Stillehavsøstersen – en fest og en plage

Stillehavsøstersen vokser på grunt vann. Det går ofte ut over badegjester når strendene er invadert av østersen med de sylskarpe kantene.

Stillehavsøstersen ble innført fra Asia til europeiske skjelldyrkingsområder på 1960-tallet. Det etablerte seg raskt ville bestander over det meste av Europa. I 2007 var den etablert i Norge. Stillehavsøstersen er svært tilpasningsdyktig, og det er vanskelig å forutsi hvor langt nordover den kommer til å spre seg. Hver sommer får vi inn rapporter om at østersen beveger seg nordover. Nå har det begynt å bygge seg opp bestander rundt Bergen.

Arten står på de nordiske landenes liste over fremmede arter, og er derfor uønsket i norsk natur. Men nå er den etablert her, og den kan ikke utryddes. Det er ikke mulig å bruke høsting og ryddekampanjer som et tiltak mot en ytterligere spredning. 

I Sør-Norge er det kampanjer for å fjerne stillehavsøsters fra strender og statlige friluftsområder, men dette krever mye arbeid. Østersyngel er nesten umulige å oppdage. De vokser raskt, og allerede neste sommer skaper de problemer.

Import-østers har dårligere kvalitet

Stillehavsøsters er en delikatesse, men østersen som fjernes blir ikke brukt som mat. Den går i søppelet eller til jordforbedring og kompostering. Dette er et paradoks. Stillehavsøstersen er nemlig en av verdens største oppdrettsarter, med en årlig produksjon på flere millioner tonn. Vi importerer i dag stillehavsøsters som ofte har dårligere kvalitet enn de østersene som nå etablerer seg langs kysten vår.

Vi har gradvis begynt å se på de nordiske bestandene som en ressurs. Og ikke minst hvordan det kan være mulig å utløse det kommersielle potensialet denne arten har. For å kunne utnytte stillehavsøstersens fulle potensial, ligger det flere utfordringer foran oss.

1. Det må komme avklaringer på en rekke juridiske forhold og en forvaltningspraksis. I Norge er det en rettspraksis at landeieren eier ressursene i strandsonen, ut til to meters dyp. Allmuen kan som hovedregel høste til eget bruk. 
2. Vi må finne en balanse mellom bekjempelse og høsting, siden stillehavsøstersen tross alt står på listen over fremmede arter. Høsting og fjerning må også gjøres på en måte som ikke skader bunnforholdene.
3. Vi må sikre at østersene som høstes er trygg mat. Skjell lever av å filtrere føde fra vannet, og tar dermed opp bakterier og virus. Selv den minste kloakkforurensning kan føre til at rå østers forårsaker sykdom. All østers som skal på markedet, må derfor renses opp i godkjente mottaksanlegg. I tillegg kan østers inneholde algegifter, så kontrollen av disse må tilpasses stillehavsøsters.

Om vi tenker kreativt kan det i de kommende årene oppstå nye forretningsmodeller, hvor naturforvaltning, turisme og kommersiell produksjon smelter sammen. Stillehavsøstersen fortjener en plass på sjømatbuffeen, ikke i komposten!