teknologisk innovasjon; mindre CO2-utslipp og belastning enn tradisjonell gruvedrift; og det krever ingen permanent havinfrastruktur.

Til tross for dette har gruvedrift på havbunnen miljøeffekter som er dårlig belyst. Det er foreløpig ingen studier som undersøker virkningene av dyphavs gruvedrift i kommersiell skala.

Den lille forskningen som finnes, tegner et urovekkende bilde. Studier har vist at gruvedrift på dypet vil føre til forstyrrelser i livet på havbunnen som kan vare i flere tiår. Knusing, fjerning, kvelning og endringer i miljøet kan føre til tap av biologisk mangfold og økosystemtjenester, og kanskje til og med lokale utryddelser. Å skade marine habitater på denne måten ville være å undergrave havets bærekraft og FNs bærekraftsmål.

FNs havrettskonvensjon slår fast at mineraler på havbunnen i internasjonalt farvann er menneskehetens felles arv. Både utvinning av disse mineralene og beskyttelse av det marine miljøet ligger under ansvarsområdet til Den internasjonale havbunnsmyndigheten (International Seabed Authority, ISA). Det finnes bekymringer knyttet til disse kryssende mandatene, og kapasiteten ISA har til å håndtere miljøforvaltning. Det stilles også spørsmål ved om fordelene ved utvinningen vil tilfalle utviklingsland og bidra til utjevning mellom generasjoner, etter hensikten. Det kan også oppstå grensekryssende miljøpåvirkninger fra sedimentskyer fra gruvedriften, i tillegg til landbasert påvirkning knyttet til levering og prosessering av havbunnsmineraler.

Vår studie antyder at gruvedrift på havbunnen bør tilnærmes med forsiktighet og tilpasningdyktighet, for å unngå og minimere skader på naturtyper, samfunn og økosystemer. Det bør tas nødvendig tid til å utarbeide forskrifter og regionale miljøplaner. Vi trenger betydelig bedre kunnskap om miljøkonsekvenser og reelle fordeler før vi setter i gang med industriell gruvedrift på havbunnen.

Åtte steg for energiomstilling uten skadelige miljøeffekter

Rapporten identifiserer flere handlingsmuligheter for å sikre at utbygging av ny fornybar energi ikke går på bekostning av unike havhabitater:

1. Styrke forsknings-, utviklings- og demonstrasjonsprogrammer for oppskalering av havind, og muliggjøre andre havbaserte fornybare energiteknologier som tidevannskraft, bølgekraft og flytende solenergi, som kan bidra betydelig til avkarbonisering i fremtiden.
    
2. Styrke forskning, utvikling og insentiver for å fremme et mindre mineralintensivt globalt energisystem, inkludert mindre mineralintensiv havbasert fornybar energi.
    
3. Lage insentiver og fjerne barrierer for sirkulær økonomi, gjennom forbedret produktdesign, redusert etterspørsel, gjenbruk, resirkulering og omklassifisering av materialer og bruk av fornybar energi til produksjon.
    
4. Etablere en internasjonal forskningsagenda i forbindelse med FNs havforskningstiår for å få frem gode vitenskapelige data om dyphavet. Mer data og analyse kan tette kunnskapshull og fremme bedre beslutninger og miljøforvaltning i forkant av gruvedrift på havbunnen.
    
5. Bygge opp ISAs kapasitet som miljømyndighet for å sikre effektiv beskyttelse av havmiljøet fra innvirkningene av gruvedrift. Forskrifter må utvikles på en åpen og inkluderende måte.
    
6. Forbedre bærekraften og effektiviteten i landbasert gruvedrift for å redusere etterspørselen etter gruvedrift på havbunnen.
    
7. Støtte marin arealplanlegging og bærekraftige havøkonomiplaner som stimulerer investeringer i fornybar energiforsyning fra havet.
    
8. Identifisere, etablere og håndheve verneområder i alle havområder før man setter i gang med gruvedrift.

Referanse

Peter M. Haugan, Lisa Levin m.fl. (2020). «What Role for Ocean-Based Renewable Energy and Deep-Seabed Minerals in a Sustainable Future?» HLP Blue Paper, 14. Lenke: https://www.oceanpanel.org/blue-papers/ocean-energy-and-mineral-sources